Slik jeg ser det, uten særskilt mye refleksjon over temaet, finnes det to typer optimisme. Den ene er den tradisjonelle optimismen, den "søkende, arbeidende optimismen". Denne jobber hele tiden fram mot noe bedre. "Dette ser dårlig ut, men jeg skal virkelig klare det" sier en som har fått sitt tilslag av denne. I mange tilfeller har denne fått inflytelse over meg. Det er ikke for ingenting at jeg er idealist.
Den andre optimismen er den "passive optimismen" (i mangel av et bedre ord. Skulle gjerne hatt et ord med litt mer positiv klang). "Dette ser dårlig ut, men selv om det ikke går, gjør ikke det noe. Dette er jo ikke så ille det" ville være en uttalelse med utspring i denne optimismen.
I det siste har jeg i stor grad vært smittet av denne typen optimisme. Av denne grunnen blir jeg i noen tilfeller sett på som pessimist. Ikke fordi jeg sier "å nei!" eller "huff!", men heller fordi jeg anstrenger meg lite for å få til ting, fordi det er like bra for meg hvis jeg ikke får det til. Vel og merke gjelder ikke de store ting, f.eks. i globale perspektiver. Derimot gjelder dette for de enkle små ting som totalt gjør opp mesteparten av livsførselen. "Andreas hvis du skynder deg nå, når du bussen." "Men hvorfor skal jeg stresse med det, det går jo en ny buss om en halv time." "Andreas, du er så negativ!"
På sett og vis er jeg jo negativ i en slik situasjon, det skal jeg ikke benekte. Men i så fall må jeg få påstå at jeg er "positivt negativ". Og det trives jeg med. Gjennom den tankegangen blir det meste positivt. Tre timers ventetid på Gardermoen, etter å ha kommet tre minutter for sent til flyet, er jo slett ikke til å kimse med. Det gir mye tid til å lese, høre på musikk, se ting jeg ellers ikke ville sett, og jeg får rett og slett tid til å nyte livet, og ikke ha noe å stresse med. I tillegg får jeg skrevet ned mine tanker om min form for optimisme.
torsdag 20. september 2007
torsdag 13. september 2007
Hot Stick Man
I dag fikk jeg tak i Hot Stick Man av The MoMac Trio. Et ekstraspor som bare finnes tilgjengelig for kjøp på internett, fikk jeg endelig kjøpt i dag, etter å ha siklet etter den ganske så lenge.
JaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!
Ps: Gå inn her og kjøp The MoMac Trio-albumet!
(ja, jeg skal gjøre det selv snart)
JaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!
Ps: Gå inn her og kjøp The MoMac Trio-albumet!
(ja, jeg skal gjøre det selv snart)
onsdag 12. september 2007
Dårlig dag
I dag har vært min definitivt dårligste dag på lenge. Grunnen? En nyhet jeg så på vei til skolen: http://www.hegnar.no/hegnar/newsdet.asp?id=264634
Jeg visste ikke hva jeg skal gjøre. Uten bedre å ta meg til har jeg skrevet en mail til Sveriges statsminister, Fredrik Reinfeldt. Ikke vet jeg om han i det hele tatt kommer til å lese den, men jeg ser meg bare lei på denne typen ugjenomtenkte "miljøtiltak". Jeg gidder ikke forklare nærmere, men legger bare hele mailen jeg sendte under her, så får den tale for seg:
Greetings to you!
I read the news today about you wanting to remove all customs on biofuels from Brazil. My first reaction was that I became really depressed. Have you really studied all the effects and consequences of biofuels?
Firstly: You save some carbon emissions by using biofuels yes. But by transporting these fuels all the way across the Atlantic Ocean, you have already lost much of what you have gained.
Secondly: By doing this, it will be much more lucrative for brazilians to produce biofuels than it is now. Though this in itself is not a bad thing, I really believe in developing the whole world as much as we have been, it has negative consequences for the rest of the world. Already the rain forests of Brazil are threatened, and when they can get even more money from agriculture, the deforestation will almost certainly speed up. This is not sad only because the forests hold unimaginable resources, species and eco-systems, yet to be discovered, but this is also a problem because these forests take away a great deal of carbon dioxide from the atmosphere, in the natural process of photosynthesis. Once again you will lose much of the advantage you have gained by switching to biofuels.
Thirdly: This will make it more attractive to make biofuels than food for people, and it is a fact that many people in the world, and Brazil, are starving. When the food markets get competition for their producers from the energy industry, the prices of food will rise, if not soar, and this will be a huge problem for the poorest people in the world.
For further reading about this issue, please see: http://esa.un.org/un-energy/pdf/susdev.Biofuels.FAO.pdf
A short resumé of the facts stated here can be seen in BBC's website: http://news.bbc.co.uk/2/hi/science/nature/6636467.stm
I don't know what are the best solutions for the climate crisis, but I can see many indicators saying that what you are planning to do are the wrong things. One thing I know that may be smart, is to give subsidies to your own farmers, which would stimulate them to produce biofuels, instead of turning away from agriculture (if you have that problem in Sweden, as we do in Norway).
Please, take what I have written into consideration, and read more about the issue before taking a final stand.
Best wishes
Andreas Normann Aanonsen
Burde kanskje tatt meg tid til å gjennomarbeide den litt bedre, men som sagt, dårlig dag. Jeg orker ikke mer. Alt jeg gjør er å tenke på hvor dårlig dette kan bli, og det er nærmest kvelende.
Argh
Jeg visste ikke hva jeg skal gjøre. Uten bedre å ta meg til har jeg skrevet en mail til Sveriges statsminister, Fredrik Reinfeldt. Ikke vet jeg om han i det hele tatt kommer til å lese den, men jeg ser meg bare lei på denne typen ugjenomtenkte "miljøtiltak". Jeg gidder ikke forklare nærmere, men legger bare hele mailen jeg sendte under her, så får den tale for seg:
Greetings to you!
I read the news today about you wanting to remove all customs on biofuels from Brazil. My first reaction was that I became really depressed. Have you really studied all the effects and consequences of biofuels?
Firstly: You save some carbon emissions by using biofuels yes. But by transporting these fuels all the way across the Atlantic Ocean, you have already lost much of what you have gained.
Secondly: By doing this, it will be much more lucrative for brazilians to produce biofuels than it is now. Though this in itself is not a bad thing, I really believe in developing the whole world as much as we have been, it has negative consequences for the rest of the world. Already the rain forests of Brazil are threatened, and when they can get even more money from agriculture, the deforestation will almost certainly speed up. This is not sad only because the forests hold unimaginable resources, species and eco-systems, yet to be discovered, but this is also a problem because these forests take away a great deal of carbon dioxide from the atmosphere, in the natural process of photosynthesis. Once again you will lose much of the advantage you have gained by switching to biofuels.
Thirdly: This will make it more attractive to make biofuels than food for people, and it is a fact that many people in the world, and Brazil, are starving. When the food markets get competition for their producers from the energy industry, the prices of food will rise, if not soar, and this will be a huge problem for the poorest people in the world.
For further reading about this issue, please see: http://esa.un.org/un-energy
A short resumé of the facts stated here can be seen in BBC's website: http://news.bbc.co.uk/2/hi
I don't know what are the best solutions for the climate crisis, but I can see many indicators saying that what you are planning to do are the wrong things. One thing I know that may be smart, is to give subsidies to your own farmers, which would stimulate them to produce biofuels, instead of turning away from agriculture (if you have that problem in Sweden, as we do in Norway).
Please, take what I have written into consideration, and read more about the issue before taking a final stand.
Best wishes
Andreas Normann Aanonsen
Burde kanskje tatt meg tid til å gjennomarbeide den litt bedre, men som sagt, dårlig dag. Jeg orker ikke mer. Alt jeg gjør er å tenke på hvor dårlig dette kan bli, og det er nærmest kvelende.
Argh
mandag 10. september 2007
Min største rival
Jeg er heldig. Alt det som verden gir meg av motgang er så som så, men det får så være. I forhold til andre (les: f.eks. i den tredje verdenen) har jeg intet å klage på, og sammenlignet med de fleste jeg kjenner er jeg ikke verre stilt i de fleste sammenhengene. Det som jeg da får i mot meg, skal jeg tåle. Det er jeg fast bestemt på.
Men jeg har funnet ut at det er bare en person som hindrer meg fra en konstant lykkerus, en evig glede. Nesten evig og konstant i hvert fall. Det er mange andre personer som ikke akkurat gir meg direkte lykke i livet, men disse kan jeg hamle opp med. Enten på snille, overbærende måter, eller, noe jeg ikke liker, ved å overse dem. Men rent bortsett fra det, er det som sagt bare en person som er til hinder for meg. Takket være denne personen blir jeg bedrøvet. Jeg er ofte for dårlig for denne personen, ofte strekker jeg ikke til og oppfyller ikke de krav som den stiller. Ofte føler jeg at den personen er til hinder for det jeg prøver å utrette. Som om ikke det er nok, gir denne personen meg et et inntrykk av at andre baktaler meg, eller tidvis bare misliker meg.
Hvordan skal jeg hamle opp med dette mennesket? Ja, det er ikke godt å si, men jeg synes jeg er godt på vei. Det er rett og slett en hindring som er nødvendig å komme seg over for å få til et lykkelig og gledesfylt liv. Tror jeg i hvert fall. Jeg gjør så godt jeg kan for å tvinge denne skikkelsen til å ta til seg mine "beste synspunkter" når den prøver å motarbeide meg.
Svaret på hvem det er ganske lett. Det er meg selv.
Når noe dumt skjer med meg er jeg ofte alene. Alene med et valg. Er dette noe jeg skal dvele ved, eller skal jeg kaste det av meg for best mulig å kunne ta livet et skritt videre. Der blir jeg motarbeidet, mot min bedre vilje, av meg selv. Når noe irriterer meg, er det bare fordi jeg lar det irritere meg. Mange ganger har jeg vært sint, skikkelig forbannet, og tenkt: "Det lureste nå vil være å legge dette fra seg, ettersom det ikke tjener noen hensikt." Ofte møter jeg da meg selv med tanken: "Men dette er jo bra, jeg fortjener å være sint", enda jeg vet at dette er feil. Det prøver jeg daglig å endre på.
Nå som det er sagt må jeg påpeke at jeg ikke mener at man bare skal finne seg i slike ting, hvis ting er dårlige. Langt derfra. Men hvordan man lar de ytre omstendighetene påvirke en som person, tror jeg de fleste er i stand til å styre, selv om det er vanskelig å velge det mest oppbyggelige.
Jeg har faktisk sett personer som setter seg selv inn i (nærmest) destruktive mønstre, fordi de ikke får seg til å reagere på en god nok måte på det som skjer med dem. Hvis det skjer noe slikt som en endring i sin daglige rutine som følge av f.eks. overgang fra ungdomsskole til videregående skole, har jeg sett folk som velger å ikke tilpasse seg. I stedet er de innesluttet i problemet sitt, dveler ved problemet i stedet for løsningen, og derfor bryter seg selv ned. Kanskje er det noe som endrer seg i sitt forhold til en person. Når den daglige omgangen, eller den naturlige omgangen med et menneske som kommer av delte interesser e.l. endres, må en gjøre om sine mønstre. Ta kontakt på en annen måte. Jeg har selv mistet venner på denne måten. Fordi jeg ikke omstilte meg, og aksepterte at nå måtte jeg gjøre noe annerledes for at ting skal bli ved det vante, behagelige. Andre igjen tar den lengre, og sliter med det faktum at ting endres, og bruker tiden på å fortvile over problemet, i stedet for å gjøre noe.
Alltid er det en selv som motarbeider en. Å, hvor tungt det skal være. Men når en lærer seg å akseptere det, og se på årsak i stedet for virkning, finner man ut at endringen som må skje for å gjøre om hverdagen, er i en selv. Det gjør ting lettere, og man kan nyte livet mer. I hvert fall jeg
Men jeg har funnet ut at det er bare en person som hindrer meg fra en konstant lykkerus, en evig glede. Nesten evig og konstant i hvert fall. Det er mange andre personer som ikke akkurat gir meg direkte lykke i livet, men disse kan jeg hamle opp med. Enten på snille, overbærende måter, eller, noe jeg ikke liker, ved å overse dem. Men rent bortsett fra det, er det som sagt bare en person som er til hinder for meg. Takket være denne personen blir jeg bedrøvet. Jeg er ofte for dårlig for denne personen, ofte strekker jeg ikke til og oppfyller ikke de krav som den stiller. Ofte føler jeg at den personen er til hinder for det jeg prøver å utrette. Som om ikke det er nok, gir denne personen meg et et inntrykk av at andre baktaler meg, eller tidvis bare misliker meg.
Hvordan skal jeg hamle opp med dette mennesket? Ja, det er ikke godt å si, men jeg synes jeg er godt på vei. Det er rett og slett en hindring som er nødvendig å komme seg over for å få til et lykkelig og gledesfylt liv. Tror jeg i hvert fall. Jeg gjør så godt jeg kan for å tvinge denne skikkelsen til å ta til seg mine "beste synspunkter" når den prøver å motarbeide meg.
Svaret på hvem det er ganske lett. Det er meg selv.
Når noe dumt skjer med meg er jeg ofte alene. Alene med et valg. Er dette noe jeg skal dvele ved, eller skal jeg kaste det av meg for best mulig å kunne ta livet et skritt videre. Der blir jeg motarbeidet, mot min bedre vilje, av meg selv. Når noe irriterer meg, er det bare fordi jeg lar det irritere meg. Mange ganger har jeg vært sint, skikkelig forbannet, og tenkt: "Det lureste nå vil være å legge dette fra seg, ettersom det ikke tjener noen hensikt." Ofte møter jeg da meg selv med tanken: "Men dette er jo bra, jeg fortjener å være sint", enda jeg vet at dette er feil. Det prøver jeg daglig å endre på.
Nå som det er sagt må jeg påpeke at jeg ikke mener at man bare skal finne seg i slike ting, hvis ting er dårlige. Langt derfra. Men hvordan man lar de ytre omstendighetene påvirke en som person, tror jeg de fleste er i stand til å styre, selv om det er vanskelig å velge det mest oppbyggelige.
Jeg har faktisk sett personer som setter seg selv inn i (nærmest) destruktive mønstre, fordi de ikke får seg til å reagere på en god nok måte på det som skjer med dem. Hvis det skjer noe slikt som en endring i sin daglige rutine som følge av f.eks. overgang fra ungdomsskole til videregående skole, har jeg sett folk som velger å ikke tilpasse seg. I stedet er de innesluttet i problemet sitt, dveler ved problemet i stedet for løsningen, og derfor bryter seg selv ned. Kanskje er det noe som endrer seg i sitt forhold til en person. Når den daglige omgangen, eller den naturlige omgangen med et menneske som kommer av delte interesser e.l. endres, må en gjøre om sine mønstre. Ta kontakt på en annen måte. Jeg har selv mistet venner på denne måten. Fordi jeg ikke omstilte meg, og aksepterte at nå måtte jeg gjøre noe annerledes for at ting skal bli ved det vante, behagelige. Andre igjen tar den lengre, og sliter med det faktum at ting endres, og bruker tiden på å fortvile over problemet, i stedet for å gjøre noe.
Alltid er det en selv som motarbeider en. Å, hvor tungt det skal være. Men når en lærer seg å akseptere det, og se på årsak i stedet for virkning, finner man ut at endringen som må skje for å gjøre om hverdagen, er i en selv. Det gjør ting lettere, og man kan nyte livet mer. I hvert fall jeg
Abonner på:
Innlegg (Atom)