Joli er her

Julen er en fin høytid, men jeg får ofte alt for mye. Alt for mye fokus påjulenb, alt for mye pynting, sanger, oppstyr, penger, sløsing, sukker, fråtsing, osv. En dag begynte jeg å synge på tilfeldige julesanger, og improvisere juletekster. Da jeg forsto at det var en særdeles enkel affære, gikk det opp for meg at også en del julesalmer er ganske intetsigende. De gir oss ingenting nytt, de bare gjentar juleevangeliet og sier at vi er/skal være glade. I og for seg er det ingenting galt i det, men det kan bli litt mye av det også.

Derfor var det med stor glede at jeg oppdaget en salme jeg aldri før har hørt, i år. Den heter Joli kjem, og er av palestinsk opphav, og innspilt på Sondre Bratlands album Rosa fra Betlehem. Musikken i den er veldig vakker, men teksten er noe helt annet enn hva som er vanlig for julesalmer, og derfor vil jeg presentere den her:

Joli kjem

Joli kjem når blomar gror
opp frå krigens brende jord.
Joli kjem som mogen frukt
Når me jagar hat på flukt.
Joli kjem som tre or frø
Når me deler vatn og brød.
Då i fredens kvite natt
høyrer hyrding songen att.

Joli kjem når blomar gror
opp frå krigens brende jord.
Joli kjem som mogen frukt
når me jagar hat på flukt.
Joli gjer ein ørken grøn
når me byter hemn med bøn.
Då når kjærleikstankar kjem
syng dei ivi Betlehem.

Joli kjem når blomar gror
opp frå krigens brende jord.
Joli kjem som mogen frukt
når me jagar hat på flukt.
Joli kjem som busk frå grus
når me deler land og hus.
Når me tek ein bror i famn
lovsyng englar Jesu namn.

Hva ligger under?

Tross frykt for å bli hatet og utstøtt av alle verdens nyfeminister, skriver jeg dette.


Den vestlige verden skuler på østen. Ikke bare er vi redde for terrorisme og slike menneskelige påfunn (som finner sted overraskende sjeldent, med tanke på alt medieoppstyret rundt), men også kulturen er vi redd. Alt fra steining av voldtatte kvinnfolk til at det samme kjønnet skal dekke seg til med burka, eller bare hijab, er vi redd for. Sistnevnte, burka og hijab, er blitt den verste, fordi de får lov til å ta med seg denne skikken til Norge, eller hvor enn det er de kommer. Men hvorfor dekker de til kvinnene?

Det har, såvidt meg bekjent, grunnlag i at kvinnen skal dekke seg til, for at mannens lyster ikke skal bli vekket. Hvis det skjer, kan han finne på alt mulig rart, f.eks. å beføle, voldta eller bare begjære en kvinne. Grei nok begrunnelse, jeg kan forstå den, men her til lands prøver vi å løse slike ting på andre måter. Menn skal prøve å læres opp til å ikke begå slike handlinger, bare fordi de ser en pen kvinne. Men altså, til grunn for disse klesplaggene, vil jeg si at det ligger en frykt. Ikke for mannens gjerninger, for da hadde han blitt lenket fast hjemme, og de mennene som har bestemt dette vil da ikke frykte seg selv. Det er altså en frykt for kvinnemennesket, og dets vakre natur, som gjør oss menn helt gale. Snakk om å sette kvinner høyt! Der har vi virkelig noe å lære.

I vår, idylliske, vestlige verden har vi et helt annet kvinnesyn. Mange sier at her skal ikke kvinner dekke seg til, men det er jo akkurat det som skjer. De aller fleste hokjønnmennesker jeg møter hver dag bruker sminke. Noen lite, noen mye, noen nok til å kamuflere hele Cuba fra amerikanske overvåkningsfly. Vesten har også utviklet en frykt for kvinnnen, men vår frykt er rett og slett hånende. Vi er ikke redd for kvinnens skjønnhet, tvert i mot. Vi er redd for hvordan en kvinne faktisk er. Vårt samfunn har konkludert med at en kvinne er ikke bra nok som hun er, hun er rett og slett for stygg. Det trengs noe mer, for at vi skal kunne sette pris på våre bedre halvdeler, og der er vi så heldige at vi har sminke.

Og joda, alle nyfeminister som er sterkt uenig, det er da virkelig frivillig å bruke sminke. Akkurat samme frivillighet som de i Zimbabwe har til å stemme MDC.

Videoblogg

Eg blei med eit inspirert til å lage ein videoblogg i går. Her kjem resultatet: ei lita julehelsing

Filantropi 1. del: Statens vampyrteneste

Filantropi = menneskekjærlighet/nestekjærleik

Med dette introduserar eg ein ny serie i bloggen min: filantrop-serien. Den går ut på at eg ein gong i blant, når eg får ein fiks idé, skal presentere enkle måtar å vere ein god filantrop på, som k\forhåpentligvis kan inspirere.

Først ut er å utnytte Statens vampyrteneste, også kjent som Blodbanken. Blodbank har dei ved dei fleste sjukehus i landet, og her kan ein gå for gratis konsultasjon, om det skule vere noko ein lurar på i forhold til blodgjeving. Blodgjeving er ikkje så skummelt som skulle tru. Første gong ein er der tar dei berre litt blod for å teste at du ikkje har noko farlig i blodet ditt, og deretter tapper de en del meir dei neste gongane du er der.

Men det er mange fordelar: Først har ein den opplagte, filantropiske grunnen: nokon kan komme i ei ulykke, og trenge akkurat ditt blod. Det er jo grunnen til at ein gjev blod, og det er særs viktig i vår medisinske verd. Men det er ikkje berre ueigennyttige grunnar for å gi blod: Når ein gjev blod testast blodet ditt veldig grundig, så det er ein utmerket måte å få sjekka blodet sitt. Om det er så er blodkreft eller jernmangel, så dukkar det opp på testane deira. I tillegg blir du godt oppvarta. Dei pass på at du har det behageleg der du sitt og blir tappa for blod, og dei har saft og kjeks tilgjengeleg for å få blodsukkeret ditt opp i en fart etter tapping. Ein for også jerntablettar for å veie opp for jerntapet rin har når ein tappast. Sist, men ikke minst, så får alle blodgjevarar ein gave kvar gong ein har gitt blod, det kan vere f.eks. håndklede, vinglass, verktøysett, eller min favoritt: Mummi-krus.

For de som er intereserte, er det berre å ta kontakt med sitt næraste sjukehus!