Optimisme

Slik jeg ser det, uten særskilt mye refleksjon over temaet, finnes det to typer optimisme. Den ene er den tradisjonelle optimismen, den "søkende, arbeidende optimismen". Denne jobber hele tiden fram mot noe bedre. "Dette ser dårlig ut, men jeg skal virkelig klare det" sier en som har fått sitt tilslag av denne. I mange tilfeller har denne fått inflytelse over meg. Det er ikke for ingenting at jeg er idealist.

Den andre optimismen er den "passive optimismen" (i mangel av et bedre ord. Skulle gjerne hatt et ord med litt mer positiv klang). "Dette ser dårlig ut, men selv om det ikke går, gjør ikke det noe. Dette er jo ikke så ille det" ville være en uttalelse med utspring i denne optimismen.

I det siste har jeg i stor grad vært smittet av denne typen optimisme. Av denne grunnen blir jeg i noen tilfeller sett på som pessimist. Ikke fordi jeg sier "å nei!" eller "huff!", men heller fordi jeg anstrenger meg lite for å få til ting, fordi det er like bra for meg hvis jeg ikke får det til. Vel og merke gjelder ikke de store ting, f.eks. i globale perspektiver. Derimot gjelder dette for de enkle små ting som totalt gjør opp mesteparten av livsførselen. "Andreas hvis du skynder deg nå, når du bussen." "Men hvorfor skal jeg stresse med det, det går jo en ny buss om en halv time." "Andreas, du er så negativ!"

På sett og vis er jeg jo negativ i en slik situasjon, det skal jeg ikke benekte. Men i så fall må jeg få påstå at jeg er "positivt negativ". Og det trives jeg med. Gjennom den tankegangen blir det meste positivt. Tre timers ventetid på Gardermoen, etter å ha kommet tre minutter for sent til flyet, er jo slett ikke til å kimse med. Det gir mye tid til å lese, høre på musikk, se ting jeg ellers ikke ville sett, og jeg får rett og slett tid til å nyte livet, og ikke ha noe å stresse med. I tillegg får jeg skrevet ned mine tanker om min form for optimisme.