I dag følte eg meg fremmend for heile eksistensen. Ikkje at det var noko særleg dramatisk i det, det var berre rart. Eg hang meg opp i noko så kvardagsleg som eit tallsystem. Då selvfølgeleg det tallsystemet vi brukar heile tida, titallssystemet.
Det verkar så logisk på oss å bruke titallssystemet. Det finns nærast ingen anna måte å rekne på. Alt kva vi tenkjer skal vere i dette systemet, og alle system blir ulogiske. Men eigentleg er det berre éin grunn til at titallssystemet er meir logisk enn t.d. åttetallssystemet, og det er antall fingre vi har til saman.
Når eg rekner med femtallssystemet (som vi liksågreit kunne ha hatt, sidan vi har fem fingre på kvar hand), tenkjer eg at det er upraktisk å ikkje bruke fem av sifra våre (5-9). Men eigentleg er det jo teit å ha begrensa seg til ti siffer kan ein liksågodt seie. Kvifor har vi ikkje tolv tiffer, der dei to siste kunne ha sett korleis som helst ut. Det er tross alt ikkje nokon logisk grunn til at talla ser ut som dei gjer. Det berre følast logisk fordi vi har vakse opp med dei.
Det er kjempeirriterande å tenkje på dette. Når eg tenkjer at vi kunne rekna i fjortentallssystemet, byrjar eg med ein gong å tenkje på kor upraktisk det ville vore, fordi det passar så dårleg med titallssystemet. Titallssystemet er rett og slett ein del av meg, ein rein innstudert del av meg, som er umogleg å få bort eller dempe.
Tanken på dette gjer at eg tenkjer på to ting: 1) Vi har ein utrolig konstruert verden. Berre tanken på kor konstruert alt vi tenkjer, gjer, ser, osv er, gjer meg forfjamsa. Der er så uhorveleg vanskeleg å forstå. Ikkje det at eg trur det kunne vore på ein annan måte, men det er berre rart. Det er særleg rart at vi tar ting for så gitt. Det er så selvfølgeleg å bruke ti siffer som ein setter i rekke etter kvarandre frå venstre mot høgre for å definere kvanta av alle slags handgripelege og svevande ting.
2) Eg forstår så alt for godt at det er mogleg å bli hjernevaska. Alle slike formar for system kan bli sett på som ein form for hjernevasking. Og strengt tatt, så definerer vi hjernevasking som indoktrinering til å tro det motsatte av det vi har blitt overbevist om at er rett. Det kan jo seiast at vi har blitt hjernevaska til å meine at menneskerettsfråsegna (mennskerettighetene) er rette. Frå vi var små har vi alltid høyrt kor bra dei er, så på sett og vis er vi indoktrinert der, men nokså subtilt, i forhold til oppdraginga i t.d. det tredje rike, og ein kan jo stille spørsmålsteikn på kor bra den subtiliteten er. Men uansett: Når da nokon andre har fått noko anna i morsmelka si, t.d. vi er meir verdt enn de, så definerer vi det med ein gong som hjernevasking. Men det er berre eit system, akkurat som vårt tallsystem, som er nærast ein del av oss.
PS. Eg støttar ikkje hjernevasking, og eg talar ikkje i mot menneskerettsfråsegna, men tankesprella mine tar meg berre til dei mest underlege plassar.
søndag 18. mai 2008
søndag 11. mai 2008
Feministen Andreas
Norsk feminisme er, mildt sagt, tragisk. Etter å ha hørt om kvinnegrupper som har kjempet om saker som: "Nøytral fotgjengerovergangsskilt - det er feil at det er bilde av en mann på disse skiltene", så forstår jeg at feminismen har utspilt sin rolle i Norge. Jeg sier ikke at likestillingskampn er fullbyrdet, men jeg mener at å kjempe ytterligere for den gir seg sirka like mye utslag som å drepe mygg for å utrydde myggbestanden. Det som provoserer meg emst de norske rødstrømpene, er at de oppfører seg som om saker slik som fotgjengerovergangsskiltene er viktige. Som om de er av noen som helst konsekvens. Jeg har sett hva feminismen en gang betydde, og hva den burde handle om.
I sommer ble jeg kjent med ei jevnaldrende jente fra Palestina. Hun var et unikum, for å være helt ærlig. Hun var smart, oppvakt, intelligent og alt annet positivt som omhandler hjernens territorium. Samtidig var hun et flott medmenneske, hyggelig, grei, og så videre.
Hun hadde studert ved et universitet i Palestina, og gjort det utmerket i sine studier. Eneste problemet var at hun ved det universitetet møtte på sitt søskenbarn, og begynte å få kontakt med ham. Ikke noe amorøst ved det, bare to personer som er oppriktig interessert i å lære hverandre å kjenne. Da denne nyheten nådde familien hennes, ble hun straks forflyttet til et annet, mye dårligere universitet, som lå nærmere hvor hun bodde. Her hadde de ikke samme studietilbud, og hun endte opp med å studere noe hun fant nokså uinteressant.
Etterhvert sluttet hun på det universitet, men uten at det var noen krise, for hun fikk seg en jobb ved Dødehavet, for å markedsføre dødehavsprodukter. Selv om det ikke var dette hun brente etter, gjorde hun det så skarpt her, at hun snart fikk gode muligheter for avansement. Tilbudet gjaldt å jobbe noen uker i Sambandsstatene, i Texas, med god lønn og en sjanse til å komme seg ut og opp i verden. Dette var for drøyt for foreldrene hennes, som mente at hvis hun dro til USA ville hun bli en alkoholisert stoffmisbruker og det som verre var, og nok en dør ble lukket for henne.
Da jeg møtte henne i sommer fortalte hun meg dette, i tillegg til hvordan situasjonen hennes var nå. Hun fikk jevnlig besøk av noen som ønsket å fri til henne, og som foreldrene hennes målte opp og ned med alle mulige (metaforiske) mål, og heldigvis for henne var det enda ikke kommet noen som var blitt godkjent. Men hun visste at en dag ville han komme, han som ble akseptert, og ville blir hennes ektemann, og hun håpte bare at han ikke var så ille, at hun kunne like ham, og kanskje til og med lære seg å elske ham.
Et lite notabene for dem av dere som tenker at dette er så "typisk muslimer", så består det palestinske folket av både muslimer, kristne og jøder, og denne jenta og hennes familie er kristen.
Fra før av har jeg syntes at den norske feminismen er latterlig, men hun fikk meg til å innse at den var nærmest for bespottende å regne mot alle verdens kvinner som blir bastet og bundet fra dag én i livene sine. Selv om jeg nok aldri kommer til å vie livet mitt til de stakkars kvinneskjebner, det kan jeg ærlig innrømme, vil jeg etter dette møtet kunne si med hånden på hjertet at jeg er feminist, dog ikke i den norske forstanden.
I sommer ble jeg kjent med ei jevnaldrende jente fra Palestina. Hun var et unikum, for å være helt ærlig. Hun var smart, oppvakt, intelligent og alt annet positivt som omhandler hjernens territorium. Samtidig var hun et flott medmenneske, hyggelig, grei, og så videre.
Hun hadde studert ved et universitet i Palestina, og gjort det utmerket i sine studier. Eneste problemet var at hun ved det universitetet møtte på sitt søskenbarn, og begynte å få kontakt med ham. Ikke noe amorøst ved det, bare to personer som er oppriktig interessert i å lære hverandre å kjenne. Da denne nyheten nådde familien hennes, ble hun straks forflyttet til et annet, mye dårligere universitet, som lå nærmere hvor hun bodde. Her hadde de ikke samme studietilbud, og hun endte opp med å studere noe hun fant nokså uinteressant.
Etterhvert sluttet hun på det universitet, men uten at det var noen krise, for hun fikk seg en jobb ved Dødehavet, for å markedsføre dødehavsprodukter. Selv om det ikke var dette hun brente etter, gjorde hun det så skarpt her, at hun snart fikk gode muligheter for avansement. Tilbudet gjaldt å jobbe noen uker i Sambandsstatene, i Texas, med god lønn og en sjanse til å komme seg ut og opp i verden. Dette var for drøyt for foreldrene hennes, som mente at hvis hun dro til USA ville hun bli en alkoholisert stoffmisbruker og det som verre var, og nok en dør ble lukket for henne.
Da jeg møtte henne i sommer fortalte hun meg dette, i tillegg til hvordan situasjonen hennes var nå. Hun fikk jevnlig besøk av noen som ønsket å fri til henne, og som foreldrene hennes målte opp og ned med alle mulige (metaforiske) mål, og heldigvis for henne var det enda ikke kommet noen som var blitt godkjent. Men hun visste at en dag ville han komme, han som ble akseptert, og ville blir hennes ektemann, og hun håpte bare at han ikke var så ille, at hun kunne like ham, og kanskje til og med lære seg å elske ham.
Et lite notabene for dem av dere som tenker at dette er så "typisk muslimer", så består det palestinske folket av både muslimer, kristne og jøder, og denne jenta og hennes familie er kristen.
Fra før av har jeg syntes at den norske feminismen er latterlig, men hun fikk meg til å innse at den var nærmest for bespottende å regne mot alle verdens kvinner som blir bastet og bundet fra dag én i livene sine. Selv om jeg nok aldri kommer til å vie livet mitt til de stakkars kvinneskjebner, det kan jeg ærlig innrømme, vil jeg etter dette møtet kunne si med hånden på hjertet at jeg er feminist, dog ikke i den norske forstanden.
torsdag 8. mai 2008
Beklager, men jeg hater deg
Det har seg kanskje ikke slik at jeg hater deg, men jeg kan garantere at jeg hater handlingene dine.
Vi lever i en forferdelig verden. Kall meg pessimistisk, men det ordet er alt for ofte ensbetydende med realistisk. Selv om det finnes mange fine ting i verden, er den grusom og fæl. Og vi er alle en del av det.
Det er ikke Exxon Mobile, Coca-Cola Company og USA som er skyld i verdens smuss. De har sine svin på skogen, men vi er ikke noe ulik. Dette er en ubehagelig erkjennelse, og folk flest møter den med benektelse. Det er så alt for lett å stå på barrikadene mot et stort multinasjonalt selskap. Å gå inn i seg er mye mer skummelt. Nært. Samvittighetsbetyngende.
Det er vanskelig å skulle innse at ting vi tar for gitt er produkter av bestialitet. Det kan til og med være nedbrytende, men spør du meg er det helt nødvendig. Jeg vil ikke støtte opp om grov utnyttelse av mennesker andre steder i verden, og prøver å endre mine forbruksvaner. Ofte lurer jeg på hvorfor. Enda oftere lurer jeg på hvorfor så få andre gjør det samme.
Vi flagger frihet, demokrati og likeverd høyt, men hva i pokker hjelper disse ordene når handlingene våre sier det stikk motsatte? Vi ser med avsky tilbake på den transatlantiske slavehandelen, men støtter opp om slavehandel med de frynsegodene vi elsker å ha.
Jeg lurer sterkt på hvorfor det er så vanskelig å innse. Folk behandler det som en sykdom de er redde for å dra til legen med. Den er der uansett hva de gjør, men de vil ikke ha den fram i lyset, for innrømmelsens øyeblikk kan bli for smertefylt. Jeg kan ikke si annet enn at dette er smertefylt. Men det er like fullt vårt moralske ansvar å ta et oppgjør med århundrer med systematisk utnyttelse for egen vinning.
Ikke er jeg perfekt. Jeg hater deg, men jeg hater meg selv like fullt. Jeg prøver hva jeg kan for å befri meg fra min avhengighet til slaveri, men problemet er at jeg ikke er fullt opplyst. Jeg vet ikke alt hva som er skadelig for produsenter, men jeg prøver. Alltid har jeg et åpent øre for hva som kan være grusomt, og alltid prøver jeg å endre mine forbruksmønster i takt med ny informasjon som bringes opp i lyset. Prøver, men lykkes ikke alltid.
Men jeg får ikke sagt det nok. Det forbløffer meg mest at oppegående, fornuftige mennesker bare hører på det døve øret når slikt blir tatt opp.
Hvordan endrer man vaner? En ting jeg har gjort er å slutte å kjøpe konvensjonell sjokolade. I underkant av ett og et halvt år har jeg ikke spist annen sjokolade enn den som er Fairtrade-sertifisert (med et par pinlige unntak). Hvorfor?
Klær er en annen luguber ting. Prisen på bomull er i dag, i forhold til kjøpekraften, den laveste siden før 30-tallet. Det vil si at de som produserer bomullen knapt har nok til å overleve, og ikke nok til å leve (i hvert fall slik vi ser på konseptet med å leve). I tillegg krever bomullsplanten enormt med sprøytemidler, og de fleste av de sprøytemidlene som brukes er stoffer som i Vest-Europa og USA er ulovlig nå, fordi de er så farlig for mennesker. Så produsenten har det mildt sagt ganske dårlig. Ikke nok med det: de som syr klærne dine har det ikke som plommen i egget. En gjennomsnittlig fabrikkarbeider i Kina tjener 45% av det han trenger til livets opphold (da regnet mat, strøm, bolig, klær osv.) i tillegg til lange arbeidsdager på over ti timer, og helseskadelige arbeidsforhold. Og nå har jeg ikke engang nevnt hvor ressurskrevende bomullsplanten er for nærområdets vannreserver.
Det finnes mye drit i verden. Gjør noe med det!
Vi lever i en forferdelig verden. Kall meg pessimistisk, men det ordet er alt for ofte ensbetydende med realistisk. Selv om det finnes mange fine ting i verden, er den grusom og fæl. Og vi er alle en del av det.
Det er ikke Exxon Mobile, Coca-Cola Company og USA som er skyld i verdens smuss. De har sine svin på skogen, men vi er ikke noe ulik. Dette er en ubehagelig erkjennelse, og folk flest møter den med benektelse. Det er så alt for lett å stå på barrikadene mot et stort multinasjonalt selskap. Å gå inn i seg er mye mer skummelt. Nært. Samvittighetsbetyngende.
Det er vanskelig å skulle innse at ting vi tar for gitt er produkter av bestialitet. Det kan til og med være nedbrytende, men spør du meg er det helt nødvendig. Jeg vil ikke støtte opp om grov utnyttelse av mennesker andre steder i verden, og prøver å endre mine forbruksvaner. Ofte lurer jeg på hvorfor. Enda oftere lurer jeg på hvorfor så få andre gjør det samme.
Vi flagger frihet, demokrati og likeverd høyt, men hva i pokker hjelper disse ordene når handlingene våre sier det stikk motsatte? Vi ser med avsky tilbake på den transatlantiske slavehandelen, men støtter opp om slavehandel med de frynsegodene vi elsker å ha.
Jeg lurer sterkt på hvorfor det er så vanskelig å innse. Folk behandler det som en sykdom de er redde for å dra til legen med. Den er der uansett hva de gjør, men de vil ikke ha den fram i lyset, for innrømmelsens øyeblikk kan bli for smertefylt. Jeg kan ikke si annet enn at dette er smertefylt. Men det er like fullt vårt moralske ansvar å ta et oppgjør med århundrer med systematisk utnyttelse for egen vinning.
Ikke er jeg perfekt. Jeg hater deg, men jeg hater meg selv like fullt. Jeg prøver hva jeg kan for å befri meg fra min avhengighet til slaveri, men problemet er at jeg ikke er fullt opplyst. Jeg vet ikke alt hva som er skadelig for produsenter, men jeg prøver. Alltid har jeg et åpent øre for hva som kan være grusomt, og alltid prøver jeg å endre mine forbruksmønster i takt med ny informasjon som bringes opp i lyset. Prøver, men lykkes ikke alltid.
Men jeg får ikke sagt det nok. Det forbløffer meg mest at oppegående, fornuftige mennesker bare hører på det døve øret når slikt blir tatt opp.
Hvordan endrer man vaner? En ting jeg har gjort er å slutte å kjøpe konvensjonell sjokolade. I underkant av ett og et halvt år har jeg ikke spist annen sjokolade enn den som er Fairtrade-sertifisert (med et par pinlige unntak). Hvorfor?
"Child labor. Seventy percent of the world’s cocoa (and most of the United States’) comes from West Africa, where nearly 300,000 children under the age of 14 toil in dangerous conditions on cocoa plantations. In the Ivory Coast, where more than half of the region’s cocoa is produced, more than 100,000 children work in near slavery, subject to both injury from the machetes used to harvest the plant and from toxic pesticides that are banned in the United States and Europe."I tillegg til barnearbeid er det grov utnyttelse arbeidere i slave-lignende forhold. Det er ikke noe jeg ønsker å støtte opp om.
Kilde: Foreign Policy
Klær er en annen luguber ting. Prisen på bomull er i dag, i forhold til kjøpekraften, den laveste siden før 30-tallet. Det vil si at de som produserer bomullen knapt har nok til å overleve, og ikke nok til å leve (i hvert fall slik vi ser på konseptet med å leve). I tillegg krever bomullsplanten enormt med sprøytemidler, og de fleste av de sprøytemidlene som brukes er stoffer som i Vest-Europa og USA er ulovlig nå, fordi de er så farlig for mennesker. Så produsenten har det mildt sagt ganske dårlig. Ikke nok med det: de som syr klærne dine har det ikke som plommen i egget. En gjennomsnittlig fabrikkarbeider i Kina tjener 45% av det han trenger til livets opphold (da regnet mat, strøm, bolig, klær osv.) i tillegg til lange arbeidsdager på over ti timer, og helseskadelige arbeidsforhold. Og nå har jeg ikke engang nevnt hvor ressurskrevende bomullsplanten er for nærområdets vannreserver.
Det finnes mye drit i verden. Gjør noe med det!
mandag 28. april 2008
Folk nå til dags
I morgen har jeg tentamen i musikkhistorie, og neste tirsdag (0m åtte dager) har jeg tentamen i hovedinstrument. Egentlig burde jeg nå øve til en av dem, men jeg tar en liten pause. I dag er en dårlig dag. Den begynte bra, med vakkert vær og en følelse av at alt her i verden kan fikses. Men så ble alt bare gradvis verre. Det var ikke noe spesielt ille som skjedde, bare mange små teite ting som gjør at humøret er dårlig. F.eks. var det en pakke jeg har ventet på som endelig kom, men halvparten av innholdet hadde fallt ut under transport. Så har det også vist seg at gitaren min streiker litt. Mange slike små ting har totalt gjort denne dårlig. Men den blir sikkert bedre.
Det var ikke dette jeg egentlig skulle skrive om, men når fingrene først slår seg løs, er det vanskelig å stoppe dem, men nå kommer det egentlige innholdet.
For en stund siden satt jeg på bussen, og midtveis på turen kjørte sjåføren feil i forhold til ruten. Bare en liten feil (22-ruta kjørte ikke forbi City Nord), men allikavel veik den fra ruta si. Da tenkte jeg om jeg burde kanskje gå fram og si i fra til bussjåføren at han kjørte feil nå, eller om jeg bare skulle sitte i ro og mak slik alle andre gjorde det. Den neste tanken var at uansett hva jeg gjorde kunne en eller annen avisskribent skrive om folk nå til dags som gjorde slik som meg (med et verbalt hoderist).
Tenk deg en av disse kommentarene på side to eller tre i avisa, skrevet av en i avisens stab. Her skal de alltid påpeke et eller annet ved vårt samfunn, vår livsførsel eller andre dagligdagse ting, og vi skal nikke og tenke "ja, ja, mhm, stemmer," mens vi leser. Det kan være om alt fra ungdommen nå til dags til hvor skummelt det er med russiske jagerfly ved grensen vår.
En dag kunne det stått i en slik kommentar: "Folk nå til dags er ikke hva de en gang var. Bare navnet "68-erne" står igjen etter den aktive generasjonen. Nå har likegyldigheten slått seg til ro i folks hjerter, og de fleste av oss gidder ikke bry seg med hva som skjer rundt dem en gang. For eksempel hvis en buss kjører feil rute, vil ikke noen gjøre annet enn å sitte stille i egne tanker. Så lenge det ikke gjør noe for dem at bussen kjører en omvei eller ei, så bryr de seg ikke." Og så videre. På samme måte kunne det en dag stått noe slikt som: "Det er ikke lett å skulle være flink til noe i vår tid. Nå har folk blitt så allsidig, og tror at de kan alt mulig rart, om de bare har lest litt om det på internett. Det er blitt en farsott å skulle blande seg inn i andres affærer og fortelle dem hva de gjør feil og hvordan ting burde gjøres. En dag jeg satt på bussen, kjørte bussjåføren i ro og mak, inntil noen kom og skulle fortelle ham hvilken rute han skulle kjøre, for nå kjørte han vistnok feil."
I begge tilfellene kunne jeg sikkert lest teksten selv, og bare nikket og tenkt "ja, slik er det blitt". Kanskje ting ikke er blitt. Kanskje ting er, og har vært som de er, og mennesker bare oppfører seg slik som mennesker har oppført seg i lang lang tid. Men allikevel er det blitt populært å skulle komme å synse i det vide og det breie og hvordan folk nå tildags er, og hvordan de gjør ditt og datt, og det er så teit.
Ja, nå har det seg at det jeg skriver er akkurat det jeg skriver om. Jeg skriver om folk nå til dags, som absolutt skal skrive om hvordan folk er nå til dags.
Nå skal jeg øve til tentamen.
Det var ikke dette jeg egentlig skulle skrive om, men når fingrene først slår seg løs, er det vanskelig å stoppe dem, men nå kommer det egentlige innholdet.
For en stund siden satt jeg på bussen, og midtveis på turen kjørte sjåføren feil i forhold til ruten. Bare en liten feil (22-ruta kjørte ikke forbi City Nord), men allikavel veik den fra ruta si. Da tenkte jeg om jeg burde kanskje gå fram og si i fra til bussjåføren at han kjørte feil nå, eller om jeg bare skulle sitte i ro og mak slik alle andre gjorde det. Den neste tanken var at uansett hva jeg gjorde kunne en eller annen avisskribent skrive om folk nå til dags som gjorde slik som meg (med et verbalt hoderist).
Tenk deg en av disse kommentarene på side to eller tre i avisa, skrevet av en i avisens stab. Her skal de alltid påpeke et eller annet ved vårt samfunn, vår livsførsel eller andre dagligdagse ting, og vi skal nikke og tenke "ja, ja, mhm, stemmer," mens vi leser. Det kan være om alt fra ungdommen nå til dags til hvor skummelt det er med russiske jagerfly ved grensen vår.
En dag kunne det stått i en slik kommentar: "Folk nå til dags er ikke hva de en gang var. Bare navnet "68-erne" står igjen etter den aktive generasjonen. Nå har likegyldigheten slått seg til ro i folks hjerter, og de fleste av oss gidder ikke bry seg med hva som skjer rundt dem en gang. For eksempel hvis en buss kjører feil rute, vil ikke noen gjøre annet enn å sitte stille i egne tanker. Så lenge det ikke gjør noe for dem at bussen kjører en omvei eller ei, så bryr de seg ikke." Og så videre. På samme måte kunne det en dag stått noe slikt som: "Det er ikke lett å skulle være flink til noe i vår tid. Nå har folk blitt så allsidig, og tror at de kan alt mulig rart, om de bare har lest litt om det på internett. Det er blitt en farsott å skulle blande seg inn i andres affærer og fortelle dem hva de gjør feil og hvordan ting burde gjøres. En dag jeg satt på bussen, kjørte bussjåføren i ro og mak, inntil noen kom og skulle fortelle ham hvilken rute han skulle kjøre, for nå kjørte han vistnok feil."
I begge tilfellene kunne jeg sikkert lest teksten selv, og bare nikket og tenkt "ja, slik er det blitt". Kanskje ting ikke er blitt. Kanskje ting er, og har vært som de er, og mennesker bare oppfører seg slik som mennesker har oppført seg i lang lang tid. Men allikevel er det blitt populært å skulle komme å synse i det vide og det breie og hvordan folk nå tildags er, og hvordan de gjør ditt og datt, og det er så teit.
Ja, nå har det seg at det jeg skriver er akkurat det jeg skriver om. Jeg skriver om folk nå til dags, som absolutt skal skrive om hvordan folk er nå til dags.
Nå skal jeg øve til tentamen.
lørdag 22. mars 2008
Janteloven mot idealister
- Du skal ikke tro du er noe.
- Du skal ikke tro du er like meget som oss.
- Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
- Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.
- Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
- Du skal ikke tro du er mer enn oss.
- Du skal ikke tro du duger til noe.
- Du skal ikke le av oss.
- Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
- Du skal ikke tro du kan lære oss noe.
Jeg kom til å tenke på janteloven her en dag, og hvordan den ofte blir satt mot idealister. En skal ikke komme og si noe som helst på hvordan andre lever livet sitt, de skal få leve det som de selv vil. Aldri skal en få påpeke hva som kan være galt. Betingelsesløs personlig glede er blitt så godt som det største idealet i samfunnet, og en skal aldri tale mot det som skaper glede. Enten det er bomull, kakao, gull, teak eller andre (som oftest) uetiske ting, så kan man ikke si i mot disse. De skaper nemlig glede. Og kjøperkraft.
Det gikk opp for meg at djanteloven passet jo perfekt inn i denne sammenhengen, så jeg fant ut at jeg skulle skrive den litt om for å tilpasse den til situasjonen. Problemet var at min versjon ikke blei noe annerledes enn Sandemoses. Den var jo "perfekt" til situasjonen allerede.
onsdag 5. mars 2008
Kaval!
Jeg har kjøpt meg en kaval! (Ka-hvafornoe?)
Da klasse Mu3a ved Bodø VGS var på klassetur i Budapest var jeg så heldig å komme over ("lete opp" er vel egentlig mer rett enn "komme over") en fantastisk liten butikk som solgte folkeinstrumenter fra Balkan og deromkring. I denne butikken hadde de også flere kavaler.
En kaval er en fløyte med opprinnelse som hyrdeinstrument i Tyrkia , men nå til dags er den kanskje bulgarerne som er mest kjent for sine kavaler. Nettopp derfor var det at de hadde en bulgarsk kaval i butikken, som jeg fikk prøve. Ikke fikk jeg noe lyd i den, men skitt au, jeg kjøpte den for det. Selv om prisen var på 45 000, skremte ikke det meg heller. Ungarske forinter er nemlig ikke så veldig mye verdt.
Nå er jeg altså en heldig eier av en kaval, som jeg prøver så godt jeg kan å mestre, selv om det ikke høres så veldig fint ut. Men slikt kommer seg. Det beste med å være helt analfabet på noe, er at det er så mye forbedringspotensiale. Jeg var i lykkerus andre dagen jeg hadde den, fordi jeg klarte å lage en tone med den.
Hvis noen lurer på hvordan en kaval høres ut, kan du sjekke det ut her: Yambolsko Trite Puti
Litt sær lyd i den, men det er vel det som gjør at jeg har falt sånn for den, og har ønsket meg en slik i underkant av et år. Det merkelige er at det er så utrolig artig å spille på den, og kan bli kjempeglad bare ved å tenke på at jeg har en kaval. Merkelig, men faktisk sant!
Slik ser den altså ut:
Da klasse Mu3a ved Bodø VGS var på klassetur i Budapest var jeg så heldig å komme over ("lete opp" er vel egentlig mer rett enn "komme over") en fantastisk liten butikk som solgte folkeinstrumenter fra Balkan og deromkring. I denne butikken hadde de også flere kavaler.
En kaval er en fløyte med opprinnelse som hyrdeinstrument i Tyrkia , men nå til dags er den kanskje bulgarerne som er mest kjent for sine kavaler. Nettopp derfor var det at de hadde en bulgarsk kaval i butikken, som jeg fikk prøve. Ikke fikk jeg noe lyd i den, men skitt au, jeg kjøpte den for det. Selv om prisen var på 45 000, skremte ikke det meg heller. Ungarske forinter er nemlig ikke så veldig mye verdt.
Nå er jeg altså en heldig eier av en kaval, som jeg prøver så godt jeg kan å mestre, selv om det ikke høres så veldig fint ut. Men slikt kommer seg. Det beste med å være helt analfabet på noe, er at det er så mye forbedringspotensiale. Jeg var i lykkerus andre dagen jeg hadde den, fordi jeg klarte å lage en tone med den.
Hvis noen lurer på hvordan en kaval høres ut, kan du sjekke det ut her: Yambolsko Trite Puti
Litt sær lyd i den, men det er vel det som gjør at jeg har falt sånn for den, og har ønsket meg en slik i underkant av et år. Det merkelige er at det er så utrolig artig å spille på den, og kan bli kjempeglad bare ved å tenke på at jeg har en kaval. Merkelig, men faktisk sant!
Slik ser den altså ut:
fredag 29. februar 2008
Neste år
Eeg er komet inn på Ten Sing Norway!!!!
Meget glad og nøgd kam ein trygt seie at eg er.
Men i dag kom eit brev i posten som sa noko anna: Staten Noreg vil ha meg. Sjølv om eg fylte ut ein søknad om å få sivilteneste vil dei ha meg. Til drap. Eller assistanse til drap. Eller mord. Eller militære operasjoner i utlandet. Eller krig. Kall det kva ein vil, eg ser at det er ein spade uansett. Eg vil ikkje vere med.
Da eg var på sesjon måtte eg setje opp ei prioritering til kor eg ville om eg av ein eller annen grunn skulle inn i militæret (offiseren kalte det "for ordens skuld, fordi det er datamaskiner som skal lese svararka"), og der satt eg opp saniteten i Kystvakta. For å komme meg så langt unna vold og slike deilige greier som eg kunne komme meg innanfor militæret sine ramma. Allikevel blei eg kalla inn til Luftforsvaret.
Men krise er det ikkje, eg skal klage og det KJEM til å gå bra. Eg blir berre litt irritert.
(til gjengjeld er eg veldig glad for tida, men set skal eg skrive om ved eit anna høve)
Meget glad og nøgd kam ein trygt seie at eg er.
Men i dag kom eit brev i posten som sa noko anna: Staten Noreg vil ha meg. Sjølv om eg fylte ut ein søknad om å få sivilteneste vil dei ha meg. Til drap. Eller assistanse til drap. Eller mord. Eller militære operasjoner i utlandet. Eller krig. Kall det kva ein vil, eg ser at det er ein spade uansett. Eg vil ikkje vere med.
Da eg var på sesjon måtte eg setje opp ei prioritering til kor eg ville om eg av ein eller annen grunn skulle inn i militæret (offiseren kalte det "for ordens skuld, fordi det er datamaskiner som skal lese svararka"), og der satt eg opp saniteten i Kystvakta. For å komme meg så langt unna vold og slike deilige greier som eg kunne komme meg innanfor militæret sine ramma. Allikevel blei eg kalla inn til Luftforsvaret.
Men krise er det ikkje, eg skal klage og det KJEM til å gå bra. Eg blir berre litt irritert.
(til gjengjeld er eg veldig glad for tida, men set skal eg skrive om ved eit anna høve)
søndag 3. februar 2008
меня жен
Nå er det lenge siden sist jeg skrev her. Først og fremst er det fordi jeg bestemte meg for å skrive om Russlandsturen jeg hadde i begynnelsen av desember, før jeg skrev om noe annet, for å få skrevet om den. Noe som førte til at jeg skrev ingenting på lang tid. Men her kommer altså en liten beretning om Moder Russland.
Turen til er det ikke mye å si om, jeg og Thea tok fly til Tromsø en torsdags morgen, deretter til Kirkenes, og så Murmansk. Da flygingen var overstått skjedde det derimot noe litt mer interessant.
Russisk passkontroll er alltid skummelt. Man føler litt at man spiller rulletten deres, ikke fordi det alltid skjer noe galt, men først og fremst fordi alle skal være så seriøse, nærmest skumle, og strenge. Og så tar det lang tid. Ikke vet jeg hvorfor, men det føles ut som om de må trippeltsjekke alt, fordi en liten skrivefeil e.l. kan være en trussel mot rikets tilstand. Denne følelsen i russisk passkontroll gjorde at jeg ble litt ekstra satt ut da mannen som kontrollerte passet mitt begynte å stusse.
Han tilkalte en annen vakt, som så snilt spurte om navnet mitt, og deretter om kjønnet mitt. Så ble jeg også spurt om jeg kunne russisk. Jeg måtte skuffe ham, noe som brydde ham. Etterhvert fikk jeg vite at det sto i passet mitt at jeg var jente, hunkjønn, og da ble det problemer. Etter omlag et kvarter kunne jeg endelig gå, og lettet var jeg.
Ute ventet Jane som jeg møtte i sommer på Global Week, og henne var det veldig trivelig å se igjen! Så skulle vi kjøre til Kirovsk, som tok omlag 3-4 timer, en god del lengre tid enn normalt, fordi det var så utrolig tåkete at det var vanskelig å se i det hele og det store på veien.
Vel framme i Kirovsk ble vi innkvartert hos verten vår, Olga. Som de aller fleste andre i Kirovsk bodde Olga i en liten leilighet, i en stor, grå blokk. Her fikk vi hele stuen til å sove i, og stuen var det største rommet i den lille leiligheten. Så skulle vi få en matbit, og her ser dere kjøkkenet, proposjonert med meg og den lille Sofia, jenta i hjemmet.
Snill og gjestfri som russere er, ble vi tilbydt diverse å spise og drikke. En av tingene vi ble tilbydt var te fra denne kannen. Ettersom jeg så smått har begynt å drikke te takket jeg ja, og jeg fikk i koppen min. Jeg fikk ikke så mye, og regnet med at det var fordi jeg skulle smake om jeg likte den, og så kunne jeg få mer. Jeg smakte på den, og det var den beskeste, sterkeste teen jeg noengang har smakt, ikke på langt nær noen annen te. Så gjestfri som de var her, kunne jeg ikke gjøre annet enn å ha i en god dunge av sukkeret som var satt fram, og smile og late som om jeg nøyt teen. Thea tok også av teen, og hun likte den heller ikke. Hva som var gått galt forsto vi snart, da Olga tok vannkokeren som nettopp var ferdig å koke bort til oss og helte den i teen vår. Det var nemlig tekonsentrat vi hadde fått, som skulle blandes ut med kokende vann. Vi fikk aldri mer av den teen, noe som var litt dumt, fordi den var jo faktisk veldig god, når den bare hadde fått litt vann i seg. Men jeg turte aldri å spørre etter den.
Etter mat ble vi vist en tur rundt i byen, og det var ikke så mye å si om det. Den var full av høye, grå bygninger. De to få byggene som ikke var grå hadde en turkis farge som ikke akkurat var oppløftende.
Hele inntrykket av tung gråhet ble nok forsterket av været. Hvorvidt det var overskyet eller ikke var det helt umulig å vite, for tåken lå så tykk at vi knapt så tyve meter framover. Dette gjorde at mitt forsøk på å ta bilde av vår alles kjære Vladimir Iljitsj Uljanov (som det faktisk finnes en statue av, etter det russerne sa, i ALLE byer i Russland) ble som dere ser her, ikke særlig vellykket.
Neste dag var vi med Jane på universitetet hun studerte, hvor vi var med i en engelsketime, og fortalte om det norske skolesystemet. Disse russerne var like gamle som meg, men det fleste turte ikke si et kløyva ord på engelsk. Noen tror jeg knapt kunne si en sammenhengende setning på engelsk. Det fikk til å tenke på om hvorvidt Putin ønsker at de skal lære engelsk, med tanke på at språk er makt, og engelsk åpner en god del dører for demokratiske kilder, som er vanskelig å begrense.
Resten av den dagen gikk med til shopping i Kirovsk, noe som for det meste var ganske kjedelig for min del. Jeg følte meg som en atypisk turist. Jeg fikk med meg to ting fra alle butikkene i Russland hjem. Det ene var en minijack-til-phono-kabel (som nesten ikke virket), og det andre var en grønnsaksskjærer. Grønnsaksskjærer er slikt man aldri finner i Norge, og det er kjekt å ha når jeg om noen år står på egne ben, så da jeg kom over en slik måtte jeg bare kjøpe det.
Da vi kom tilbake til der vi bodde fant vi ut at stua, der vi sov, hadde stått urørt hele dagen. De hadde rett og slett avsatt hele stua til oss hele døgnet. Maken til gjestfrihet finner man sjeldent i Norge, det er sikkert og visst. Samme kvelden fant vi ut at den skjønne lille jenta, Sofia, var veldig glad i musikk. Theas mobil hadde musikk, og dette likte hun veldig godt. Det hun likte best var, tro det eller ei, Nu blir det liv, rai, rai, av DDE. Hun ble heltfrelst på den sangen, og begynte å danse og styre. I grunnen er det ikke så rart at hun ble så glad for musikken. Alt vi hørte av "musikk" i Russland, var dårlig trance. Som oftest hadde de tatt en strofe fra en vestlig sang, og så laget en trancesang rundt det. Og den musikken var overalt. Da er det vel ikke så rart at man blir glad når man blir presentert for musikk som var litt annerledes enn det.
Neste dag skulle vi egentlig i de enorme gruvene i Kirovsk, men den turen måtte avlyses på grunn av været (fortsatt tåke som ertesuppe), så vi dro heller til byens kulturpalass (navnet på kultursenteret i hver by). Søylene utfor huset var enorme (og doriske, meds de rundt inngangspartiet var korintiske (Andreas mimrer fra kunst- og kulturhistoriefaget)), litt typisk russisk propagandastil, for å si det mildt.
Da vi kom inn i bygget ble vi møtt av et av disse russiske særtrekk: Der ga vi jakkene våre til en dame som ahdde ansvar for garderoben. Gratis, selvfølgelig. Russere har mange folk, og tradisjon tro fra sine tidligere regimer, problemer med å få brukt all arbeidskraften sin. Derfor vil du i de alle fleste offentlige, og en del private, litt større bygg, bli møtt av noen som tar jakken din. I en bokhandel vi var i, som var kanskje på 10-20 kvadrat (jeg er kjempedårlig til å anslå slikt), var det tre ansatte, selv om det ikke akkurat var rushtid for kunder. To bak disken, og en til å stå midt i butikken og passe på. I Norge ville det ha ha vært maks en person på jobb der.
En ting som forundret oss veldig var at vi aldri fant noen søppelbøtter. Det var et sted, forutenom i hjemmene, vi fant søppelbøtter, og det var på flyplassen. Søppelbøtter må jo gi arbeidsplasser, tenkte jeg, noen må jo tømme dem og vedlikeholde og slikt. Men nei, da jeg kom hjem fortalte min eldste bror meg at de hadde et enda bedre system. Det er kilospris på søppel, så det er noen som jobber som søppelplukkere frilans, gjerne gamle damer som står tidlig opp for å plukke søppel, og leverer det in og får penger for det. Effektivt er det også, for det var særdeles lite søppel ute i gatene da vi var der.
Et annet sted vi var på shopping-runden vår, et supermarket nesten i europeisk stil (ikke varer bak disk), ble vi møtt av samme fenomen. Rett etter vi kom inn i butikken så vi en isbod med følgende syn:
Norsk sørlandsis i russland. Dette var så stort at vi måtte jo ta bilde av det. Men da kom det en vakt bort til oss, og gjorde oss forstått (han kunne ikke si det, ettersom han ikke snakket annet russisk) med at det å ta bilder var strengt verboten. Vi beklaget oss som best vi kunne, og gikk videre i den nokså store butikken, og gikk over hele butikken for å se på vareutvalget, som alltid er spennende på nye plasser. Jeg merket fort at han som tidligere hadde tiltalt oss fulgte etter meg. Ikke nok med det, men det var andre som også sto og hadde et varsomt øye med meg, og de hadde kontakt over walkie-talkie. Etter en stund gikk vi ut, og ingenting mer skjedde En nokså artig opplevelse, synes jeg.
Seinere samme dagen dro vi til nabobyen, Apatiti, og besøkte den lokale Ten Sing-gruppen der. Der var det litt leking av forskjellig slag, noen som viste fram dansingen og syngingen sin, og så var det over. Så spiste vi litt i Apatiti, og dro tilbake til Kirovsk.
Tidligere på dagen hadde vi flyttet fra verten vår til et hotell i nærheten hvor vi skulle bo siste natten, og hit dro vi nå og slappet av, før vi skulle på diskotek den kvelden. Diskoteket var en sak for seg selv. Eller, for å bruke fine ord: ganske kjedelig. Den russiske musikken dundret, noen danset, noen mer "løst" kledt enn andre, og røyken lå tjukk i lokalet. Etter noen timer dro vi, og da skjedde det mest interessante på hele diskoteket. I inngangen sto det en vakt. Med maskingevær. Det var da betryggende.
Hvis du noen gang drar til Russland, og du skal ta deg bryet å lære én russisk setning, drit i å lære deg spasiba, minja savot eller lignende. Lær deg følgende setning: Ja nje gavaro Parusska - Jeg snakker ikke russisk. utrolig hjelpsom overalt! Sørlig siden folk flest ikke snakker noe engelsk. Bare de som var "guidene" våre, Jane og noen til, snakket engelsk, og knapt nok det. Den setningen gjør at folk gir opp å prate med deg, og heller prøver å gjøre seg forstått, og å forstå, uten bruken av ord.
Neste morgen var det opp tidlig, for da skulle vi til Murmansk og slå i hjel noen timer på kjøpesenter før vi omsider skulle hjem igjen. Den dagen bestod av pur venting. Da vi kom til flyplassen måtte vi vente et par timer før flyet gikk. Passkontrollen gikk helt greit (ingen som bryr seg om kjønnet på dem som drar ut av landet), og flyet tok av 16:40 fra Murmansk, og landet omlag 15:30 i Kirkenes, takket være tidssoneforskjeller. Flyet videre gikk til Oslo, og ikke før åttetiden om kvelden. I Oslo var det ikke lange ventetiden, og 0050 var det hjemme i Bodø igjen.
Turen til er det ikke mye å si om, jeg og Thea tok fly til Tromsø en torsdags morgen, deretter til Kirkenes, og så Murmansk. Da flygingen var overstått skjedde det derimot noe litt mer interessant.
Russisk passkontroll er alltid skummelt. Man føler litt at man spiller rulletten deres, ikke fordi det alltid skjer noe galt, men først og fremst fordi alle skal være så seriøse, nærmest skumle, og strenge. Og så tar det lang tid. Ikke vet jeg hvorfor, men det føles ut som om de må trippeltsjekke alt, fordi en liten skrivefeil e.l. kan være en trussel mot rikets tilstand. Denne følelsen i russisk passkontroll gjorde at jeg ble litt ekstra satt ut da mannen som kontrollerte passet mitt begynte å stusse.
Han tilkalte en annen vakt, som så snilt spurte om navnet mitt, og deretter om kjønnet mitt. Så ble jeg også spurt om jeg kunne russisk. Jeg måtte skuffe ham, noe som brydde ham. Etterhvert fikk jeg vite at det sto i passet mitt at jeg var jente, hunkjønn, og da ble det problemer. Etter omlag et kvarter kunne jeg endelig gå, og lettet var jeg.
Ute ventet Jane som jeg møtte i sommer på Global Week, og henne var det veldig trivelig å se igjen! Så skulle vi kjøre til Kirovsk, som tok omlag 3-4 timer, en god del lengre tid enn normalt, fordi det var så utrolig tåkete at det var vanskelig å se i det hele og det store på veien.
Vel framme i Kirovsk ble vi innkvartert hos verten vår, Olga. Som de aller fleste andre i Kirovsk bodde Olga i en liten leilighet, i en stor, grå blokk. Her fikk vi hele stuen til å sove i, og stuen var det største rommet i den lille leiligheten. Så skulle vi få en matbit, og her ser dere kjøkkenet, proposjonert med meg og den lille Sofia, jenta i hjemmet.
Snill og gjestfri som russere er, ble vi tilbydt diverse å spise og drikke. En av tingene vi ble tilbydt var te fra denne kannen. Ettersom jeg så smått har begynt å drikke te takket jeg ja, og jeg fikk i koppen min. Jeg fikk ikke så mye, og regnet med at det var fordi jeg skulle smake om jeg likte den, og så kunne jeg få mer. Jeg smakte på den, og det var den beskeste, sterkeste teen jeg noengang har smakt, ikke på langt nær noen annen te. Så gjestfri som de var her, kunne jeg ikke gjøre annet enn å ha i en god dunge av sukkeret som var satt fram, og smile og late som om jeg nøyt teen. Thea tok også av teen, og hun likte den heller ikke. Hva som var gått galt forsto vi snart, da Olga tok vannkokeren som nettopp var ferdig å koke bort til oss og helte den i teen vår. Det var nemlig tekonsentrat vi hadde fått, som skulle blandes ut med kokende vann. Vi fikk aldri mer av den teen, noe som var litt dumt, fordi den var jo faktisk veldig god, når den bare hadde fått litt vann i seg. Men jeg turte aldri å spørre etter den.
Etter mat ble vi vist en tur rundt i byen, og det var ikke så mye å si om det. Den var full av høye, grå bygninger. De to få byggene som ikke var grå hadde en turkis farge som ikke akkurat var oppløftende.
Hele inntrykket av tung gråhet ble nok forsterket av været. Hvorvidt det var overskyet eller ikke var det helt umulig å vite, for tåken lå så tykk at vi knapt så tyve meter framover. Dette gjorde at mitt forsøk på å ta bilde av vår alles kjære Vladimir Iljitsj Uljanov (som det faktisk finnes en statue av, etter det russerne sa, i ALLE byer i Russland) ble som dere ser her, ikke særlig vellykket.
Neste dag var vi med Jane på universitetet hun studerte, hvor vi var med i en engelsketime, og fortalte om det norske skolesystemet. Disse russerne var like gamle som meg, men det fleste turte ikke si et kløyva ord på engelsk. Noen tror jeg knapt kunne si en sammenhengende setning på engelsk. Det fikk til å tenke på om hvorvidt Putin ønsker at de skal lære engelsk, med tanke på at språk er makt, og engelsk åpner en god del dører for demokratiske kilder, som er vanskelig å begrense.Resten av den dagen gikk med til shopping i Kirovsk, noe som for det meste var ganske kjedelig for min del. Jeg følte meg som en atypisk turist. Jeg fikk med meg to ting fra alle butikkene i Russland hjem. Det ene var en minijack-til-phono-kabel (som nesten ikke virket), og det andre var en grønnsaksskjærer. Grønnsaksskjærer er slikt man aldri finner i Norge, og det er kjekt å ha når jeg om noen år står på egne ben, så da jeg kom over en slik måtte jeg bare kjøpe det.
Da vi kom tilbake til der vi bodde fant vi ut at stua, der vi sov, hadde stått urørt hele dagen. De hadde rett og slett avsatt hele stua til oss hele døgnet. Maken til gjestfrihet finner man sjeldent i Norge, det er sikkert og visst. Samme kvelden fant vi ut at den skjønne lille jenta, Sofia, var veldig glad i musikk. Theas mobil hadde musikk, og dette likte hun veldig godt. Det hun likte best var, tro det eller ei, Nu blir det liv, rai, rai, av DDE. Hun ble heltfrelst på den sangen, og begynte å danse og styre. I grunnen er det ikke så rart at hun ble så glad for musikken. Alt vi hørte av "musikk" i Russland, var dårlig trance. Som oftest hadde de tatt en strofe fra en vestlig sang, og så laget en trancesang rundt det. Og den musikken var overalt. Da er det vel ikke så rart at man blir glad når man blir presentert for musikk som var litt annerledes enn det.
Neste dag skulle vi egentlig i de enorme gruvene i Kirovsk, men den turen måtte avlyses på grunn av været (fortsatt tåke som ertesuppe), så vi dro heller til byens kulturpalass (navnet på kultursenteret i hver by). Søylene utfor huset var enorme (og doriske, meds de rundt inngangspartiet var korintiske (Andreas mimrer fra kunst- og kulturhistoriefaget)), litt typisk russisk propagandastil, for å si det mildt.Da vi kom inn i bygget ble vi møtt av et av disse russiske særtrekk: Der ga vi jakkene våre til en dame som ahdde ansvar for garderoben. Gratis, selvfølgelig. Russere har mange folk, og tradisjon tro fra sine tidligere regimer, problemer med å få brukt all arbeidskraften sin. Derfor vil du i de alle fleste offentlige, og en del private, litt større bygg, bli møtt av noen som tar jakken din. I en bokhandel vi var i, som var kanskje på 10-20 kvadrat (jeg er kjempedårlig til å anslå slikt), var det tre ansatte, selv om det ikke akkurat var rushtid for kunder. To bak disken, og en til å stå midt i butikken og passe på. I Norge ville det ha ha vært maks en person på jobb der.
En ting som forundret oss veldig var at vi aldri fant noen søppelbøtter. Det var et sted, forutenom i hjemmene, vi fant søppelbøtter, og det var på flyplassen. Søppelbøtter må jo gi arbeidsplasser, tenkte jeg, noen må jo tømme dem og vedlikeholde og slikt. Men nei, da jeg kom hjem fortalte min eldste bror meg at de hadde et enda bedre system. Det er kilospris på søppel, så det er noen som jobber som søppelplukkere frilans, gjerne gamle damer som står tidlig opp for å plukke søppel, og leverer det in og får penger for det. Effektivt er det også, for det var særdeles lite søppel ute i gatene da vi var der.
Et annet sted vi var på shopping-runden vår, et supermarket nesten i europeisk stil (ikke varer bak disk), ble vi møtt av samme fenomen. Rett etter vi kom inn i butikken så vi en isbod med følgende syn:
Norsk sørlandsis i russland. Dette var så stort at vi måtte jo ta bilde av det. Men da kom det en vakt bort til oss, og gjorde oss forstått (han kunne ikke si det, ettersom han ikke snakket annet russisk) med at det å ta bilder var strengt verboten. Vi beklaget oss som best vi kunne, og gikk videre i den nokså store butikken, og gikk over hele butikken for å se på vareutvalget, som alltid er spennende på nye plasser. Jeg merket fort at han som tidligere hadde tiltalt oss fulgte etter meg. Ikke nok med det, men det var andre som også sto og hadde et varsomt øye med meg, og de hadde kontakt over walkie-talkie. Etter en stund gikk vi ut, og ingenting mer skjedde En nokså artig opplevelse, synes jeg.
Seinere samme dagen dro vi til nabobyen, Apatiti, og besøkte den lokale Ten Sing-gruppen der. Der var det litt leking av forskjellig slag, noen som viste fram dansingen og syngingen sin, og så var det over. Så spiste vi litt i Apatiti, og dro tilbake til Kirovsk.
Tidligere på dagen hadde vi flyttet fra verten vår til et hotell i nærheten hvor vi skulle bo siste natten, og hit dro vi nå og slappet av, før vi skulle på diskotek den kvelden. Diskoteket var en sak for seg selv. Eller, for å bruke fine ord: ganske kjedelig. Den russiske musikken dundret, noen danset, noen mer "løst" kledt enn andre, og røyken lå tjukk i lokalet. Etter noen timer dro vi, og da skjedde det mest interessante på hele diskoteket. I inngangen sto det en vakt. Med maskingevær. Det var da betryggende.
Hvis du noen gang drar til Russland, og du skal ta deg bryet å lære én russisk setning, drit i å lære deg spasiba, minja savot eller lignende. Lær deg følgende setning: Ja nje gavaro Parusska - Jeg snakker ikke russisk. utrolig hjelpsom overalt! Sørlig siden folk flest ikke snakker noe engelsk. Bare de som var "guidene" våre, Jane og noen til, snakket engelsk, og knapt nok det. Den setningen gjør at folk gir opp å prate med deg, og heller prøver å gjøre seg forstått, og å forstå, uten bruken av ord.
Neste morgen var det opp tidlig, for da skulle vi til Murmansk og slå i hjel noen timer på kjøpesenter før vi omsider skulle hjem igjen. Den dagen bestod av pur venting. Da vi kom til flyplassen måtte vi vente et par timer før flyet gikk. Passkontrollen gikk helt greit (ingen som bryr seg om kjønnet på dem som drar ut av landet), og flyet tok av 16:40 fra Murmansk, og landet omlag 15:30 i Kirkenes, takket være tidssoneforskjeller. Flyet videre gikk til Oslo, og ikke før åttetiden om kvelden. I Oslo var det ikke lange ventetiden, og 0050 var det hjemme i Bodø igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)