Livet i perspektiv

Hva er livets grunnlag?

TIl dette kan det gis mange svar, men akkurat nå vil jeg fokusere på en liten ting som for mange vil virke irrelevant, men som jeg finner helt sentral i min måte å leve livet på. Er livet godt? Er livet ondt?

Mange vil si at livet er nøytralt, og det skjer oss gode og dårlige ting, andre igjen at livet er dårlig, men det skjer oss vel gode ting også. Jeg hører til den siste gruppen: dem som mener at livet er godt, men at det skjer oss (v)onde ting også. Hhvor dette kommer inn i bildet, må jo være i all hverdagshandlingene våre. Jeg tror ikke de fleste er klar over, jeg vet ikke engang om det gjelder andre enn meg, men jeg ble obs på dette i dag. Måten jeg møter verden på bestemmes av hva livet er basert på.

Ettersom jeg mener livet er godt, er det med et smil om munnen jeg skal møte det. Jeg prøver etter beste evne å møte alt med et smil, uten baktanker. Derimot ser jeg noe jeg ikke liker, er det heller på tide å trekke tilbake smilet. Ikke bare er det direkte uhøflig å gå bort til noen som ligger nedslått på bakken og smile bredt, men jeg føler meg ikke i humør til å smile hvis jeg ser slikt. Det samme gjelder folk som røyker inne i busskur, grov forfengelighet og andre (i mine øyne) ulumskheter.

Folk flest ser ut til å ta livet som noe dårlig, eller nøytralt med en bismak av noe negativt. Smiler man, er det fordi noen har sagt noe morsomt, eller det skjer en noe veldig positivt der og da. Få smiler fordi livet rett og slett er godt for dem.

For de fleste jeg kjenner, om ikke alle, så tror jeg min teori er gjeldende: livet er godt, men det skjer oss dårlige ting også. Hvorfor skal vi ikke vise dette fram? Min oppfatning er at samfunnet i alt for stor grad er bygd opp rundt at vi ikke skal være fornøyde med det gode vi har, men hele tiden kreve mer. Greit nok er ikke samfunnet perfekt, det skal jeg være den første til å si meg enig i, men vi kan da si til oss selv: jeg har det bra, jeg kan være glad for det, og vise verden hvor flott livet egentlig er!

Gleden

Sporadisk sa jeg, og sporadisk ble det.

Jeg har et greit liv. Nei. Endre det til supert. For å være helt ærlig, så vet jeg egentlig ikke hva som kunne vært verre. Greit nok, jeg er ikke foruten motbakker hver en dag, har ikke alle tingene som hadde vært kjekt å ha, har ikke alltid de egenskapene jeg skulle ønske jeg hadde. Men skit au. Det kunne da vært så mye verre. Jeg er så heldig at jeg har en fantastisk familie, og masse utrolige venner. Ja atpåtil for utrolige, ettersom det alltid er jeg som blir den minst "pliktoppfyllende" i mine venneforhold.

Selv om jeg kan se på mitt liv og si: jeg er utrolig heldig, tror jeg ikke det er så mye bedre enn andres. I mange tilfeller ikke det spøtt bedre. Nøkkelen ligger bare i å innse hvor bra man egentlig har det.

Hvordan det fungerer vet ikke jeg, men etter to år har jeg kommet tilbake til den tilstanden igjen, der jeg rett og slett er glad. En spesiell gladhet som gjennomsyrer hele mitt vesen, og nesten gjør meg immun mot andre følelser når den fyller meg. Det høres kanskje rart ut og ikke forstår jeg det. Selv om det burde kommet for et halvt år siden, eller bare to måneder siden, da jeg selv tror at jeg egentlig var lykkerligere enn nå, på tross av det, så er det nå denne gleden har kommet over meg.

Eneste forklaring jeg finner på den, er en innsikt i hvor bra jeg egentlig har det. Kanskje kommer den av å ha møtt folk fra hele verden, der noen levde med daglige trusler om vold, bortføringer eller arrestasjoner. Eller det å ha møtt folk som ikke kan fyllburde livet sitt på grunn av tradisjon har hatt sitt å si. Eller det bare kommer av en frihet jeg kjenner veldig sterkt på i ferien, friheten fra mange ansvarsverv. Kanskje kommer det av at jeg har hørt masse på Kristin Asbjørnsen i det siste.

Ikke vet jeg, men jeg vet bare at jeg er glad for at jeg har denne gleden. Den kom ikke i mitt livs mest lykkelige øyeblikk, men kanskje er det mer forståelig, fordi jeg trenger noe slikt å støtte meg på i større grad enn jeg gjorde tidligere.