Min største rival

Jeg er heldig. Alt det som verden gir meg av motgang er så som så, men det får så være. I forhold til andre (les: f.eks. i den tredje verdenen) har jeg intet å klage på, og sammenlignet med de fleste jeg kjenner er jeg ikke verre stilt i de fleste sammenhengene. Det som jeg da får i mot meg, skal jeg tåle. Det er jeg fast bestemt på.

Men jeg har funnet ut at det er bare en person som hindrer meg fra en konstant lykkerus, en evig glede. Nesten evig og konstant i hvert fall. Det er mange andre personer som ikke akkurat gir meg direkte lykke i livet, men disse kan jeg hamle opp med. Enten på snille, overbærende måter, eller, noe jeg ikke liker, ved å overse dem. Men rent bortsett fra det, er det som sagt bare en person som er til hinder for meg. Takket være denne personen blir jeg bedrøvet. Jeg er ofte for dårlig for denne personen, ofte strekker jeg ikke til og oppfyller ikke de krav som den stiller. Ofte føler jeg at den personen er til hinder for det jeg prøver å utrette. Som om ikke det er nok, gir denne personen meg et et inntrykk av at andre baktaler meg, eller tidvis bare misliker meg.

Hvordan skal jeg hamle opp med dette mennesket? Ja, det er ikke godt å si, men jeg synes jeg er godt på vei. Det er rett og slett en hindring som er nødvendig å komme seg over for å få til et lykkelig og gledesfylt liv. Tror jeg i hvert fall. Jeg gjør så godt jeg kan for å tvinge denne skikkelsen til å ta til seg mine "beste synspunkter" når den prøver å motarbeide meg.

Svaret på hvem det er ganske lett. Det er meg selv.

Når noe dumt skjer med meg er jeg ofte alene. Alene med et valg. Er dette noe jeg skal dvele ved, eller skal jeg kaste det av meg for best mulig å kunne ta livet et skritt videre. Der blir jeg motarbeidet, mot min bedre vilje, av meg selv. Når noe irriterer meg, er det bare fordi jeg lar det irritere meg. Mange ganger har jeg vært sint, skikkelig forbannet, og tenkt: "Det lureste nå vil være å legge dette fra seg, ettersom det ikke tjener noen hensikt." Ofte møter jeg da meg selv med tanken: "Men dette er jo bra, jeg fortjener å være sint", enda jeg vet at dette er feil. Det prøver jeg daglig å endre på.

Nå som det er sagt må jeg påpeke at jeg ikke mener at man bare skal finne seg i slike ting, hvis ting er dårlige. Langt derfra. Men hvordan man lar de ytre omstendighetene påvirke en som person, tror jeg de fleste er i stand til å styre, selv om det er vanskelig å velge det mest oppbyggelige.

Jeg har faktisk sett personer som setter seg selv inn i (nærmest) destruktive mønstre, fordi de ikke får seg til å reagere på en god nok måte på det som skjer med dem. Hvis det skjer noe slikt som en endring i sin daglige rutine som følge av f.eks. overgang fra ungdomsskole til videregående skole, har jeg sett folk som velger å ikke tilpasse seg. I stedet er de innesluttet i problemet sitt, dveler ved problemet i stedet for løsningen, og derfor bryter seg selv ned. Kanskje er det noe som endrer seg i sitt forhold til en person. Når den daglige omgangen, eller den naturlige omgangen med et menneske som kommer av delte interesser e.l. endres, må en gjøre om sine mønstre. Ta kontakt på en annen måte. Jeg har selv mistet venner på denne måten. Fordi jeg ikke omstilte meg, og aksepterte at nå måtte jeg gjøre noe annerledes for at ting skal bli ved det vante, behagelige. Andre igjen tar den lengre, og sliter med det faktum at ting endres, og bruker tiden på å fortvile over problemet, i stedet for å gjøre noe.

Alltid er det en selv som motarbeider en. Å, hvor tungt det skal være. Men når en lærer seg å akseptere det, og se på årsak i stedet for virkning, finner man ut at endringen som må skje for å gjøre om hverdagen, er i en selv. Det gjør ting lettere, og man kan nyte livet mer. I hvert fall jeg