Frynsegoder og slikt

Et av de største problemene vi har (eller en av de største årsakene til problemer) er mangelen til å bedømme hva som er nødvendig. Ekstra goder har blitt en så inkorporert del av hverdagen at det er vanskelig å oppdage hva som egentlig er det ekstra i livene våre, kontra det som er av nødvendig karakter.

Sukkervarer er et godt eksempel på hva som er unødvendig. Sukkertøy, sjokolade, potetgull og lignende, det som bergenserer så godt oppsumerer med snop, er et godt eksempel. Dette er på ingen måte nødvendig for oss. Vi får ikke noe positivt, fysisk utbytte av det, det er ikke bra for økonomien vår og det gir oss ikke noe lykke, utover øyeblikket. Det fysiske aspektet merker samfunnet, gjennom stadig økende fedmeepidemier som fører til mer sykemeldinger og er generelt veldig samfunnsøkonomisk ugunstig. Vi som enkeltpersoner merker ikke den kommende diabetes, karies, og blodpropp før det gjerne er for sent. Før den tid anser vi det som svært usannsynlig at slikt kan ramme oss, så da er det ikke vits å bry seg med det. Økonomisk sett kunne vi ikke brydd oss mindre. Vi har så mye å rutte med at dette kan da aldri i verden framstå som noe problem. Når studenter klager over dårlig økonomi, er det gjerne når den økonomiske delen av godterhandelen er regnet inn, altså den står som en av nødvendighetene i livet. Dette på grunn av den kortvarige nytelsen. Man vet hva man går til når man spiser, man vet at det kommer til å smake godt. Men tydeligvis er ikke minnet av det verdt mye, for det gir bare mersmak.

Godter er selvfølgelig bare et av mange eksempler på helt unødvendige ting som vi bruker penger, tid og krefter på. Så ille er det, at vi mister helt oversikt over våre verdiers plass i dagliglivet. De fleste mener medmenneskelighet er viktig. Rettferd, frihet og alt det der. Men hvor mye tid og krefter vier vi til disse sakene? Det er vel å bra å ønske å støtte veldedige formål, men når summen vi bruker daglig på rene unødvendigheter er større enn det vi bruker månedlig på de verre stilte, sier dette noe om prioriteringene våre.

Handlinger taler bedre enn ord.