Et av de største problemene vi har (eller en av de største årsakene til problemer) er mangelen til å bedømme hva som er nødvendig. Ekstra goder har blitt en så inkorporert del av hverdagen at det er vanskelig å oppdage hva som egentlig er det ekstra i livene våre, kontra det som er av nødvendig karakter.
Sukkervarer er et godt eksempel på hva som er unødvendig. Sukkertøy, sjokolade, potetgull og lignende, det som bergenserer så godt oppsumerer med snop, er et godt eksempel. Dette er på ingen måte nødvendig for oss. Vi får ikke noe positivt, fysisk utbytte av det, det er ikke bra for økonomien vår og det gir oss ikke noe lykke, utover øyeblikket. Det fysiske aspektet merker samfunnet, gjennom stadig økende fedmeepidemier som fører til mer sykemeldinger og er generelt veldig samfunnsøkonomisk ugunstig. Vi som enkeltpersoner merker ikke den kommende diabetes, karies, og blodpropp før det gjerne er for sent. Før den tid anser vi det som svært usannsynlig at slikt kan ramme oss, så da er det ikke vits å bry seg med det. Økonomisk sett kunne vi ikke brydd oss mindre. Vi har så mye å rutte med at dette kan da aldri i verden framstå som noe problem. Når studenter klager over dårlig økonomi, er det gjerne når den økonomiske delen av godterhandelen er regnet inn, altså den står som en av nødvendighetene i livet. Dette på grunn av den kortvarige nytelsen. Man vet hva man går til når man spiser, man vet at det kommer til å smake godt. Men tydeligvis er ikke minnet av det verdt mye, for det gir bare mersmak.
Godter er selvfølgelig bare et av mange eksempler på helt unødvendige ting som vi bruker penger, tid og krefter på. Så ille er det, at vi mister helt oversikt over våre verdiers plass i dagliglivet. De fleste mener medmenneskelighet er viktig. Rettferd, frihet og alt det der. Men hvor mye tid og krefter vier vi til disse sakene? Det er vel å bra å ønske å støtte veldedige formål, men når summen vi bruker daglig på rene unødvendigheter er større enn det vi bruker månedlig på de verre stilte, sier dette noe om prioriteringene våre.
Handlinger taler bedre enn ord.
mandag 26. mai 2008
fredag 23. mai 2008
Fairtrade
Eg har nevnt Fairtrade før. og kanskje alle mine lesarar (kor mange de er, veit eg ikkje), veit kva Fairtrade er, men eg skal i korte trekk forklare det. Alle som føler seg trygg på kva Fairtrade innebærer, og som bor i Bodø kan hoppe til slutten av innlegget. Dei som ikkje bor i Bodø og har kunnskap om Fairtrade, kan smøre seg med tålmod til neste innlegg (eller sjå på eldre innlegg, og kommentere dei).
Kort og godt består Fairtrade av to ord, "Fair" og "trade". Dei omsetjast til "rettferdig" og "handel". Det er nemleg rettferdig handel som er heile greia. Fairtrade-merket er din garanti for at bonden som produserte råvarane i produktet fikk ein anstendig pris for arbeitet sitt. Ikkje nok med det, men produsentane har også krav på gode arbeidsforhold og verneutstyr om det trengst. I tillegg får kooperativane som produsentane er tilslutta ein "premium", ein bonus i tillegg til lønna, som kan brukast til t.d. skole eller helsepleie til lokalsamfunnet eller betre arbeitsverktøy til kooperativet. Fairtrade stiller også krav til bærekraftig landbruk, slik at ikkje jorda blir utarma eller lokale vannkildar blir forurensa av sprøytemidler.
Det er meir å seie, men eg sa kort og godt, så om du lurar på noko er det berre å spørje (du kan t.d. bruke kommentarfeltet nederst i innlegget).
Fairtrade i Bodø
No har det seg slik at eg er med i styringsgruppa for Bodø kommune som Fairtrade-kommune, og i den samanhengen har eg laga ei produktliste for Fairtradevarar i Bodø kommune. Om du skulle vere interessert i slik, finn du den her: Produkoversikt Bodø
Kort og godt består Fairtrade av to ord, "Fair" og "trade". Dei omsetjast til "rettferdig" og "handel". Det er nemleg rettferdig handel som er heile greia. Fairtrade-merket er din garanti for at bonden som produserte råvarane i produktet fikk ein anstendig pris for arbeitet sitt. Ikkje nok med det, men produsentane har også krav på gode arbeidsforhold og verneutstyr om det trengst. I tillegg får kooperativane som produsentane er tilslutta ein "premium", ein bonus i tillegg til lønna, som kan brukast til t.d. skole eller helsepleie til lokalsamfunnet eller betre arbeitsverktøy til kooperativet. Fairtrade stiller også krav til bærekraftig landbruk, slik at ikkje jorda blir utarma eller lokale vannkildar blir forurensa av sprøytemidler.
Det er meir å seie, men eg sa kort og godt, så om du lurar på noko er det berre å spørje (du kan t.d. bruke kommentarfeltet nederst i innlegget).
Fairtrade i Bodø
No har det seg slik at eg er med i styringsgruppa for Bodø kommune som Fairtrade-kommune, og i den samanhengen har eg laga ei produktliste for Fairtradevarar i Bodø kommune. Om du skulle vere interessert i slik, finn du den her: Produkoversikt Bodø
onsdag 21. mai 2008
Om hvor meget jord et menneske må ha
I dag skal eg ikkje gjere anna enn å presentere ei novelle eg fann på Prosjekt Gutenberg.
Novella er skrevet av Leo Tolstoj rundt slutten av 1800-tallet, og resten skal den få seie sjølv.
How Much Land Does a Man Need?
(den er på engelsk)
Novella er skrevet av Leo Tolstoj rundt slutten av 1800-tallet, og resten skal den få seie sjølv.
How Much Land Does a Man Need?
(den er på engelsk)
tirsdag 20. mai 2008
Gid jeg levde på 30-tallet...
"Hadde jeg bare levd da kunne jeg ha vist folk. Jeg ville stått på barrikadene, advart folk mot nazistene, og sett den uretten som foregikk i Tyskland."
En fin visjon, og mange har nok tenkt den. Om du ikke har tenkt slik, har du kanskje beundret klarsynet til diktere som Claes Gill, Arnulf Øverland eller Nordahl Grieg, som alle gjorde sitt for å advare mot de eksisterende grusomhetene og den kommende krigen.
Det står for oss som nokså vanskelig å forstå hvordan en hel verden kunne akseptere slike grove brudd på alt vi forbinder med menneskelighet. Det er rett og slett groteskt. Men for å være helt ærlig, mener jeg at situasjonen er helt lik i dag. Forskjellen mellom 30-tallet og dagens grusomheter er:
1) Vi bidrar alle til det som skjer i dag
2) Vi nyter goder av det som skjer i dag
Likhetene er:
1) Når folk blir konfrontert med det som skjer vender de det døve øret
2) Det som skjer er så grusomt at folk synes det er bedre å la være å få vite om det
Jeg er flink til å utsette ting, å få ting jeg burde gjort på avstand. Hvis det er en telefonsamtale jeg burde tatt, særlig hvis den er litt på etterskudd, er jeg veldig flink til å utsette den. Det hjelper ingenting, men det føles godt å slippe å konfrontere det. På samme måte velger folk å ta på avstand det fæle i verden. Forskjellen er at det finnes ingen tidsfrist for det som skjer i verden. Hvis man skulle satt en tidsfrist på det, ville den i så fall være alt fra seksti til ett tusen ni hundre og syttiåtte år over tiden.
Mange av dem som levde på 30-tallet tenkte sikkert "Tenk om jeg hadde levd i 1800-tallets USA. Jeg skulle talt slaveriet midt i mot." Eller så beundret de folk som for eksempel Abraham Lincoln som tok et oppgjør mot slaveriet. Men de hadde jo nærere ting de faktisk kunne tale i mot, og prøve å gjøre noe med.
Vi liker å se tilbake. Det er godt å se på dem som har gjort det bra, dem som har talt Rom midt i mot, og forbedret menneskehetens livsløp. Det er litt kjipere å se på nåtiden, for der er det så mye som fremdeles ikke stemmer. Så mye en selv kan gjøre noe med. Og det krever jo handling, som er en kjedelig ting. Kanskje det er derfor vi har historie på skolen, men ikke én time handler om pågående globale konflikter eller katastrofer.
En fin visjon, og mange har nok tenkt den. Om du ikke har tenkt slik, har du kanskje beundret klarsynet til diktere som Claes Gill, Arnulf Øverland eller Nordahl Grieg, som alle gjorde sitt for å advare mot de eksisterende grusomhetene og den kommende krigen.
Det står for oss som nokså vanskelig å forstå hvordan en hel verden kunne akseptere slike grove brudd på alt vi forbinder med menneskelighet. Det er rett og slett groteskt. Men for å være helt ærlig, mener jeg at situasjonen er helt lik i dag. Forskjellen mellom 30-tallet og dagens grusomheter er:
1) Vi bidrar alle til det som skjer i dag
2) Vi nyter goder av det som skjer i dag
Likhetene er:
1) Når folk blir konfrontert med det som skjer vender de det døve øret
2) Det som skjer er så grusomt at folk synes det er bedre å la være å få vite om det
Jeg er flink til å utsette ting, å få ting jeg burde gjort på avstand. Hvis det er en telefonsamtale jeg burde tatt, særlig hvis den er litt på etterskudd, er jeg veldig flink til å utsette den. Det hjelper ingenting, men det føles godt å slippe å konfrontere det. På samme måte velger folk å ta på avstand det fæle i verden. Forskjellen er at det finnes ingen tidsfrist for det som skjer i verden. Hvis man skulle satt en tidsfrist på det, ville den i så fall være alt fra seksti til ett tusen ni hundre og syttiåtte år over tiden.
Mange av dem som levde på 30-tallet tenkte sikkert "Tenk om jeg hadde levd i 1800-tallets USA. Jeg skulle talt slaveriet midt i mot." Eller så beundret de folk som for eksempel Abraham Lincoln som tok et oppgjør mot slaveriet. Men de hadde jo nærere ting de faktisk kunne tale i mot, og prøve å gjøre noe med.
Vi liker å se tilbake. Det er godt å se på dem som har gjort det bra, dem som har talt Rom midt i mot, og forbedret menneskehetens livsløp. Det er litt kjipere å se på nåtiden, for der er det så mye som fremdeles ikke stemmer. Så mye en selv kan gjøre noe med. Og det krever jo handling, som er en kjedelig ting. Kanskje det er derfor vi har historie på skolen, men ikke én time handler om pågående globale konflikter eller katastrofer.
søndag 18. mai 2008
Fremmendgjering
I dag følte eg meg fremmend for heile eksistensen. Ikkje at det var noko særleg dramatisk i det, det var berre rart. Eg hang meg opp i noko så kvardagsleg som eit tallsystem. Då selvfølgeleg det tallsystemet vi brukar heile tida, titallssystemet.
Det verkar så logisk på oss å bruke titallssystemet. Det finns nærast ingen anna måte å rekne på. Alt kva vi tenkjer skal vere i dette systemet, og alle system blir ulogiske. Men eigentleg er det berre éin grunn til at titallssystemet er meir logisk enn t.d. åttetallssystemet, og det er antall fingre vi har til saman.
Når eg rekner med femtallssystemet (som vi liksågreit kunne ha hatt, sidan vi har fem fingre på kvar hand), tenkjer eg at det er upraktisk å ikkje bruke fem av sifra våre (5-9). Men eigentleg er det jo teit å ha begrensa seg til ti siffer kan ein liksågodt seie. Kvifor har vi ikkje tolv tiffer, der dei to siste kunne ha sett korleis som helst ut. Det er tross alt ikkje nokon logisk grunn til at talla ser ut som dei gjer. Det berre følast logisk fordi vi har vakse opp med dei.
Det er kjempeirriterande å tenkje på dette. Når eg tenkjer at vi kunne rekna i fjortentallssystemet, byrjar eg med ein gong å tenkje på kor upraktisk det ville vore, fordi det passar så dårleg med titallssystemet. Titallssystemet er rett og slett ein del av meg, ein rein innstudert del av meg, som er umogleg å få bort eller dempe.
Tanken på dette gjer at eg tenkjer på to ting: 1) Vi har ein utrolig konstruert verden. Berre tanken på kor konstruert alt vi tenkjer, gjer, ser, osv er, gjer meg forfjamsa. Der er så uhorveleg vanskeleg å forstå. Ikkje det at eg trur det kunne vore på ein annan måte, men det er berre rart. Det er særleg rart at vi tar ting for så gitt. Det er så selvfølgeleg å bruke ti siffer som ein setter i rekke etter kvarandre frå venstre mot høgre for å definere kvanta av alle slags handgripelege og svevande ting.
2) Eg forstår så alt for godt at det er mogleg å bli hjernevaska. Alle slike formar for system kan bli sett på som ein form for hjernevasking. Og strengt tatt, så definerer vi hjernevasking som indoktrinering til å tro det motsatte av det vi har blitt overbevist om at er rett. Det kan jo seiast at vi har blitt hjernevaska til å meine at menneskerettsfråsegna (mennskerettighetene) er rette. Frå vi var små har vi alltid høyrt kor bra dei er, så på sett og vis er vi indoktrinert der, men nokså subtilt, i forhold til oppdraginga i t.d. det tredje rike, og ein kan jo stille spørsmålsteikn på kor bra den subtiliteten er. Men uansett: Når da nokon andre har fått noko anna i morsmelka si, t.d. vi er meir verdt enn de, så definerer vi det med ein gong som hjernevasking. Men det er berre eit system, akkurat som vårt tallsystem, som er nærast ein del av oss.
PS. Eg støttar ikkje hjernevasking, og eg talar ikkje i mot menneskerettsfråsegna, men tankesprella mine tar meg berre til dei mest underlege plassar.
Det verkar så logisk på oss å bruke titallssystemet. Det finns nærast ingen anna måte å rekne på. Alt kva vi tenkjer skal vere i dette systemet, og alle system blir ulogiske. Men eigentleg er det berre éin grunn til at titallssystemet er meir logisk enn t.d. åttetallssystemet, og det er antall fingre vi har til saman.
Når eg rekner med femtallssystemet (som vi liksågreit kunne ha hatt, sidan vi har fem fingre på kvar hand), tenkjer eg at det er upraktisk å ikkje bruke fem av sifra våre (5-9). Men eigentleg er det jo teit å ha begrensa seg til ti siffer kan ein liksågodt seie. Kvifor har vi ikkje tolv tiffer, der dei to siste kunne ha sett korleis som helst ut. Det er tross alt ikkje nokon logisk grunn til at talla ser ut som dei gjer. Det berre følast logisk fordi vi har vakse opp med dei.
Det er kjempeirriterande å tenkje på dette. Når eg tenkjer at vi kunne rekna i fjortentallssystemet, byrjar eg med ein gong å tenkje på kor upraktisk det ville vore, fordi det passar så dårleg med titallssystemet. Titallssystemet er rett og slett ein del av meg, ein rein innstudert del av meg, som er umogleg å få bort eller dempe.
Tanken på dette gjer at eg tenkjer på to ting: 1) Vi har ein utrolig konstruert verden. Berre tanken på kor konstruert alt vi tenkjer, gjer, ser, osv er, gjer meg forfjamsa. Der er så uhorveleg vanskeleg å forstå. Ikkje det at eg trur det kunne vore på ein annan måte, men det er berre rart. Det er særleg rart at vi tar ting for så gitt. Det er så selvfølgeleg å bruke ti siffer som ein setter i rekke etter kvarandre frå venstre mot høgre for å definere kvanta av alle slags handgripelege og svevande ting.
2) Eg forstår så alt for godt at det er mogleg å bli hjernevaska. Alle slike formar for system kan bli sett på som ein form for hjernevasking. Og strengt tatt, så definerer vi hjernevasking som indoktrinering til å tro det motsatte av det vi har blitt overbevist om at er rett. Det kan jo seiast at vi har blitt hjernevaska til å meine at menneskerettsfråsegna (mennskerettighetene) er rette. Frå vi var små har vi alltid høyrt kor bra dei er, så på sett og vis er vi indoktrinert der, men nokså subtilt, i forhold til oppdraginga i t.d. det tredje rike, og ein kan jo stille spørsmålsteikn på kor bra den subtiliteten er. Men uansett: Når da nokon andre har fått noko anna i morsmelka si, t.d. vi er meir verdt enn de, så definerer vi det med ein gong som hjernevasking. Men det er berre eit system, akkurat som vårt tallsystem, som er nærast ein del av oss.
PS. Eg støttar ikkje hjernevasking, og eg talar ikkje i mot menneskerettsfråsegna, men tankesprella mine tar meg berre til dei mest underlege plassar.
søndag 11. mai 2008
Feministen Andreas
Norsk feminisme er, mildt sagt, tragisk. Etter å ha hørt om kvinnegrupper som har kjempet om saker som: "Nøytral fotgjengerovergangsskilt - det er feil at det er bilde av en mann på disse skiltene", så forstår jeg at feminismen har utspilt sin rolle i Norge. Jeg sier ikke at likestillingskampn er fullbyrdet, men jeg mener at å kjempe ytterligere for den gir seg sirka like mye utslag som å drepe mygg for å utrydde myggbestanden. Det som provoserer meg emst de norske rødstrømpene, er at de oppfører seg som om saker slik som fotgjengerovergangsskiltene er viktige. Som om de er av noen som helst konsekvens. Jeg har sett hva feminismen en gang betydde, og hva den burde handle om.
I sommer ble jeg kjent med ei jevnaldrende jente fra Palestina. Hun var et unikum, for å være helt ærlig. Hun var smart, oppvakt, intelligent og alt annet positivt som omhandler hjernens territorium. Samtidig var hun et flott medmenneske, hyggelig, grei, og så videre.
Hun hadde studert ved et universitet i Palestina, og gjort det utmerket i sine studier. Eneste problemet var at hun ved det universitetet møtte på sitt søskenbarn, og begynte å få kontakt med ham. Ikke noe amorøst ved det, bare to personer som er oppriktig interessert i å lære hverandre å kjenne. Da denne nyheten nådde familien hennes, ble hun straks forflyttet til et annet, mye dårligere universitet, som lå nærmere hvor hun bodde. Her hadde de ikke samme studietilbud, og hun endte opp med å studere noe hun fant nokså uinteressant.
Etterhvert sluttet hun på det universitet, men uten at det var noen krise, for hun fikk seg en jobb ved Dødehavet, for å markedsføre dødehavsprodukter. Selv om det ikke var dette hun brente etter, gjorde hun det så skarpt her, at hun snart fikk gode muligheter for avansement. Tilbudet gjaldt å jobbe noen uker i Sambandsstatene, i Texas, med god lønn og en sjanse til å komme seg ut og opp i verden. Dette var for drøyt for foreldrene hennes, som mente at hvis hun dro til USA ville hun bli en alkoholisert stoffmisbruker og det som verre var, og nok en dør ble lukket for henne.
Da jeg møtte henne i sommer fortalte hun meg dette, i tillegg til hvordan situasjonen hennes var nå. Hun fikk jevnlig besøk av noen som ønsket å fri til henne, og som foreldrene hennes målte opp og ned med alle mulige (metaforiske) mål, og heldigvis for henne var det enda ikke kommet noen som var blitt godkjent. Men hun visste at en dag ville han komme, han som ble akseptert, og ville blir hennes ektemann, og hun håpte bare at han ikke var så ille, at hun kunne like ham, og kanskje til og med lære seg å elske ham.
Et lite notabene for dem av dere som tenker at dette er så "typisk muslimer", så består det palestinske folket av både muslimer, kristne og jøder, og denne jenta og hennes familie er kristen.
Fra før av har jeg syntes at den norske feminismen er latterlig, men hun fikk meg til å innse at den var nærmest for bespottende å regne mot alle verdens kvinner som blir bastet og bundet fra dag én i livene sine. Selv om jeg nok aldri kommer til å vie livet mitt til de stakkars kvinneskjebner, det kan jeg ærlig innrømme, vil jeg etter dette møtet kunne si med hånden på hjertet at jeg er feminist, dog ikke i den norske forstanden.
I sommer ble jeg kjent med ei jevnaldrende jente fra Palestina. Hun var et unikum, for å være helt ærlig. Hun var smart, oppvakt, intelligent og alt annet positivt som omhandler hjernens territorium. Samtidig var hun et flott medmenneske, hyggelig, grei, og så videre.
Hun hadde studert ved et universitet i Palestina, og gjort det utmerket i sine studier. Eneste problemet var at hun ved det universitetet møtte på sitt søskenbarn, og begynte å få kontakt med ham. Ikke noe amorøst ved det, bare to personer som er oppriktig interessert i å lære hverandre å kjenne. Da denne nyheten nådde familien hennes, ble hun straks forflyttet til et annet, mye dårligere universitet, som lå nærmere hvor hun bodde. Her hadde de ikke samme studietilbud, og hun endte opp med å studere noe hun fant nokså uinteressant.
Etterhvert sluttet hun på det universitet, men uten at det var noen krise, for hun fikk seg en jobb ved Dødehavet, for å markedsføre dødehavsprodukter. Selv om det ikke var dette hun brente etter, gjorde hun det så skarpt her, at hun snart fikk gode muligheter for avansement. Tilbudet gjaldt å jobbe noen uker i Sambandsstatene, i Texas, med god lønn og en sjanse til å komme seg ut og opp i verden. Dette var for drøyt for foreldrene hennes, som mente at hvis hun dro til USA ville hun bli en alkoholisert stoffmisbruker og det som verre var, og nok en dør ble lukket for henne.
Da jeg møtte henne i sommer fortalte hun meg dette, i tillegg til hvordan situasjonen hennes var nå. Hun fikk jevnlig besøk av noen som ønsket å fri til henne, og som foreldrene hennes målte opp og ned med alle mulige (metaforiske) mål, og heldigvis for henne var det enda ikke kommet noen som var blitt godkjent. Men hun visste at en dag ville han komme, han som ble akseptert, og ville blir hennes ektemann, og hun håpte bare at han ikke var så ille, at hun kunne like ham, og kanskje til og med lære seg å elske ham.
Et lite notabene for dem av dere som tenker at dette er så "typisk muslimer", så består det palestinske folket av både muslimer, kristne og jøder, og denne jenta og hennes familie er kristen.
Fra før av har jeg syntes at den norske feminismen er latterlig, men hun fikk meg til å innse at den var nærmest for bespottende å regne mot alle verdens kvinner som blir bastet og bundet fra dag én i livene sine. Selv om jeg nok aldri kommer til å vie livet mitt til de stakkars kvinneskjebner, det kan jeg ærlig innrømme, vil jeg etter dette møtet kunne si med hånden på hjertet at jeg er feminist, dog ikke i den norske forstanden.
torsdag 8. mai 2008
Beklager, men jeg hater deg
Det har seg kanskje ikke slik at jeg hater deg, men jeg kan garantere at jeg hater handlingene dine.
Vi lever i en forferdelig verden. Kall meg pessimistisk, men det ordet er alt for ofte ensbetydende med realistisk. Selv om det finnes mange fine ting i verden, er den grusom og fæl. Og vi er alle en del av det.
Det er ikke Exxon Mobile, Coca-Cola Company og USA som er skyld i verdens smuss. De har sine svin på skogen, men vi er ikke noe ulik. Dette er en ubehagelig erkjennelse, og folk flest møter den med benektelse. Det er så alt for lett å stå på barrikadene mot et stort multinasjonalt selskap. Å gå inn i seg er mye mer skummelt. Nært. Samvittighetsbetyngende.
Det er vanskelig å skulle innse at ting vi tar for gitt er produkter av bestialitet. Det kan til og med være nedbrytende, men spør du meg er det helt nødvendig. Jeg vil ikke støtte opp om grov utnyttelse av mennesker andre steder i verden, og prøver å endre mine forbruksvaner. Ofte lurer jeg på hvorfor. Enda oftere lurer jeg på hvorfor så få andre gjør det samme.
Vi flagger frihet, demokrati og likeverd høyt, men hva i pokker hjelper disse ordene når handlingene våre sier det stikk motsatte? Vi ser med avsky tilbake på den transatlantiske slavehandelen, men støtter opp om slavehandel med de frynsegodene vi elsker å ha.
Jeg lurer sterkt på hvorfor det er så vanskelig å innse. Folk behandler det som en sykdom de er redde for å dra til legen med. Den er der uansett hva de gjør, men de vil ikke ha den fram i lyset, for innrømmelsens øyeblikk kan bli for smertefylt. Jeg kan ikke si annet enn at dette er smertefylt. Men det er like fullt vårt moralske ansvar å ta et oppgjør med århundrer med systematisk utnyttelse for egen vinning.
Ikke er jeg perfekt. Jeg hater deg, men jeg hater meg selv like fullt. Jeg prøver hva jeg kan for å befri meg fra min avhengighet til slaveri, men problemet er at jeg ikke er fullt opplyst. Jeg vet ikke alt hva som er skadelig for produsenter, men jeg prøver. Alltid har jeg et åpent øre for hva som kan være grusomt, og alltid prøver jeg å endre mine forbruksmønster i takt med ny informasjon som bringes opp i lyset. Prøver, men lykkes ikke alltid.
Men jeg får ikke sagt det nok. Det forbløffer meg mest at oppegående, fornuftige mennesker bare hører på det døve øret når slikt blir tatt opp.
Hvordan endrer man vaner? En ting jeg har gjort er å slutte å kjøpe konvensjonell sjokolade. I underkant av ett og et halvt år har jeg ikke spist annen sjokolade enn den som er Fairtrade-sertifisert (med et par pinlige unntak). Hvorfor?
Klær er en annen luguber ting. Prisen på bomull er i dag, i forhold til kjøpekraften, den laveste siden før 30-tallet. Det vil si at de som produserer bomullen knapt har nok til å overleve, og ikke nok til å leve (i hvert fall slik vi ser på konseptet med å leve). I tillegg krever bomullsplanten enormt med sprøytemidler, og de fleste av de sprøytemidlene som brukes er stoffer som i Vest-Europa og USA er ulovlig nå, fordi de er så farlig for mennesker. Så produsenten har det mildt sagt ganske dårlig. Ikke nok med det: de som syr klærne dine har det ikke som plommen i egget. En gjennomsnittlig fabrikkarbeider i Kina tjener 45% av det han trenger til livets opphold (da regnet mat, strøm, bolig, klær osv.) i tillegg til lange arbeidsdager på over ti timer, og helseskadelige arbeidsforhold. Og nå har jeg ikke engang nevnt hvor ressurskrevende bomullsplanten er for nærområdets vannreserver.
Det finnes mye drit i verden. Gjør noe med det!
Vi lever i en forferdelig verden. Kall meg pessimistisk, men det ordet er alt for ofte ensbetydende med realistisk. Selv om det finnes mange fine ting i verden, er den grusom og fæl. Og vi er alle en del av det.
Det er ikke Exxon Mobile, Coca-Cola Company og USA som er skyld i verdens smuss. De har sine svin på skogen, men vi er ikke noe ulik. Dette er en ubehagelig erkjennelse, og folk flest møter den med benektelse. Det er så alt for lett å stå på barrikadene mot et stort multinasjonalt selskap. Å gå inn i seg er mye mer skummelt. Nært. Samvittighetsbetyngende.
Det er vanskelig å skulle innse at ting vi tar for gitt er produkter av bestialitet. Det kan til og med være nedbrytende, men spør du meg er det helt nødvendig. Jeg vil ikke støtte opp om grov utnyttelse av mennesker andre steder i verden, og prøver å endre mine forbruksvaner. Ofte lurer jeg på hvorfor. Enda oftere lurer jeg på hvorfor så få andre gjør det samme.
Vi flagger frihet, demokrati og likeverd høyt, men hva i pokker hjelper disse ordene når handlingene våre sier det stikk motsatte? Vi ser med avsky tilbake på den transatlantiske slavehandelen, men støtter opp om slavehandel med de frynsegodene vi elsker å ha.
Jeg lurer sterkt på hvorfor det er så vanskelig å innse. Folk behandler det som en sykdom de er redde for å dra til legen med. Den er der uansett hva de gjør, men de vil ikke ha den fram i lyset, for innrømmelsens øyeblikk kan bli for smertefylt. Jeg kan ikke si annet enn at dette er smertefylt. Men det er like fullt vårt moralske ansvar å ta et oppgjør med århundrer med systematisk utnyttelse for egen vinning.
Ikke er jeg perfekt. Jeg hater deg, men jeg hater meg selv like fullt. Jeg prøver hva jeg kan for å befri meg fra min avhengighet til slaveri, men problemet er at jeg ikke er fullt opplyst. Jeg vet ikke alt hva som er skadelig for produsenter, men jeg prøver. Alltid har jeg et åpent øre for hva som kan være grusomt, og alltid prøver jeg å endre mine forbruksmønster i takt med ny informasjon som bringes opp i lyset. Prøver, men lykkes ikke alltid.
Men jeg får ikke sagt det nok. Det forbløffer meg mest at oppegående, fornuftige mennesker bare hører på det døve øret når slikt blir tatt opp.
Hvordan endrer man vaner? En ting jeg har gjort er å slutte å kjøpe konvensjonell sjokolade. I underkant av ett og et halvt år har jeg ikke spist annen sjokolade enn den som er Fairtrade-sertifisert (med et par pinlige unntak). Hvorfor?
"Child labor. Seventy percent of the world’s cocoa (and most of the United States’) comes from West Africa, where nearly 300,000 children under the age of 14 toil in dangerous conditions on cocoa plantations. In the Ivory Coast, where more than half of the region’s cocoa is produced, more than 100,000 children work in near slavery, subject to both injury from the machetes used to harvest the plant and from toxic pesticides that are banned in the United States and Europe."I tillegg til barnearbeid er det grov utnyttelse arbeidere i slave-lignende forhold. Det er ikke noe jeg ønsker å støtte opp om.
Kilde: Foreign Policy
Klær er en annen luguber ting. Prisen på bomull er i dag, i forhold til kjøpekraften, den laveste siden før 30-tallet. Det vil si at de som produserer bomullen knapt har nok til å overleve, og ikke nok til å leve (i hvert fall slik vi ser på konseptet med å leve). I tillegg krever bomullsplanten enormt med sprøytemidler, og de fleste av de sprøytemidlene som brukes er stoffer som i Vest-Europa og USA er ulovlig nå, fordi de er så farlig for mennesker. Så produsenten har det mildt sagt ganske dårlig. Ikke nok med det: de som syr klærne dine har det ikke som plommen i egget. En gjennomsnittlig fabrikkarbeider i Kina tjener 45% av det han trenger til livets opphold (da regnet mat, strøm, bolig, klær osv.) i tillegg til lange arbeidsdager på over ti timer, og helseskadelige arbeidsforhold. Og nå har jeg ikke engang nevnt hvor ressurskrevende bomullsplanten er for nærområdets vannreserver.
Det finnes mye drit i verden. Gjør noe med det!
Abonner på:
Innlegg (Atom)