Feministen Andreas

Norsk feminisme er, mildt sagt, tragisk. Etter å ha hørt om kvinnegrupper som har kjempet om saker som: "Nøytral fotgjengerovergangsskilt - det er feil at det er bilde av en mann på disse skiltene", så forstår jeg at feminismen har utspilt sin rolle i Norge. Jeg sier ikke at likestillingskampn er fullbyrdet, men jeg mener at å kjempe ytterligere for den gir seg sirka like mye utslag som å drepe mygg for å utrydde myggbestanden. Det som provoserer meg emst de norske rødstrømpene, er at de oppfører seg som om saker slik som fotgjengerovergangsskiltene er viktige. Som om de er av noen som helst konsekvens. Jeg har sett hva feminismen en gang betydde, og hva den burde handle om.


I sommer ble jeg kjent med ei jevnaldrende jente fra Palestina. Hun var et unikum, for å være helt ærlig. Hun var smart, oppvakt, intelligent og alt annet positivt som omhandler hjernens territorium. Samtidig var hun et flott medmenneske, hyggelig, grei, og så videre.

Hun hadde studert ved et universitet i Palestina, og gjort det utmerket i sine studier. Eneste problemet var at hun ved det universitetet møtte på sitt søskenbarn, og begynte å få kontakt med ham. Ikke noe amorøst ved det, bare to personer som er oppriktig interessert i å lære hverandre å kjenne. Da denne nyheten nådde familien hennes, ble hun straks forflyttet til et annet, mye dårligere universitet, som lå nærmere hvor hun bodde. Her hadde de ikke samme studietilbud, og hun endte opp med å studere noe hun fant nokså uinteressant.

Etterhvert sluttet hun på det universitet, men uten at det var noen krise, for hun fikk seg en jobb ved Dødehavet, for å markedsføre dødehavsprodukter. Selv om det ikke var dette hun brente etter, gjorde hun det så skarpt her, at hun snart fikk gode muligheter for avansement. Tilbudet gjaldt å jobbe noen uker i Sambandsstatene, i Texas, med god lønn og en sjanse til å komme seg ut og opp i verden. Dette var for drøyt for foreldrene hennes, som mente at hvis hun dro til USA ville hun bli en alkoholisert stoffmisbruker og det som verre var, og nok en dør ble lukket for henne.

Da jeg møtte henne i sommer fortalte hun meg dette, i tillegg til hvordan situasjonen hennes var nå. Hun fikk jevnlig besøk av noen som ønsket å fri til henne, og som foreldrene hennes målte opp og ned med alle mulige (metaforiske) mål, og heldigvis for henne var det enda ikke kommet noen som var blitt godkjent. Men hun visste at en dag ville han komme, han som ble akseptert, og ville blir hennes ektemann, og hun håpte bare at han ikke var så ille, at hun kunne like ham, og kanskje til og med lære seg å elske ham.

Et lite notabene for dem av dere som tenker at dette er så "typisk muslimer", så består det palestinske folket av både muslimer, kristne og jøder, og denne jenta og hennes familie er kristen.


Fra før av har jeg syntes at den norske feminismen er latterlig, men hun fikk meg til å innse at den var nærmest for bespottende å regne mot alle verdens kvinner som blir bastet og bundet fra dag én i livene sine. Selv om jeg nok aldri kommer til å vie livet mitt til de stakkars kvinneskjebner, det kan jeg ærlig innrømme, vil jeg etter dette møtet kunne si med hånden på hjertet at jeg er feminist, dog ikke i den norske forstanden.

Beklager, men jeg hater deg

Det har seg kanskje ikke slik at jeg hater deg, men jeg kan garantere at jeg hater handlingene dine.

Vi lever i en forferdelig verden. Kall meg pessimistisk, men det ordet er alt for ofte ensbetydende med realistisk. Selv om det finnes mange fine ting i verden, er den grusom og fæl. Og vi er alle en del av det.

Det er ikke Exxon Mobile, Coca-Cola Company og USA som er skyld i verdens smuss. De har sine svin på skogen, men vi er ikke noe ulik. Dette er en ubehagelig erkjennelse, og folk flest møter den med benektelse. Det er så alt for lett å stå på barrikadene mot et stort multinasjonalt selskap. Å gå inn i seg er mye mer skummelt. Nært. Samvittighetsbetyngende.

Det er vanskelig å skulle innse at ting vi tar for gitt er produkter av bestialitet. Det kan til og med være nedbrytende, men spør du meg er det helt nødvendig. Jeg vil ikke støtte opp om grov utnyttelse av mennesker andre steder i verden, og prøver å endre mine forbruksvaner. Ofte lurer jeg på hvorfor. Enda oftere lurer jeg på hvorfor så få andre gjør det samme.

Vi flagger frihet, demokrati og likeverd høyt, men hva i pokker hjelper disse ordene når handlingene våre sier det stikk motsatte? Vi ser med avsky tilbake på den transatlantiske slavehandelen, men støtter opp om slavehandel med de frynsegodene vi elsker å ha.

Jeg lurer sterkt på hvorfor det er så vanskelig å innse. Folk behandler det som en sykdom de er redde for å dra til legen med. Den er der uansett hva de gjør, men de vil ikke ha den fram i lyset, for innrømmelsens øyeblikk kan bli for smertefylt. Jeg kan ikke si annet enn at dette er smertefylt. Men det er like fullt vårt moralske ansvar å ta et oppgjør med århundrer med systematisk utnyttelse for egen vinning.

Ikke er jeg perfekt. Jeg hater deg, men jeg hater meg selv like fullt. Jeg prøver hva jeg kan for å befri meg fra min avhengighet til slaveri, men problemet er at jeg ikke er fullt opplyst. Jeg vet ikke alt hva som er skadelig for produsenter, men jeg prøver. Alltid har jeg et åpent øre for hva som kan være grusomt, og alltid prøver jeg å endre mine forbruksmønster i takt med ny informasjon som bringes opp i lyset. Prøver, men lykkes ikke alltid.

Men jeg får ikke sagt det nok. Det forbløffer meg mest at oppegående, fornuftige mennesker bare hører på det døve øret når slikt blir tatt opp.

Hvordan endrer man vaner? En ting jeg har gjort er å slutte å kjøpe konvensjonell sjokolade. I underkant av ett og et halvt år har jeg ikke spist annen sjokolade enn den som er Fairtrade-sertifisert (med et par pinlige unntak). Hvorfor?

"Child labor. Seventy percent of the world’s cocoa (and most of the United States’) comes from West Africa, where nearly 300,000 children under the age of 14 toil in dangerous conditions on cocoa plantations. In the Ivory Coast, where more than half of the region’s cocoa is produced, more than 100,000 children work in near slavery, subject to both injury from the machetes used to harvest the plant and from toxic pesticides that are banned in the United States and Europe."
Kilde: Foreign Policy

I tillegg til barnearbeid er det grov utnyttelse arbeidere i slave-lignende forhold. Det er ikke noe jeg ønsker å støtte opp om.

Klær er en annen luguber ting. Prisen på bomull er i dag, i forhold til kjøpekraften, den laveste siden før 30-tallet. Det vil si at de som produserer bomullen knapt har nok til å overleve, og ikke nok til å leve (i hvert fall slik vi ser på konseptet med å leve). I tillegg krever bomullsplanten enormt med sprøytemidler, og de fleste av de sprøytemidlene som brukes er stoffer som i Vest-Europa og USA er ulovlig nå, fordi de er så farlig for mennesker. Så produsenten har det mildt sagt ganske dårlig. Ikke nok med det: de som syr klærne dine har det ikke som plommen i egget. En gjennomsnittlig fabrikkarbeider i Kina tjener 45% av det han trenger til livets opphold (da regnet mat, strøm, bolig, klær osv.) i tillegg til lange arbeidsdager på over ti timer, og helseskadelige arbeidsforhold. Og nå har jeg ikke engang nevnt hvor ressurskrevende bomullsplanten er for nærområdets vannreserver.

Det finnes mye drit i verden. Gjør noe med det!