Feministen Andreas

Norsk feminisme er, mildt sagt, tragisk. Etter å ha hørt om kvinnegrupper som har kjempet om saker som: "Nøytral fotgjengerovergangsskilt - det er feil at det er bilde av en mann på disse skiltene", så forstår jeg at feminismen har utspilt sin rolle i Norge. Jeg sier ikke at likestillingskampn er fullbyrdet, men jeg mener at å kjempe ytterligere for den gir seg sirka like mye utslag som å drepe mygg for å utrydde myggbestanden. Det som provoserer meg emst de norske rødstrømpene, er at de oppfører seg som om saker slik som fotgjengerovergangsskiltene er viktige. Som om de er av noen som helst konsekvens. Jeg har sett hva feminismen en gang betydde, og hva den burde handle om.


I sommer ble jeg kjent med ei jevnaldrende jente fra Palestina. Hun var et unikum, for å være helt ærlig. Hun var smart, oppvakt, intelligent og alt annet positivt som omhandler hjernens territorium. Samtidig var hun et flott medmenneske, hyggelig, grei, og så videre.

Hun hadde studert ved et universitet i Palestina, og gjort det utmerket i sine studier. Eneste problemet var at hun ved det universitetet møtte på sitt søskenbarn, og begynte å få kontakt med ham. Ikke noe amorøst ved det, bare to personer som er oppriktig interessert i å lære hverandre å kjenne. Da denne nyheten nådde familien hennes, ble hun straks forflyttet til et annet, mye dårligere universitet, som lå nærmere hvor hun bodde. Her hadde de ikke samme studietilbud, og hun endte opp med å studere noe hun fant nokså uinteressant.

Etterhvert sluttet hun på det universitet, men uten at det var noen krise, for hun fikk seg en jobb ved Dødehavet, for å markedsføre dødehavsprodukter. Selv om det ikke var dette hun brente etter, gjorde hun det så skarpt her, at hun snart fikk gode muligheter for avansement. Tilbudet gjaldt å jobbe noen uker i Sambandsstatene, i Texas, med god lønn og en sjanse til å komme seg ut og opp i verden. Dette var for drøyt for foreldrene hennes, som mente at hvis hun dro til USA ville hun bli en alkoholisert stoffmisbruker og det som verre var, og nok en dør ble lukket for henne.

Da jeg møtte henne i sommer fortalte hun meg dette, i tillegg til hvordan situasjonen hennes var nå. Hun fikk jevnlig besøk av noen som ønsket å fri til henne, og som foreldrene hennes målte opp og ned med alle mulige (metaforiske) mål, og heldigvis for henne var det enda ikke kommet noen som var blitt godkjent. Men hun visste at en dag ville han komme, han som ble akseptert, og ville blir hennes ektemann, og hun håpte bare at han ikke var så ille, at hun kunne like ham, og kanskje til og med lære seg å elske ham.

Et lite notabene for dem av dere som tenker at dette er så "typisk muslimer", så består det palestinske folket av både muslimer, kristne og jøder, og denne jenta og hennes familie er kristen.


Fra før av har jeg syntes at den norske feminismen er latterlig, men hun fikk meg til å innse at den var nærmest for bespottende å regne mot alle verdens kvinner som blir bastet og bundet fra dag én i livene sine. Selv om jeg nok aldri kommer til å vie livet mitt til de stakkars kvinneskjebner, det kan jeg ærlig innrømme, vil jeg etter dette møtet kunne si med hånden på hjertet at jeg er feminist, dog ikke i den norske forstanden.