меня жен

Nå er det lenge siden sist jeg skrev her. Først og fremst er det fordi jeg bestemte meg for å skrive om Russlandsturen jeg hadde i begynnelsen av desember, før jeg skrev om noe annet, for å få skrevet om den. Noe som førte til at jeg skrev ingenting på lang tid. Men her kommer altså en liten beretning om Moder Russland.

Turen til er det ikke mye å si om, jeg og Thea tok fly til Tromsø en torsdags morgen, deretter til Kirkenes, og så Murmansk. Da flygingen var overstått skjedde det derimot noe litt mer interessant.

Russisk passkontroll er alltid skummelt. Man føler litt at man spiller rulletten deres, ikke fordi det alltid skjer noe galt, men først og fremst fordi alle skal være så seriøse, nærmest skumle, og strenge. Og så tar det lang tid. Ikke vet jeg hvorfor, men det føles ut som om de må trippeltsjekke alt, fordi en liten skrivefeil e.l. kan være en trussel mot rikets tilstand. Denne følelsen i russisk passkontroll gjorde at jeg ble litt ekstra satt ut da mannen som kontrollerte passet mitt begynte å stusse.

Han tilkalte en annen vakt, som så snilt spurte om navnet mitt, og deretter om kjønnet mitt. Så ble jeg også spurt om jeg kunne russisk. Jeg måtte skuffe ham, noe som brydde ham. Etterhvert fikk jeg vite at det sto i passet mitt at jeg var jente, hunkjønn, og da ble det problemer. Etter omlag et kvarter kunne jeg endelig gå, og lettet var jeg.

Ute ventet Jane som jeg møtte i sommer på Global Week, og henne var det veldig trivelig å se igjen! Så skulle vi kjøre til Kirovsk, som tok omlag 3-4 timer, en god del lengre tid enn normalt, fordi det var så utrolig tåkete at det var vanskelig å se i det hele og det store på veien.

Vel framme i Kirovsk ble vi innkvartert hos verten vår, Olga. Som de aller fleste andre i Kirovsk bodde Olga i en liten leilighet, i en stor, grå blokk. Her fikk vi hele stuen til å sove i, og stuen var det største rommet i den lille leiligheten. Så skulle vi få en matbit, og her ser dere kjøkkenet, proposjonert med meg og den lille Sofia, jenta i hjemmet.
Snill og gjestfri som russere er, ble vi tilbydt diverse å spise og drikke. En av tingene vi ble tilbydt var te fra denne kannen. Ettersom jeg så smått har begynt å drikke te takket jeg ja, og jeg fikk i koppen min. Jeg fikk ikke så mye, og regnet med at det var fordi jeg skulle smake om jeg likte den, og så kunne jeg få mer. Jeg smakte på den, og det var den beskeste, sterkeste teen jeg noengang har smakt, ikke på langt nær noen annen te. Så gjestfri som de var her, kunne jeg ikke gjøre annet enn å ha i en god dunge av sukkeret som var satt fram, og smile og late som om jeg nøyt teen. Thea tok også av teen, og hun likte den heller ikke. Hva som var gått galt forsto vi snart, da Olga tok vannkokeren som nettopp var ferdig å koke bort til oss og helte den i teen vår. Det var nemlig tekonsentrat vi hadde fått, som skulle blandes ut med kokende vann. Vi fikk aldri mer av den teen, noe som var litt dumt, fordi den var jo faktisk veldig god, når den bare hadde fått litt vann i seg. Men jeg turte aldri å spørre etter den.
Etter mat ble vi vist en tur rundt i byen, og det var ikke så mye å si om det. Den var full av høye, grå bygninger. De to få byggene som ikke var grå hadde en turkis farge som ikke akkurat var oppløftende.
Hele inntrykket av tung gråhet ble nok forsterket av været. Hvorvidt det var overskyet eller ikke var det helt umulig å vite, for tåken lå så tykk at vi knapt så tyve meter framover. Dette gjorde at mitt forsøk på å ta bilde av vår alles kjære Vladimir Iljitsj Uljanov (som det faktisk finnes en statue av, etter det russerne sa, i ALLE byer i Russland) ble som dere ser her, ikke særlig vellykket.
Neste dag var vi med Jane på universitetet hun studerte, hvor vi var med i en engelsketime, og fortalte om det norske skolesystemet. Disse russerne var like gamle som meg, men det fleste turte ikke si et kløyva ord på engelsk. Noen tror jeg knapt kunne si en sammenhengende setning på engelsk. Det fikk til å tenke på om hvorvidt Putin ønsker at de skal lære engelsk, med tanke på at språk er makt, og engelsk åpner en god del dører for demokratiske kilder, som er vanskelig å begrense.

Resten av den dagen gikk med til shopping i Kirovsk, noe som for det meste var ganske kjedelig for min del. Jeg følte meg som en atypisk turist. Jeg fikk med meg to ting fra alle butikkene i Russland hjem. Det ene var en minijack-til-phono-kabel (som nesten ikke virket), og det andre var en grønnsaksskjærer. Grønnsaksskjærer er slikt man aldri finner i Norge, og det er kjekt å ha når jeg om noen år står på egne ben, så da jeg kom over en slik måtte jeg bare kjøpe det.

Da vi kom tilbake til der vi bodde fant vi ut at stua, der vi sov, hadde stått urørt hele dagen. De hadde rett og slett avsatt hele stua til oss hele døgnet. Maken til gjestfrihet finner man sjeldent i Norge, det er sikkert og visst. Samme kvelden fant vi ut at den skjønne lille jenta, Sofia, var veldig glad i musikk. Theas mobil hadde musikk, og dette likte hun veldig godt. Det hun likte best var, tro det eller ei, Nu blir det liv, rai, rai, av DDE. Hun ble heltfrelst på den sangen, og begynte å danse og styre. I grunnen er det ikke så rart at hun ble så glad for musikken. Alt vi hørte av "musikk" i Russland, var dårlig trance. Som oftest hadde de tatt en strofe fra en vestlig sang, og så laget en trancesang rundt det. Og den musikken var overalt. Da er det vel ikke så rart at man blir glad når man blir presentert for musikk som var litt annerledes enn det.
Neste dag skulle vi egentlig i de enorme gruvene i Kirovsk, men den turen måtte avlyses på grunn av været (fortsatt tåke som ertesuppe), så vi dro heller til byens kulturpalass (navnet på kultursenteret i hver by). Søylene utfor huset var enorme (og doriske, meds de rundt inngangspartiet var korintiske (Andreas mimrer fra kunst- og kulturhistoriefaget)), litt typisk russisk propagandastil, for å si det mildt.

Da vi kom inn i bygget ble vi møtt av et av disse russiske særtrekk: Der ga vi jakkene våre til en dame som ahdde ansvar for garderoben. Gratis, selvfølgelig. Russere har mange folk, og tradisjon tro fra sine tidligere regimer, problemer med å få brukt all arbeidskraften sin. Derfor vil du i de alle fleste offentlige, og en del private, litt større bygg, bli møtt av noen som tar jakken din. I en bokhandel vi var i, som var kanskje på 10-20 kvadrat (jeg er kjempedårlig til å anslå slikt), var det tre ansatte, selv om det ikke akkurat var rushtid for kunder. To bak disken, og en til å stå midt i butikken og passe på. I Norge ville det ha ha vært maks en person på jobb der.

En ting som forundret oss veldig var at vi aldri fant noen søppelbøtter. Det var et sted, forutenom i hjemmene, vi fant søppelbøtter, og det var på flyplassen. Søppelbøtter må jo gi arbeidsplasser, tenkte jeg, noen må jo tømme dem og vedlikeholde og slikt. Men nei, da jeg kom hjem fortalte min eldste bror meg at de hadde et enda bedre system. Det er kilospris på søppel, så det er noen som jobber som søppelplukkere frilans, gjerne gamle damer som står tidlig opp for å plukke søppel, og leverer det in og får penger for det. Effektivt er det også, for det var særdeles lite søppel ute i gatene da vi var der.

Et annet sted vi var på shopping-runden vår, et supermarket nesten i europeisk stil (ikke varer bak disk), ble vi møtt av samme fenomen. Rett etter vi kom inn i butikken så vi en isbod med følgende syn:

Norsk sørlandsis i russland. Dette var så stort at vi måtte jo ta bilde av det. Men da kom det en vakt bort til oss, og gjorde oss forstått (han kunne ikke si det, ettersom han ikke snakket annet russisk) med at det å ta bilder var strengt verboten. Vi beklaget oss som best vi kunne, og gikk videre i den nokså store butikken, og gikk over hele butikken for å se på vareutvalget, som alltid er spennende på nye plasser. Jeg merket fort at han som tidligere hadde tiltalt oss fulgte etter meg. Ikke nok med det, men det var andre som også sto og hadde et varsomt øye med meg, og de hadde kontakt over walkie-talkie. Etter en stund gikk vi ut, og ingenting mer skjedde En nokså artig opplevelse, synes jeg.

Seinere samme dagen dro vi til nabobyen, Apatiti, og besøkte den lokale Ten Sing-gruppen der. Der var det litt leking av forskjellig slag, noen som viste fram dansingen og syngingen sin, og så var det over. Så spiste vi litt i Apatiti, og dro tilbake til Kirovsk.

Tidligere på dagen hadde vi flyttet fra verten vår til et hotell i nærheten hvor vi skulle bo siste natten, og hit dro vi nå og slappet av, før vi skulle på diskotek den kvelden. Diskoteket var en sak for seg selv. Eller, for å bruke fine ord: ganske kjedelig. Den russiske musikken dundret, noen danset, noen mer "løst" kledt enn andre, og røyken lå tjukk i lokalet. Etter noen timer dro vi, og da skjedde det mest interessante på hele diskoteket. I inngangen sto det en vakt. Med maskingevær. Det var da betryggende.

Hvis du noen gang drar til Russland, og du skal ta deg bryet å lære én russisk setning, drit i å lære deg spasiba, minja savot eller lignende. Lær deg følgende setning: Ja nje gavaro Parusska - Jeg snakker ikke russisk. utrolig hjelpsom overalt! Sørlig siden folk flest ikke snakker noe engelsk. Bare de som var "guidene" våre, Jane og noen til, snakket engelsk, og knapt nok det. Den setningen gjør at folk gir opp å prate med deg, og heller prøver å gjøre seg forstått, og å forstå, uten bruken av ord.

Neste morgen var det opp tidlig, for da skulle vi til Murmansk og slå i hjel noen timer på kjøpesenter før vi omsider skulle hjem igjen. Den dagen bestod av pur venting. Da vi kom til flyplassen måtte vi vente et par timer før flyet gikk. Passkontrollen gikk helt greit (ingen som bryr seg om kjønnet på dem som drar ut av landet), og flyet tok av 16:40 fra Murmansk, og landet omlag 15:30 i Kirkenes, takket være tidssoneforskjeller. Flyet videre gikk til Oslo, og ikke før åttetiden om kvelden. I Oslo var det ikke lange ventetiden, og 0050 var det hjemme i Bodø igjen.