Gleden

Sporadisk sa jeg, og sporadisk ble det.

Jeg har et greit liv. Nei. Endre det til supert. For å være helt ærlig, så vet jeg egentlig ikke hva som kunne vært verre. Greit nok, jeg er ikke foruten motbakker hver en dag, har ikke alle tingene som hadde vært kjekt å ha, har ikke alltid de egenskapene jeg skulle ønske jeg hadde. Men skit au. Det kunne da vært så mye verre. Jeg er så heldig at jeg har en fantastisk familie, og masse utrolige venner. Ja atpåtil for utrolige, ettersom det alltid er jeg som blir den minst "pliktoppfyllende" i mine venneforhold.

Selv om jeg kan se på mitt liv og si: jeg er utrolig heldig, tror jeg ikke det er så mye bedre enn andres. I mange tilfeller ikke det spøtt bedre. Nøkkelen ligger bare i å innse hvor bra man egentlig har det.

Hvordan det fungerer vet ikke jeg, men etter to år har jeg kommet tilbake til den tilstanden igjen, der jeg rett og slett er glad. En spesiell gladhet som gjennomsyrer hele mitt vesen, og nesten gjør meg immun mot andre følelser når den fyller meg. Det høres kanskje rart ut og ikke forstår jeg det. Selv om det burde kommet for et halvt år siden, eller bare to måneder siden, da jeg selv tror at jeg egentlig var lykkerligere enn nå, på tross av det, så er det nå denne gleden har kommet over meg.

Eneste forklaring jeg finner på den, er en innsikt i hvor bra jeg egentlig har det. Kanskje kommer den av å ha møtt folk fra hele verden, der noen levde med daglige trusler om vold, bortføringer eller arrestasjoner. Eller det å ha møtt folk som ikke kan fyllburde livet sitt på grunn av tradisjon har hatt sitt å si. Eller det bare kommer av en frihet jeg kjenner veldig sterkt på i ferien, friheten fra mange ansvarsverv. Kanskje kommer det av at jeg har hørt masse på Kristin Asbjørnsen i det siste.

Ikke vet jeg, men jeg vet bare at jeg er glad for at jeg har denne gleden. Den kom ikke i mitt livs mest lykkelige øyeblikk, men kanskje er det mer forståelig, fordi jeg trenger noe slikt å støtte meg på i større grad enn jeg gjorde tidligere.