Av alle fine ting...

Det finst mange fine ting i verda. Av dei er dei fleste kvardagslig. Fjella som fyller horisonten kvar morgon, skogen som eg alt for sjelden tar meg tida til å nyte, menneska som fyller livet mitt, musikken eg er så heldig at eg kan høyre på. Lista kunne vore lang.

Men det var ein spesiell ting eg skulle trekke fram: Nemleg soloppgangen! Få ting er like fint:

Når eg fyrst var i gong...

med å skrive i bloggen min, kjenner eg at eg berre kan fortsetje.

Eg har mista gnisten min. Ikkje livsgnisten, men det å brenne skikkeleg for noko. For rettferd, for kva alle kan gjere i sin kvardag for at verden skal bli betre.

Den kjenslen er ikkje dau, men den er ikkje like sterk som før. Eg huskar da eg tenkte på å bli vegetarianar. Eg gledde meg til at folk skulle spørje kvifor eg var vegetarianar. Da skulle eg kome med alle dei (meget gode, faktisk,) argumenta for kvifor ein burde vere vegetarianar.

No hatar eg det. Eg kjenn at eg kasta bort pusten min, kasta bort orda. Dei fall i dau jord, og vil aldri spire. Slik tenkjer eg kvar gong. Det gjeld ikkje berre den saken, det gjeld dei fleste av mine prinsipp.

Eg blir nesten flau over at eg trur eg kan utrette noko. Korleis i alle dagar kan vesle meg gjere noko? Eg må jo vere skada når eg tenkjer det. Slik er det nok ikkje, det er eg viss på, men det kjennast slik ut. Når nokon begynner å dele nokon av mine tankar eller prinsipp, enten på grunn av meg eller andre, merkar eg at eg blir overraska. Det ligg masse gode årsakar til grunn, så det er jo berre logisk. men eg blir overraska.

Kvifor har eg blitt skadeskutt på denne måten. Ein skulle tru at det er på grunn av den "hjernedaue massen" (stor overdriving som eg ikkje støttar sjølv) av folk i eit kvart samfunn, som i stor grad ikkje tek stilling til sakar. Problemet er alle dei oppegåande menneska eg kjenner. Dei som er smarte og reflekterte. I stor grad hørte dei orda mine. Dei forsto, dei var enige. Men dei var ikkje villige til å akseptere kva eg sa, fordi det hadde betydning for liva deira. Det var for skummelt, det krevde noko. Gjerne kunne dei og sjølv til andre tidar gå rundt og kritisere andre for at dei ikkje gjer noko, eller fordi dei er så passive eller dumme. Alle seier til meg: Alle kan ikkje gjere alt. Eg trur det er ein livsløgn. I kvart fall i stor grad. Kvar og ein har moglegheit til å utrette meir enn vi trur, gjennom daglege handlingar. Ein blir berre ikkje trudd når ein sei det, fordi det er tradisjon og kultur her til lands at kvar enkelt ikkje kan utrette noko særleg.

Noko der stemte ikkje. Noko gjorde at eg mista håpet, mista trua på kva eg kan fortelje andre. Så altfor mykje har eg mista trua. No tenkjer eg annleis. Eg jobbar på større skala. Det er ikkje noko problem å prate til store mengder, masse folk, eller presse på i politiske innstansar. Da slepp eg å gå åleine fram som enkeltperson, mot ein annan enkeltperson. Da er eg sårbar, og eg ser kor lite det funkar. Kor lite folk bryr seg. Sett frå mitt ståsted vel å merke.

Dette gjekk opp for meg i dag. Eg veit ikkje kvifor. Eg veit ikkje om eg ønskjar gnisten tilbake. Har eg bruk for den? Nyttar den, eller er det berre bortkasta? Eg lar det vere retorisk.

Livet sin haik

No skriv eg på nynorsk. Eg har ein god grunn, eg har nemleg eksamen i neste veke, så eg treng all øvinga eg kan få. Når det er sagt kan innlegget begynne.

I forrige post skreiv eg om turen eg hadde til Sogn og Fjordande. Ein slik post synast eg rett og slett er keisam å skrive, og eg føler at den ikkje gjer lesaren noko. Eg veit ikkje kor rett det er, men eg treng i kvart fall ikkje skrive så mange slike innlegg fordi eg ikkje gjer så mykje spektakulært. Grunnen til at eg faktisk tok meg bryet til å skrive det er at eg hadde noko sakleg å reflektere over i forhold til det eg gjorde. Her kjem det.

Når eg var ute og haika hadde eg, for å si det mildt, mykje tid til å tenkje. Kor mykje av den tida eg benytta til det er ein annan sak, men eg fikk no tenkt litt, og haikinga satte livet i eit litt nytt perspektiv. Det handlar mykje om å akseptere sitt lodd i livet.

Der står eg med tommlen ut, uviss om nokon i det heile tatt stoppar. Plassen er grei, ei god og fin busslomme på ein lang, strak veg. Lang nok til at dei som kjem kan se meg. Lang nok til at dei rekk å stoppe. Etter ei lita stund kjem det nokon. Dei stoppar.
- Eg skal ikkje langt, men eg kan no ta deg eit par mil.
- Tusen takk! Alle monner dreg, svarar eg.

Kva skal eg elles si? Nei du, snille mann/kvinne, det går eg ikkje med på. Det blir litt uhøfleg, men eg hadde av og til litt tvil. Kva om eg blei satt av slik eg blei utfor Rognan, da eg måtte gå i ein time før eg fann eit sted bilar kunne stoppe. Kva om eg da går glipp av han som skal tyve mil?

All tvil til side, eg sett meg inn. Vel framme går eg ut, og opp med tommelen igjen. Ikkje noko tull her i garden. Ein fin plass. Kanskje ikkje like oversekteleg som førre plass, men den dug. Det går eit kvarter, og så stoppar nokon.
-VIl du vere med, så heng deg på!
- Tusen takk! Det var veldig snillt av deg!

Litt uviss om kor det ber, sett eg meg inn. Det viser seg at dette var ein som skulle så langt eg kunne håpe på å få skyss herfra. Noko meir ville ha vore 1.-premien i livets tombola.
-Kor du kjem frå?
-Bodø. Og så skal eg heilt til Florø.
-Oi, du har kommet langt. Ikkje verst må eg seie. Eg brukte å haike da eg var liten. Eg trodde ikkje det var nokon som haika lenger.
-Joda, vi er eit fåtal. Men kor kjem du frå da?
-Eg bur rett ved der eg plukka deg opp. Krysset før.

Da gjekk det opp for meg for ei flaks eg hadde hatt. Dei som tok meg dei to mila, som ikkje er så veldig mykje når ein skal 130 mil på to dagar, hadde gjort meg ein enorm teneste. Enno eg hadde vore så skeptisk.

Slik er det ofte. Ein kan ikkje se verdien av kva som skjer, fordi ein ikkje har overblikket. Ein går og er negativ ovanfor ting som eigentleg ikkje er så veldig negative. I grunnen så må ein berre akseptere det ein får. Og så gjere det beste ut av det.

Om turen min til Russland 6.-9. desember skulle bli avlyst (noko eg ikkje håpar på i det heile tatt), så har eg to val. Å bese, eller akseptere at det er slik. Vel eg nr. 2 så kan eg nyte at eg har ei frihelg til bruk i Bodø, der eg ikkje har nokon spesielle planar, og kan slappe av litt og elles gjere hyggelege ting. Vel eg nr. 1 tener det ingen godt. Det gjer faktisk ingenting godt i heile verda.

Det er ein skilnad mellom det og å akseptere urett, og andre teite ting, t.d. dårlege forhold på skolen eller global skeivfordeling. Slike ting kan ein gjere noko med, og det er viktig å gjere det ein kan. Men nokon ting kan ein rett og slett ikkje gjere noko med. Da må ein berre ta haik med den bilen som kjem, om han tar deg ei mil eller hundre mil, og derfra håpe på det beste.

Sånn sett skal eg vere glad for da eg blei satt av utfor Rognan. Ho som satt meg der hadde tatt meg med frå Tverlandet. Kanskje hadde eg aldri kommet meg derfra om ikkje for ho. Kanskje hadde eg fått haik frå Fauske med ein trailer som skulle til Førde. Men han hadde krasja halvvegs med meg ombord fordi han prata med meg og konsentrerte seg ikkje om vegen. Kanskje. Eg veit ikkje, og kjem aldri til å få vite det. Derimot kan eg vere glad for at eg kom meg fram, trass ein time kor eg gjekk og sveitta.

Dette gjeld ikkje berre når ein er ute på tur. Det gjeld mesteparten av det som skjer i kvardagen.
Det kan sjå trist ut, det kan sjå meiningslaust eller berre undøvendig ut. Men takke seg til, det kan jo kome gode ting ut av dei tinga som ikkje er så gode i utgangspunktet. For å sitere John Butler:

Just like that plane you're late for leaving without you
And now it changes all your plans and puts you in a bad mood
And the plane ends up crashing but at the time man you would not have a clue
That being late would be so good and life is strange this is true

So sometimes life you know it ain't what it seems
Sometimes good presents come in bad wrapping
Strange as it may be
Sometimes bad presents come in good wrapping

Ein vel sjølv kva for eit lys ein ser ting i. Når nokon tilbyr deg haik, ta i mot. Den bilen som plukkar deg opp kan vere den einaste på lang tid. Den kan ta deg akkurat dit du vil, sjølv om du ikkje ser det med ein gong.

Eg vel å prøve å sjå ting i eit positivt lys, og håpe at det faktisk kjem noko positivt ut av ting. Det gjer nemleg særs ofte det.

Ut på reise

Nå er det blitt et ork å skrive her. Kanskje det er fordi jeg har mye og gjøre, og generelt sett har vært sliten den siste uken, så forhåpentligvis går det snart over.

I høstferien dro jeg ut på tur. Langt bort, ja heilt til vestlandet. Over 130 mil. Med tommelen min. Ettersom jeg hadde god tid og ikke spesielt mye penger, bestemte jeg meg for å haike. Jeg kan med en gang si at jeg ikke angrer et sekund på det.

Jeg brukte to døgn på å komme meg fra Bodø til Florø, som var mitt første bestemmelsessted. Det høres kanskje litt mye ut, men det var faktisk veldig bra gjort, ettersom jeg nesten ikke sto å ventet på å bli plukket opp. Det lengste jeg sto var utenfor Rognan, hvor jeg gikk i en og en halv time uten å bli plukket opp. Noe som ikke var så veldig rart ettersom jeg ikke sto ved noe egnet sted for å stoppe, og da jeg endelig kom til en busslomme stoppet tredje bilen som kjørte forbi.

Det var mange forskjellige folk som tok meg på, noen unge, noen gamle, noen snakkesalige, noen nesten stumme, andre var opptatt av politikk, mens noen bare var opptatt av religion. Alt i alt hadde jeg en flott tur med mange flotte mennesker som tok meg opp. Faktisk bare flotte mennesker, selv om en del av dem var ganske (helt) forskjellig fra meg selv.

I Florø besøkte jeg min venninne Hanne, som, hvis alt går etter planen, jeg skal være på Ten Sing Norway sammen med til neste år. Det som kan sies om Florø, er vel egentlig svært lite. Lite sted, ganske avsides, men med hav og fjell. Det høres vel strengt tatt ut som resten av Norge det.

Noen dager etter dro jeg videre til en skole som heter noe slikt som United World College litt utenfor Flekke. Det er litt ironisk å si utenfor Flekke, som om man orienterer seg etter det stedet, ettersom Flekke er en Joker-butikk med noen hus rundt.

På skolen besøkte jeg min venninnne Elise som jeg har gått i klasse sammen med i 7 år. Der på skolen hadde de prosjektuke, og Elise var på håndarbeidsgruppa. Vi var begge enige om at det var dumt av meg å komme i akkurat den uken, ettersom jeg da ikke fikk vært med på den vanlige undervisningen deres, som visstnok er veldig bra. Men jeg hadde ingen andre tidspunkt å komme på, så det fikk bare være.

Etter noen fine dager der med mye avslapping, tok jeg turen nordover igjen. Denne gangen tok jeg buss deler av veien, fra Førde til Trondheim, ettersom det var vel mye å satse på å komme hjem på to dager, når jeg hadde skole på mandagen. Fra Trondheim haiket jeg hjem søndags morgen, og alt gikk vel.

Haiking kan jeg trygt si at er undervurdert. Og overvurdert, i forhold til hvor farlig det er. Jeg ahdde aldri en opplevelse som kunne i det hele tatt i nærheten av å være skummel eller farlig. En slik tur anbefales!

Optimisme

Slik jeg ser det, uten særskilt mye refleksjon over temaet, finnes det to typer optimisme. Den ene er den tradisjonelle optimismen, den "søkende, arbeidende optimismen". Denne jobber hele tiden fram mot noe bedre. "Dette ser dårlig ut, men jeg skal virkelig klare det" sier en som har fått sitt tilslag av denne. I mange tilfeller har denne fått inflytelse over meg. Det er ikke for ingenting at jeg er idealist.

Den andre optimismen er den "passive optimismen" (i mangel av et bedre ord. Skulle gjerne hatt et ord med litt mer positiv klang). "Dette ser dårlig ut, men selv om det ikke går, gjør ikke det noe. Dette er jo ikke så ille det" ville være en uttalelse med utspring i denne optimismen.

I det siste har jeg i stor grad vært smittet av denne typen optimisme. Av denne grunnen blir jeg i noen tilfeller sett på som pessimist. Ikke fordi jeg sier "å nei!" eller "huff!", men heller fordi jeg anstrenger meg lite for å få til ting, fordi det er like bra for meg hvis jeg ikke får det til. Vel og merke gjelder ikke de store ting, f.eks. i globale perspektiver. Derimot gjelder dette for de enkle små ting som totalt gjør opp mesteparten av livsførselen. "Andreas hvis du skynder deg nå, når du bussen." "Men hvorfor skal jeg stresse med det, det går jo en ny buss om en halv time." "Andreas, du er så negativ!"

På sett og vis er jeg jo negativ i en slik situasjon, det skal jeg ikke benekte. Men i så fall må jeg få påstå at jeg er "positivt negativ". Og det trives jeg med. Gjennom den tankegangen blir det meste positivt. Tre timers ventetid på Gardermoen, etter å ha kommet tre minutter for sent til flyet, er jo slett ikke til å kimse med. Det gir mye tid til å lese, høre på musikk, se ting jeg ellers ikke ville sett, og jeg får rett og slett tid til å nyte livet, og ikke ha noe å stresse med. I tillegg får jeg skrevet ned mine tanker om min form for optimisme.

Hot Stick Man

I dag fikk jeg tak i Hot Stick Man av The MoMac Trio. Et ekstraspor som bare finnes tilgjengelig for kjøp på internett, fikk jeg endelig kjøpt i dag, etter å ha siklet etter den ganske så lenge.

JaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!

Ps: Gå inn her og kjøp The MoMac Trio-albumet!

(ja, jeg skal gjøre det selv snart)

Dårlig dag

I dag har vært min definitivt dårligste dag på lenge. Grunnen? En nyhet jeg så på vei til skolen: http://www.hegnar.no/hegnar/newsdet.asp?id=264634

Jeg visste ikke hva jeg skal gjøre. Uten bedre å ta meg til har jeg skrevet en mail til Sveriges statsminister, Fredrik Reinfeldt. Ikke vet jeg om han i det hele tatt kommer til å lese den, men jeg ser meg bare lei på denne typen ugjenomtenkte "miljøtiltak". Jeg gidder ikke forklare nærmere, men legger bare hele mailen jeg sendte under her, så får den tale for seg:

Greetings to you!

I read the news today about you wanting to remove all customs on biofuels from Brazil. My first reaction was that I became really depressed. Have you really studied all the effects and consequences of biofuels?

Firstly: You save some carbon emissions by using biofuels yes. But by transporting these fuels all the way across the Atlantic Ocean, you have already lost much of what you have gained.

Secondly: By doing this, it will be much more lucrative for brazilians to produce biofuels than it is now. Though this in itself is not a bad thing, I really believe in developing the whole world as much as we have been, it has negative consequences for the rest of the world. Already the rain forests of Brazil are threatened, and when they can get even more money from agriculture, the deforestation will almost certainly speed up. This is not sad only because the forests hold unimaginable resources, species and eco-systems, yet to be discovered, but this is also a problem because these forests take away a great deal of carbon dioxide from the atmosphere, in the natural process of photosynthesis. Once again you will lose much of the advantage you have gained by switching to biofuels.

Thirdly: This will make it more attractive to make biofuels than food for people, and it is a fact that many people in the world, and Brazil, are starving. When the food markets get competition for their producers from the energy industry, the prices of food will rise, if not soar, and this will be a huge problem for the poorest people in the world.

For further reading about this issue, please see: http://esa.un.org/un-energy/pdf/susdev.Biofuels.FAO.pdf

A short resumé of the facts stated here can be seen in BBC's website: http://news.bbc.co.uk/2/hi/science/nature/6636467.stm

I don't know what are the best solutions for the climate crisis, but I can see many indicators saying that what you are planning to do are the wrong things. One thing I know that may be smart, is to give subsidies to your own farmers, which would stimulate them to produce biofuels, instead of turning away from agriculture (if you have that problem in Sweden, as we do in Norway).

Please, take what I have written into consideration, and read more about the issue before taking a final stand.

Best wishes
Andreas Normann Aanonsen




Burde kanskje tatt meg tid til å gjennomarbeide den litt bedre, men som sagt, dårlig dag. Jeg orker ikke mer. Alt jeg gjør er å tenke på hvor dårlig dette kan bli, og det er nærmest kvelende.


Argh

Min største rival

Jeg er heldig. Alt det som verden gir meg av motgang er så som så, men det får så være. I forhold til andre (les: f.eks. i den tredje verdenen) har jeg intet å klage på, og sammenlignet med de fleste jeg kjenner er jeg ikke verre stilt i de fleste sammenhengene. Det som jeg da får i mot meg, skal jeg tåle. Det er jeg fast bestemt på.

Men jeg har funnet ut at det er bare en person som hindrer meg fra en konstant lykkerus, en evig glede. Nesten evig og konstant i hvert fall. Det er mange andre personer som ikke akkurat gir meg direkte lykke i livet, men disse kan jeg hamle opp med. Enten på snille, overbærende måter, eller, noe jeg ikke liker, ved å overse dem. Men rent bortsett fra det, er det som sagt bare en person som er til hinder for meg. Takket være denne personen blir jeg bedrøvet. Jeg er ofte for dårlig for denne personen, ofte strekker jeg ikke til og oppfyller ikke de krav som den stiller. Ofte føler jeg at den personen er til hinder for det jeg prøver å utrette. Som om ikke det er nok, gir denne personen meg et et inntrykk av at andre baktaler meg, eller tidvis bare misliker meg.

Hvordan skal jeg hamle opp med dette mennesket? Ja, det er ikke godt å si, men jeg synes jeg er godt på vei. Det er rett og slett en hindring som er nødvendig å komme seg over for å få til et lykkelig og gledesfylt liv. Tror jeg i hvert fall. Jeg gjør så godt jeg kan for å tvinge denne skikkelsen til å ta til seg mine "beste synspunkter" når den prøver å motarbeide meg.

Svaret på hvem det er ganske lett. Det er meg selv.

Når noe dumt skjer med meg er jeg ofte alene. Alene med et valg. Er dette noe jeg skal dvele ved, eller skal jeg kaste det av meg for best mulig å kunne ta livet et skritt videre. Der blir jeg motarbeidet, mot min bedre vilje, av meg selv. Når noe irriterer meg, er det bare fordi jeg lar det irritere meg. Mange ganger har jeg vært sint, skikkelig forbannet, og tenkt: "Det lureste nå vil være å legge dette fra seg, ettersom det ikke tjener noen hensikt." Ofte møter jeg da meg selv med tanken: "Men dette er jo bra, jeg fortjener å være sint", enda jeg vet at dette er feil. Det prøver jeg daglig å endre på.

Nå som det er sagt må jeg påpeke at jeg ikke mener at man bare skal finne seg i slike ting, hvis ting er dårlige. Langt derfra. Men hvordan man lar de ytre omstendighetene påvirke en som person, tror jeg de fleste er i stand til å styre, selv om det er vanskelig å velge det mest oppbyggelige.

Jeg har faktisk sett personer som setter seg selv inn i (nærmest) destruktive mønstre, fordi de ikke får seg til å reagere på en god nok måte på det som skjer med dem. Hvis det skjer noe slikt som en endring i sin daglige rutine som følge av f.eks. overgang fra ungdomsskole til videregående skole, har jeg sett folk som velger å ikke tilpasse seg. I stedet er de innesluttet i problemet sitt, dveler ved problemet i stedet for løsningen, og derfor bryter seg selv ned. Kanskje er det noe som endrer seg i sitt forhold til en person. Når den daglige omgangen, eller den naturlige omgangen med et menneske som kommer av delte interesser e.l. endres, må en gjøre om sine mønstre. Ta kontakt på en annen måte. Jeg har selv mistet venner på denne måten. Fordi jeg ikke omstilte meg, og aksepterte at nå måtte jeg gjøre noe annerledes for at ting skal bli ved det vante, behagelige. Andre igjen tar den lengre, og sliter med det faktum at ting endres, og bruker tiden på å fortvile over problemet, i stedet for å gjøre noe.

Alltid er det en selv som motarbeider en. Å, hvor tungt det skal være. Men når en lærer seg å akseptere det, og se på årsak i stedet for virkning, finner man ut at endringen som må skje for å gjøre om hverdagen, er i en selv. Det gjør ting lettere, og man kan nyte livet mer. I hvert fall jeg

Livet i perspektiv

Hva er livets grunnlag?

TIl dette kan det gis mange svar, men akkurat nå vil jeg fokusere på en liten ting som for mange vil virke irrelevant, men som jeg finner helt sentral i min måte å leve livet på. Er livet godt? Er livet ondt?

Mange vil si at livet er nøytralt, og det skjer oss gode og dårlige ting, andre igjen at livet er dårlig, men det skjer oss vel gode ting også. Jeg hører til den siste gruppen: dem som mener at livet er godt, men at det skjer oss (v)onde ting også. Hhvor dette kommer inn i bildet, må jo være i all hverdagshandlingene våre. Jeg tror ikke de fleste er klar over, jeg vet ikke engang om det gjelder andre enn meg, men jeg ble obs på dette i dag. Måten jeg møter verden på bestemmes av hva livet er basert på.

Ettersom jeg mener livet er godt, er det med et smil om munnen jeg skal møte det. Jeg prøver etter beste evne å møte alt med et smil, uten baktanker. Derimot ser jeg noe jeg ikke liker, er det heller på tide å trekke tilbake smilet. Ikke bare er det direkte uhøflig å gå bort til noen som ligger nedslått på bakken og smile bredt, men jeg føler meg ikke i humør til å smile hvis jeg ser slikt. Det samme gjelder folk som røyker inne i busskur, grov forfengelighet og andre (i mine øyne) ulumskheter.

Folk flest ser ut til å ta livet som noe dårlig, eller nøytralt med en bismak av noe negativt. Smiler man, er det fordi noen har sagt noe morsomt, eller det skjer en noe veldig positivt der og da. Få smiler fordi livet rett og slett er godt for dem.

For de fleste jeg kjenner, om ikke alle, så tror jeg min teori er gjeldende: livet er godt, men det skjer oss dårlige ting også. Hvorfor skal vi ikke vise dette fram? Min oppfatning er at samfunnet i alt for stor grad er bygd opp rundt at vi ikke skal være fornøyde med det gode vi har, men hele tiden kreve mer. Greit nok er ikke samfunnet perfekt, det skal jeg være den første til å si meg enig i, men vi kan da si til oss selv: jeg har det bra, jeg kan være glad for det, og vise verden hvor flott livet egentlig er!

Gleden

Sporadisk sa jeg, og sporadisk ble det.

Jeg har et greit liv. Nei. Endre det til supert. For å være helt ærlig, så vet jeg egentlig ikke hva som kunne vært verre. Greit nok, jeg er ikke foruten motbakker hver en dag, har ikke alle tingene som hadde vært kjekt å ha, har ikke alltid de egenskapene jeg skulle ønske jeg hadde. Men skit au. Det kunne da vært så mye verre. Jeg er så heldig at jeg har en fantastisk familie, og masse utrolige venner. Ja atpåtil for utrolige, ettersom det alltid er jeg som blir den minst "pliktoppfyllende" i mine venneforhold.

Selv om jeg kan se på mitt liv og si: jeg er utrolig heldig, tror jeg ikke det er så mye bedre enn andres. I mange tilfeller ikke det spøtt bedre. Nøkkelen ligger bare i å innse hvor bra man egentlig har det.

Hvordan det fungerer vet ikke jeg, men etter to år har jeg kommet tilbake til den tilstanden igjen, der jeg rett og slett er glad. En spesiell gladhet som gjennomsyrer hele mitt vesen, og nesten gjør meg immun mot andre følelser når den fyller meg. Det høres kanskje rart ut og ikke forstår jeg det. Selv om det burde kommet for et halvt år siden, eller bare to måneder siden, da jeg selv tror at jeg egentlig var lykkerligere enn nå, på tross av det, så er det nå denne gleden har kommet over meg.

Eneste forklaring jeg finner på den, er en innsikt i hvor bra jeg egentlig har det. Kanskje kommer den av å ha møtt folk fra hele verden, der noen levde med daglige trusler om vold, bortføringer eller arrestasjoner. Eller det å ha møtt folk som ikke kan fyllburde livet sitt på grunn av tradisjon har hatt sitt å si. Eller det bare kommer av en frihet jeg kjenner veldig sterkt på i ferien, friheten fra mange ansvarsverv. Kanskje kommer det av at jeg har hørt masse på Kristin Asbjørnsen i det siste.

Ikke vet jeg, men jeg vet bare at jeg er glad for at jeg har denne gleden. Den kom ikke i mitt livs mest lykkelige øyeblikk, men kanskje er det mer forståelig, fordi jeg trenger noe slikt å støtte meg på i større grad enn jeg gjorde tidligere.

Min blogg

Nå har jeg etterhvert fått mange tanker og idéer i mitt hode, og siden jeg ikke har så mange andre steder å få dem ut, blir jeg å skrive dem her. Oppdateringene blir sporadiske, og kanskje blir det bare en eller to skriv her, men da får det være så.

Foreløpig har jeg tenkt at det først og fremst skal komme tanker og refleksjoner jeg har/har gjort meg her, men kanskje jeg også skriver om mer trivielle ting. Bare tiden vil vise.

Andreas