Eeg er komet inn på Ten Sing Norway!!!!
Meget glad og nøgd kam ein trygt seie at eg er.
Men i dag kom eit brev i posten som sa noko anna: Staten Noreg vil ha meg. Sjølv om eg fylte ut ein søknad om å få sivilteneste vil dei ha meg. Til drap. Eller assistanse til drap. Eller mord. Eller militære operasjoner i utlandet. Eller krig. Kall det kva ein vil, eg ser at det er ein spade uansett. Eg vil ikkje vere med.
Da eg var på sesjon måtte eg setje opp ei prioritering til kor eg ville om eg av ein eller annen grunn skulle inn i militæret (offiseren kalte det "for ordens skuld, fordi det er datamaskiner som skal lese svararka"), og der satt eg opp saniteten i Kystvakta. For å komme meg så langt unna vold og slike deilige greier som eg kunne komme meg innanfor militæret sine ramma. Allikevel blei eg kalla inn til Luftforsvaret.
Men krise er det ikkje, eg skal klage og det KJEM til å gå bra. Eg blir berre litt irritert.
(til gjengjeld er eg veldig glad for tida, men set skal eg skrive om ved eit anna høve)
fredag 29. februar 2008
søndag 3. februar 2008
меня жен
Nå er det lenge siden sist jeg skrev her. Først og fremst er det fordi jeg bestemte meg for å skrive om Russlandsturen jeg hadde i begynnelsen av desember, før jeg skrev om noe annet, for å få skrevet om den. Noe som førte til at jeg skrev ingenting på lang tid. Men her kommer altså en liten beretning om Moder Russland.
Turen til er det ikke mye å si om, jeg og Thea tok fly til Tromsø en torsdags morgen, deretter til Kirkenes, og så Murmansk. Da flygingen var overstått skjedde det derimot noe litt mer interessant.
Russisk passkontroll er alltid skummelt. Man føler litt at man spiller rulletten deres, ikke fordi det alltid skjer noe galt, men først og fremst fordi alle skal være så seriøse, nærmest skumle, og strenge. Og så tar det lang tid. Ikke vet jeg hvorfor, men det føles ut som om de må trippeltsjekke alt, fordi en liten skrivefeil e.l. kan være en trussel mot rikets tilstand. Denne følelsen i russisk passkontroll gjorde at jeg ble litt ekstra satt ut da mannen som kontrollerte passet mitt begynte å stusse.
Han tilkalte en annen vakt, som så snilt spurte om navnet mitt, og deretter om kjønnet mitt. Så ble jeg også spurt om jeg kunne russisk. Jeg måtte skuffe ham, noe som brydde ham. Etterhvert fikk jeg vite at det sto i passet mitt at jeg var jente, hunkjønn, og da ble det problemer. Etter omlag et kvarter kunne jeg endelig gå, og lettet var jeg.
Ute ventet Jane som jeg møtte i sommer på Global Week, og henne var det veldig trivelig å se igjen! Så skulle vi kjøre til Kirovsk, som tok omlag 3-4 timer, en god del lengre tid enn normalt, fordi det var så utrolig tåkete at det var vanskelig å se i det hele og det store på veien.
Vel framme i Kirovsk ble vi innkvartert hos verten vår, Olga. Som de aller fleste andre i Kirovsk bodde Olga i en liten leilighet, i en stor, grå blokk. Her fikk vi hele stuen til å sove i, og stuen var det største rommet i den lille leiligheten. Så skulle vi få en matbit, og her ser dere kjøkkenet, proposjonert med meg og den lille Sofia, jenta i hjemmet.
Snill og gjestfri som russere er, ble vi tilbydt diverse å spise og drikke. En av tingene vi ble tilbydt var te fra denne kannen. Ettersom jeg så smått har begynt å drikke te takket jeg ja, og jeg fikk i koppen min. Jeg fikk ikke så mye, og regnet med at det var fordi jeg skulle smake om jeg likte den, og så kunne jeg få mer. Jeg smakte på den, og det var den beskeste, sterkeste teen jeg noengang har smakt, ikke på langt nær noen annen te. Så gjestfri som de var her, kunne jeg ikke gjøre annet enn å ha i en god dunge av sukkeret som var satt fram, og smile og late som om jeg nøyt teen. Thea tok også av teen, og hun likte den heller ikke. Hva som var gått galt forsto vi snart, da Olga tok vannkokeren som nettopp var ferdig å koke bort til oss og helte den i teen vår. Det var nemlig tekonsentrat vi hadde fått, som skulle blandes ut med kokende vann. Vi fikk aldri mer av den teen, noe som var litt dumt, fordi den var jo faktisk veldig god, når den bare hadde fått litt vann i seg. Men jeg turte aldri å spørre etter den.
Etter mat ble vi vist en tur rundt i byen, og det var ikke så mye å si om det. Den var full av høye, grå bygninger. De to få byggene som ikke var grå hadde en turkis farge som ikke akkurat var oppløftende.
Hele inntrykket av tung gråhet ble nok forsterket av været. Hvorvidt det var overskyet eller ikke var det helt umulig å vite, for tåken lå så tykk at vi knapt så tyve meter framover. Dette gjorde at mitt forsøk på å ta bilde av vår alles kjære Vladimir Iljitsj Uljanov (som det faktisk finnes en statue av, etter det russerne sa, i ALLE byer i Russland) ble som dere ser her, ikke særlig vellykket.
Neste dag var vi med Jane på universitetet hun studerte, hvor vi var med i en engelsketime, og fortalte om det norske skolesystemet. Disse russerne var like gamle som meg, men det fleste turte ikke si et kløyva ord på engelsk. Noen tror jeg knapt kunne si en sammenhengende setning på engelsk. Det fikk til å tenke på om hvorvidt Putin ønsker at de skal lære engelsk, med tanke på at språk er makt, og engelsk åpner en god del dører for demokratiske kilder, som er vanskelig å begrense.
Resten av den dagen gikk med til shopping i Kirovsk, noe som for det meste var ganske kjedelig for min del. Jeg følte meg som en atypisk turist. Jeg fikk med meg to ting fra alle butikkene i Russland hjem. Det ene var en minijack-til-phono-kabel (som nesten ikke virket), og det andre var en grønnsaksskjærer. Grønnsaksskjærer er slikt man aldri finner i Norge, og det er kjekt å ha når jeg om noen år står på egne ben, så da jeg kom over en slik måtte jeg bare kjøpe det.
Da vi kom tilbake til der vi bodde fant vi ut at stua, der vi sov, hadde stått urørt hele dagen. De hadde rett og slett avsatt hele stua til oss hele døgnet. Maken til gjestfrihet finner man sjeldent i Norge, det er sikkert og visst. Samme kvelden fant vi ut at den skjønne lille jenta, Sofia, var veldig glad i musikk. Theas mobil hadde musikk, og dette likte hun veldig godt. Det hun likte best var, tro det eller ei, Nu blir det liv, rai, rai, av DDE. Hun ble heltfrelst på den sangen, og begynte å danse og styre. I grunnen er det ikke så rart at hun ble så glad for musikken. Alt vi hørte av "musikk" i Russland, var dårlig trance. Som oftest hadde de tatt en strofe fra en vestlig sang, og så laget en trancesang rundt det. Og den musikken var overalt. Da er det vel ikke så rart at man blir glad når man blir presentert for musikk som var litt annerledes enn det.
Neste dag skulle vi egentlig i de enorme gruvene i Kirovsk, men den turen måtte avlyses på grunn av været (fortsatt tåke som ertesuppe), så vi dro heller til byens kulturpalass (navnet på kultursenteret i hver by). Søylene utfor huset var enorme (og doriske, meds de rundt inngangspartiet var korintiske (Andreas mimrer fra kunst- og kulturhistoriefaget)), litt typisk russisk propagandastil, for å si det mildt.
Da vi kom inn i bygget ble vi møtt av et av disse russiske særtrekk: Der ga vi jakkene våre til en dame som ahdde ansvar for garderoben. Gratis, selvfølgelig. Russere har mange folk, og tradisjon tro fra sine tidligere regimer, problemer med å få brukt all arbeidskraften sin. Derfor vil du i de alle fleste offentlige, og en del private, litt større bygg, bli møtt av noen som tar jakken din. I en bokhandel vi var i, som var kanskje på 10-20 kvadrat (jeg er kjempedårlig til å anslå slikt), var det tre ansatte, selv om det ikke akkurat var rushtid for kunder. To bak disken, og en til å stå midt i butikken og passe på. I Norge ville det ha ha vært maks en person på jobb der.
En ting som forundret oss veldig var at vi aldri fant noen søppelbøtter. Det var et sted, forutenom i hjemmene, vi fant søppelbøtter, og det var på flyplassen. Søppelbøtter må jo gi arbeidsplasser, tenkte jeg, noen må jo tømme dem og vedlikeholde og slikt. Men nei, da jeg kom hjem fortalte min eldste bror meg at de hadde et enda bedre system. Det er kilospris på søppel, så det er noen som jobber som søppelplukkere frilans, gjerne gamle damer som står tidlig opp for å plukke søppel, og leverer det in og får penger for det. Effektivt er det også, for det var særdeles lite søppel ute i gatene da vi var der.
Et annet sted vi var på shopping-runden vår, et supermarket nesten i europeisk stil (ikke varer bak disk), ble vi møtt av samme fenomen. Rett etter vi kom inn i butikken så vi en isbod med følgende syn:
Norsk sørlandsis i russland. Dette var så stort at vi måtte jo ta bilde av det. Men da kom det en vakt bort til oss, og gjorde oss forstått (han kunne ikke si det, ettersom han ikke snakket annet russisk) med at det å ta bilder var strengt verboten. Vi beklaget oss som best vi kunne, og gikk videre i den nokså store butikken, og gikk over hele butikken for å se på vareutvalget, som alltid er spennende på nye plasser. Jeg merket fort at han som tidligere hadde tiltalt oss fulgte etter meg. Ikke nok med det, men det var andre som også sto og hadde et varsomt øye med meg, og de hadde kontakt over walkie-talkie. Etter en stund gikk vi ut, og ingenting mer skjedde En nokså artig opplevelse, synes jeg.
Seinere samme dagen dro vi til nabobyen, Apatiti, og besøkte den lokale Ten Sing-gruppen der. Der var det litt leking av forskjellig slag, noen som viste fram dansingen og syngingen sin, og så var det over. Så spiste vi litt i Apatiti, og dro tilbake til Kirovsk.
Tidligere på dagen hadde vi flyttet fra verten vår til et hotell i nærheten hvor vi skulle bo siste natten, og hit dro vi nå og slappet av, før vi skulle på diskotek den kvelden. Diskoteket var en sak for seg selv. Eller, for å bruke fine ord: ganske kjedelig. Den russiske musikken dundret, noen danset, noen mer "løst" kledt enn andre, og røyken lå tjukk i lokalet. Etter noen timer dro vi, og da skjedde det mest interessante på hele diskoteket. I inngangen sto det en vakt. Med maskingevær. Det var da betryggende.
Hvis du noen gang drar til Russland, og du skal ta deg bryet å lære én russisk setning, drit i å lære deg spasiba, minja savot eller lignende. Lær deg følgende setning: Ja nje gavaro Parusska - Jeg snakker ikke russisk. utrolig hjelpsom overalt! Sørlig siden folk flest ikke snakker noe engelsk. Bare de som var "guidene" våre, Jane og noen til, snakket engelsk, og knapt nok det. Den setningen gjør at folk gir opp å prate med deg, og heller prøver å gjøre seg forstått, og å forstå, uten bruken av ord.
Neste morgen var det opp tidlig, for da skulle vi til Murmansk og slå i hjel noen timer på kjøpesenter før vi omsider skulle hjem igjen. Den dagen bestod av pur venting. Da vi kom til flyplassen måtte vi vente et par timer før flyet gikk. Passkontrollen gikk helt greit (ingen som bryr seg om kjønnet på dem som drar ut av landet), og flyet tok av 16:40 fra Murmansk, og landet omlag 15:30 i Kirkenes, takket være tidssoneforskjeller. Flyet videre gikk til Oslo, og ikke før åttetiden om kvelden. I Oslo var det ikke lange ventetiden, og 0050 var det hjemme i Bodø igjen.
Turen til er det ikke mye å si om, jeg og Thea tok fly til Tromsø en torsdags morgen, deretter til Kirkenes, og så Murmansk. Da flygingen var overstått skjedde det derimot noe litt mer interessant.
Russisk passkontroll er alltid skummelt. Man føler litt at man spiller rulletten deres, ikke fordi det alltid skjer noe galt, men først og fremst fordi alle skal være så seriøse, nærmest skumle, og strenge. Og så tar det lang tid. Ikke vet jeg hvorfor, men det føles ut som om de må trippeltsjekke alt, fordi en liten skrivefeil e.l. kan være en trussel mot rikets tilstand. Denne følelsen i russisk passkontroll gjorde at jeg ble litt ekstra satt ut da mannen som kontrollerte passet mitt begynte å stusse.
Han tilkalte en annen vakt, som så snilt spurte om navnet mitt, og deretter om kjønnet mitt. Så ble jeg også spurt om jeg kunne russisk. Jeg måtte skuffe ham, noe som brydde ham. Etterhvert fikk jeg vite at det sto i passet mitt at jeg var jente, hunkjønn, og da ble det problemer. Etter omlag et kvarter kunne jeg endelig gå, og lettet var jeg.
Ute ventet Jane som jeg møtte i sommer på Global Week, og henne var det veldig trivelig å se igjen! Så skulle vi kjøre til Kirovsk, som tok omlag 3-4 timer, en god del lengre tid enn normalt, fordi det var så utrolig tåkete at det var vanskelig å se i det hele og det store på veien.
Vel framme i Kirovsk ble vi innkvartert hos verten vår, Olga. Som de aller fleste andre i Kirovsk bodde Olga i en liten leilighet, i en stor, grå blokk. Her fikk vi hele stuen til å sove i, og stuen var det største rommet i den lille leiligheten. Så skulle vi få en matbit, og her ser dere kjøkkenet, proposjonert med meg og den lille Sofia, jenta i hjemmet.
Snill og gjestfri som russere er, ble vi tilbydt diverse å spise og drikke. En av tingene vi ble tilbydt var te fra denne kannen. Ettersom jeg så smått har begynt å drikke te takket jeg ja, og jeg fikk i koppen min. Jeg fikk ikke så mye, og regnet med at det var fordi jeg skulle smake om jeg likte den, og så kunne jeg få mer. Jeg smakte på den, og det var den beskeste, sterkeste teen jeg noengang har smakt, ikke på langt nær noen annen te. Så gjestfri som de var her, kunne jeg ikke gjøre annet enn å ha i en god dunge av sukkeret som var satt fram, og smile og late som om jeg nøyt teen. Thea tok også av teen, og hun likte den heller ikke. Hva som var gått galt forsto vi snart, da Olga tok vannkokeren som nettopp var ferdig å koke bort til oss og helte den i teen vår. Det var nemlig tekonsentrat vi hadde fått, som skulle blandes ut med kokende vann. Vi fikk aldri mer av den teen, noe som var litt dumt, fordi den var jo faktisk veldig god, når den bare hadde fått litt vann i seg. Men jeg turte aldri å spørre etter den.
Etter mat ble vi vist en tur rundt i byen, og det var ikke så mye å si om det. Den var full av høye, grå bygninger. De to få byggene som ikke var grå hadde en turkis farge som ikke akkurat var oppløftende.
Hele inntrykket av tung gråhet ble nok forsterket av været. Hvorvidt det var overskyet eller ikke var det helt umulig å vite, for tåken lå så tykk at vi knapt så tyve meter framover. Dette gjorde at mitt forsøk på å ta bilde av vår alles kjære Vladimir Iljitsj Uljanov (som det faktisk finnes en statue av, etter det russerne sa, i ALLE byer i Russland) ble som dere ser her, ikke særlig vellykket.
Neste dag var vi med Jane på universitetet hun studerte, hvor vi var med i en engelsketime, og fortalte om det norske skolesystemet. Disse russerne var like gamle som meg, men det fleste turte ikke si et kløyva ord på engelsk. Noen tror jeg knapt kunne si en sammenhengende setning på engelsk. Det fikk til å tenke på om hvorvidt Putin ønsker at de skal lære engelsk, med tanke på at språk er makt, og engelsk åpner en god del dører for demokratiske kilder, som er vanskelig å begrense.Resten av den dagen gikk med til shopping i Kirovsk, noe som for det meste var ganske kjedelig for min del. Jeg følte meg som en atypisk turist. Jeg fikk med meg to ting fra alle butikkene i Russland hjem. Det ene var en minijack-til-phono-kabel (som nesten ikke virket), og det andre var en grønnsaksskjærer. Grønnsaksskjærer er slikt man aldri finner i Norge, og det er kjekt å ha når jeg om noen år står på egne ben, så da jeg kom over en slik måtte jeg bare kjøpe det.
Da vi kom tilbake til der vi bodde fant vi ut at stua, der vi sov, hadde stått urørt hele dagen. De hadde rett og slett avsatt hele stua til oss hele døgnet. Maken til gjestfrihet finner man sjeldent i Norge, det er sikkert og visst. Samme kvelden fant vi ut at den skjønne lille jenta, Sofia, var veldig glad i musikk. Theas mobil hadde musikk, og dette likte hun veldig godt. Det hun likte best var, tro det eller ei, Nu blir det liv, rai, rai, av DDE. Hun ble heltfrelst på den sangen, og begynte å danse og styre. I grunnen er det ikke så rart at hun ble så glad for musikken. Alt vi hørte av "musikk" i Russland, var dårlig trance. Som oftest hadde de tatt en strofe fra en vestlig sang, og så laget en trancesang rundt det. Og den musikken var overalt. Da er det vel ikke så rart at man blir glad når man blir presentert for musikk som var litt annerledes enn det.
Neste dag skulle vi egentlig i de enorme gruvene i Kirovsk, men den turen måtte avlyses på grunn av været (fortsatt tåke som ertesuppe), så vi dro heller til byens kulturpalass (navnet på kultursenteret i hver by). Søylene utfor huset var enorme (og doriske, meds de rundt inngangspartiet var korintiske (Andreas mimrer fra kunst- og kulturhistoriefaget)), litt typisk russisk propagandastil, for å si det mildt.Da vi kom inn i bygget ble vi møtt av et av disse russiske særtrekk: Der ga vi jakkene våre til en dame som ahdde ansvar for garderoben. Gratis, selvfølgelig. Russere har mange folk, og tradisjon tro fra sine tidligere regimer, problemer med å få brukt all arbeidskraften sin. Derfor vil du i de alle fleste offentlige, og en del private, litt større bygg, bli møtt av noen som tar jakken din. I en bokhandel vi var i, som var kanskje på 10-20 kvadrat (jeg er kjempedårlig til å anslå slikt), var det tre ansatte, selv om det ikke akkurat var rushtid for kunder. To bak disken, og en til å stå midt i butikken og passe på. I Norge ville det ha ha vært maks en person på jobb der.
En ting som forundret oss veldig var at vi aldri fant noen søppelbøtter. Det var et sted, forutenom i hjemmene, vi fant søppelbøtter, og det var på flyplassen. Søppelbøtter må jo gi arbeidsplasser, tenkte jeg, noen må jo tømme dem og vedlikeholde og slikt. Men nei, da jeg kom hjem fortalte min eldste bror meg at de hadde et enda bedre system. Det er kilospris på søppel, så det er noen som jobber som søppelplukkere frilans, gjerne gamle damer som står tidlig opp for å plukke søppel, og leverer det in og får penger for det. Effektivt er det også, for det var særdeles lite søppel ute i gatene da vi var der.
Et annet sted vi var på shopping-runden vår, et supermarket nesten i europeisk stil (ikke varer bak disk), ble vi møtt av samme fenomen. Rett etter vi kom inn i butikken så vi en isbod med følgende syn:
Norsk sørlandsis i russland. Dette var så stort at vi måtte jo ta bilde av det. Men da kom det en vakt bort til oss, og gjorde oss forstått (han kunne ikke si det, ettersom han ikke snakket annet russisk) med at det å ta bilder var strengt verboten. Vi beklaget oss som best vi kunne, og gikk videre i den nokså store butikken, og gikk over hele butikken for å se på vareutvalget, som alltid er spennende på nye plasser. Jeg merket fort at han som tidligere hadde tiltalt oss fulgte etter meg. Ikke nok med det, men det var andre som også sto og hadde et varsomt øye med meg, og de hadde kontakt over walkie-talkie. Etter en stund gikk vi ut, og ingenting mer skjedde En nokså artig opplevelse, synes jeg.
Seinere samme dagen dro vi til nabobyen, Apatiti, og besøkte den lokale Ten Sing-gruppen der. Der var det litt leking av forskjellig slag, noen som viste fram dansingen og syngingen sin, og så var det over. Så spiste vi litt i Apatiti, og dro tilbake til Kirovsk.
Tidligere på dagen hadde vi flyttet fra verten vår til et hotell i nærheten hvor vi skulle bo siste natten, og hit dro vi nå og slappet av, før vi skulle på diskotek den kvelden. Diskoteket var en sak for seg selv. Eller, for å bruke fine ord: ganske kjedelig. Den russiske musikken dundret, noen danset, noen mer "løst" kledt enn andre, og røyken lå tjukk i lokalet. Etter noen timer dro vi, og da skjedde det mest interessante på hele diskoteket. I inngangen sto det en vakt. Med maskingevær. Det var da betryggende.
Hvis du noen gang drar til Russland, og du skal ta deg bryet å lære én russisk setning, drit i å lære deg spasiba, minja savot eller lignende. Lær deg følgende setning: Ja nje gavaro Parusska - Jeg snakker ikke russisk. utrolig hjelpsom overalt! Sørlig siden folk flest ikke snakker noe engelsk. Bare de som var "guidene" våre, Jane og noen til, snakket engelsk, og knapt nok det. Den setningen gjør at folk gir opp å prate med deg, og heller prøver å gjøre seg forstått, og å forstå, uten bruken av ord.
Neste morgen var det opp tidlig, for da skulle vi til Murmansk og slå i hjel noen timer på kjøpesenter før vi omsider skulle hjem igjen. Den dagen bestod av pur venting. Da vi kom til flyplassen måtte vi vente et par timer før flyet gikk. Passkontrollen gikk helt greit (ingen som bryr seg om kjønnet på dem som drar ut av landet), og flyet tok av 16:40 fra Murmansk, og landet omlag 15:30 i Kirkenes, takket være tidssoneforskjeller. Flyet videre gikk til Oslo, og ikke før åttetiden om kvelden. I Oslo var det ikke lange ventetiden, og 0050 var det hjemme i Bodø igjen.
lørdag 24. november 2007
Av alle fine ting...
Det finst mange fine ting i verda. Av dei er dei fleste kvardagslig. Fjella som fyller horisonten kvar morgon, skogen som eg alt for sjelden tar meg tida til å nyte, menneska som fyller livet mitt, musikken eg er så heldig at eg kan høyre på. Lista kunne vore lang.
Men det var ein spesiell ting eg skulle trekke fram: Nemleg soloppgangen! Få ting er like fint:
Men det var ein spesiell ting eg skulle trekke fram: Nemleg soloppgangen! Få ting er like fint:
torsdag 15. november 2007
Når eg fyrst var i gong...
med å skrive i bloggen min, kjenner eg at eg berre kan fortsetje.
Eg har mista gnisten min. Ikkje livsgnisten, men det å brenne skikkeleg for noko. For rettferd, for kva alle kan gjere i sin kvardag for at verden skal bli betre.
Den kjenslen er ikkje dau, men den er ikkje like sterk som før. Eg huskar da eg tenkte på å bli vegetarianar. Eg gledde meg til at folk skulle spørje kvifor eg var vegetarianar. Da skulle eg kome med alle dei (meget gode, faktisk,) argumenta for kvifor ein burde vere vegetarianar.
No hatar eg det. Eg kjenn at eg kasta bort pusten min, kasta bort orda. Dei fall i dau jord, og vil aldri spire. Slik tenkjer eg kvar gong. Det gjeld ikkje berre den saken, det gjeld dei fleste av mine prinsipp.
Eg blir nesten flau over at eg trur eg kan utrette noko. Korleis i alle dagar kan vesle meg gjere noko? Eg må jo vere skada når eg tenkjer det. Slik er det nok ikkje, det er eg viss på, men det kjennast slik ut. Når nokon begynner å dele nokon av mine tankar eller prinsipp, enten på grunn av meg eller andre, merkar eg at eg blir overraska. Det ligg masse gode årsakar til grunn, så det er jo berre logisk. men eg blir overraska.
Kvifor har eg blitt skadeskutt på denne måten. Ein skulle tru at det er på grunn av den "hjernedaue massen" (stor overdriving som eg ikkje støttar sjølv) av folk i eit kvart samfunn, som i stor grad ikkje tek stilling til sakar. Problemet er alle dei oppegåande menneska eg kjenner. Dei som er smarte og reflekterte. I stor grad hørte dei orda mine. Dei forsto, dei var enige. Men dei var ikkje villige til å akseptere kva eg sa, fordi det hadde betydning for liva deira. Det var for skummelt, det krevde noko. Gjerne kunne dei og sjølv til andre tidar gå rundt og kritisere andre for at dei ikkje gjer noko, eller fordi dei er så passive eller dumme. Alle seier til meg: Alle kan ikkje gjere alt. Eg trur det er ein livsløgn. I kvart fall i stor grad. Kvar og ein har moglegheit til å utrette meir enn vi trur, gjennom daglege handlingar. Ein blir berre ikkje trudd når ein sei det, fordi det er tradisjon og kultur her til lands at kvar enkelt ikkje kan utrette noko særleg.
Noko der stemte ikkje. Noko gjorde at eg mista håpet, mista trua på kva eg kan fortelje andre. Så altfor mykje har eg mista trua. No tenkjer eg annleis. Eg jobbar på større skala. Det er ikkje noko problem å prate til store mengder, masse folk, eller presse på i politiske innstansar. Da slepp eg å gå åleine fram som enkeltperson, mot ein annan enkeltperson. Da er eg sårbar, og eg ser kor lite det funkar. Kor lite folk bryr seg. Sett frå mitt ståsted vel å merke.
Dette gjekk opp for meg i dag. Eg veit ikkje kvifor. Eg veit ikkje om eg ønskjar gnisten tilbake. Har eg bruk for den? Nyttar den, eller er det berre bortkasta? Eg lar det vere retorisk.
Eg har mista gnisten min. Ikkje livsgnisten, men det å brenne skikkeleg for noko. For rettferd, for kva alle kan gjere i sin kvardag for at verden skal bli betre.
Den kjenslen er ikkje dau, men den er ikkje like sterk som før. Eg huskar da eg tenkte på å bli vegetarianar. Eg gledde meg til at folk skulle spørje kvifor eg var vegetarianar. Da skulle eg kome med alle dei (meget gode, faktisk,) argumenta for kvifor ein burde vere vegetarianar.
No hatar eg det. Eg kjenn at eg kasta bort pusten min, kasta bort orda. Dei fall i dau jord, og vil aldri spire. Slik tenkjer eg kvar gong. Det gjeld ikkje berre den saken, det gjeld dei fleste av mine prinsipp.
Eg blir nesten flau over at eg trur eg kan utrette noko. Korleis i alle dagar kan vesle meg gjere noko? Eg må jo vere skada når eg tenkjer det. Slik er det nok ikkje, det er eg viss på, men det kjennast slik ut. Når nokon begynner å dele nokon av mine tankar eller prinsipp, enten på grunn av meg eller andre, merkar eg at eg blir overraska. Det ligg masse gode årsakar til grunn, så det er jo berre logisk. men eg blir overraska.
Kvifor har eg blitt skadeskutt på denne måten. Ein skulle tru at det er på grunn av den "hjernedaue massen" (stor overdriving som eg ikkje støttar sjølv) av folk i eit kvart samfunn, som i stor grad ikkje tek stilling til sakar. Problemet er alle dei oppegåande menneska eg kjenner. Dei som er smarte og reflekterte. I stor grad hørte dei orda mine. Dei forsto, dei var enige. Men dei var ikkje villige til å akseptere kva eg sa, fordi det hadde betydning for liva deira. Det var for skummelt, det krevde noko. Gjerne kunne dei og sjølv til andre tidar gå rundt og kritisere andre for at dei ikkje gjer noko, eller fordi dei er så passive eller dumme. Alle seier til meg: Alle kan ikkje gjere alt. Eg trur det er ein livsløgn. I kvart fall i stor grad. Kvar og ein har moglegheit til å utrette meir enn vi trur, gjennom daglege handlingar. Ein blir berre ikkje trudd når ein sei det, fordi det er tradisjon og kultur her til lands at kvar enkelt ikkje kan utrette noko særleg.
Noko der stemte ikkje. Noko gjorde at eg mista håpet, mista trua på kva eg kan fortelje andre. Så altfor mykje har eg mista trua. No tenkjer eg annleis. Eg jobbar på større skala. Det er ikkje noko problem å prate til store mengder, masse folk, eller presse på i politiske innstansar. Da slepp eg å gå åleine fram som enkeltperson, mot ein annan enkeltperson. Da er eg sårbar, og eg ser kor lite det funkar. Kor lite folk bryr seg. Sett frå mitt ståsted vel å merke.
Dette gjekk opp for meg i dag. Eg veit ikkje kvifor. Eg veit ikkje om eg ønskjar gnisten tilbake. Har eg bruk for den? Nyttar den, eller er det berre bortkasta? Eg lar det vere retorisk.
Livet sin haik
No skriv eg på nynorsk. Eg har ein god grunn, eg har nemleg eksamen i neste veke, så eg treng all øvinga eg kan få. Når det er sagt kan innlegget begynne.
I forrige post skreiv eg om turen eg hadde til Sogn og Fjordande. Ein slik post synast eg rett og slett er keisam å skrive, og eg føler at den ikkje gjer lesaren noko. Eg veit ikkje kor rett det er, men eg treng i kvart fall ikkje skrive så mange slike innlegg fordi eg ikkje gjer så mykje spektakulært. Grunnen til at eg faktisk tok meg bryet til å skrive det er at eg hadde noko sakleg å reflektere over i forhold til det eg gjorde. Her kjem det.
Når eg var ute og haika hadde eg, for å si det mildt, mykje tid til å tenkje. Kor mykje av den tida eg benytta til det er ein annan sak, men eg fikk no tenkt litt, og haikinga satte livet i eit litt nytt perspektiv. Det handlar mykje om å akseptere sitt lodd i livet.
Der står eg med tommlen ut, uviss om nokon i det heile tatt stoppar. Plassen er grei, ei god og fin busslomme på ein lang, strak veg. Lang nok til at dei som kjem kan se meg. Lang nok til at dei rekk å stoppe. Etter ei lita stund kjem det nokon. Dei stoppar.
- Eg skal ikkje langt, men eg kan no ta deg eit par mil.
- Tusen takk! Alle monner dreg, svarar eg.
Kva skal eg elles si? Nei du, snille mann/kvinne, det går eg ikkje med på. Det blir litt uhøfleg, men eg hadde av og til litt tvil. Kva om eg blei satt av slik eg blei utfor Rognan, da eg måtte gå i ein time før eg fann eit sted bilar kunne stoppe. Kva om eg da går glipp av han som skal tyve mil?
All tvil til side, eg sett meg inn. Vel framme går eg ut, og opp med tommelen igjen. Ikkje noko tull her i garden. Ein fin plass. Kanskje ikkje like oversekteleg som førre plass, men den dug. Det går eit kvarter, og så stoppar nokon.
-VIl du vere med, så heng deg på!
- Tusen takk! Det var veldig snillt av deg!
Litt uviss om kor det ber, sett eg meg inn. Det viser seg at dette var ein som skulle så langt eg kunne håpe på å få skyss herfra. Noko meir ville ha vore 1.-premien i livets tombola.
-Kor du kjem frå?
-Bodø. Og så skal eg heilt til Florø.
-Oi, du har kommet langt. Ikkje verst må eg seie. Eg brukte å haike da eg var liten. Eg trodde ikkje det var nokon som haika lenger.
-Joda, vi er eit fåtal. Men kor kjem du frå da?
-Eg bur rett ved der eg plukka deg opp. Krysset før.
Da gjekk det opp for meg for ei flaks eg hadde hatt. Dei som tok meg dei to mila, som ikkje er så veldig mykje når ein skal 130 mil på to dagar, hadde gjort meg ein enorm teneste. Enno eg hadde vore så skeptisk.
Slik er det ofte. Ein kan ikkje se verdien av kva som skjer, fordi ein ikkje har overblikket. Ein går og er negativ ovanfor ting som eigentleg ikkje er så veldig negative. I grunnen så må ein berre akseptere det ein får. Og så gjere det beste ut av det.
Om turen min til Russland 6.-9. desember skulle bli avlyst (noko eg ikkje håpar på i det heile tatt), så har eg to val. Å bese, eller akseptere at det er slik. Vel eg nr. 2 så kan eg nyte at eg har ei frihelg til bruk i Bodø, der eg ikkje har nokon spesielle planar, og kan slappe av litt og elles gjere hyggelege ting. Vel eg nr. 1 tener det ingen godt. Det gjer faktisk ingenting godt i heile verda.
Det er ein skilnad mellom det og å akseptere urett, og andre teite ting, t.d. dårlege forhold på skolen eller global skeivfordeling. Slike ting kan ein gjere noko med, og det er viktig å gjere det ein kan. Men nokon ting kan ein rett og slett ikkje gjere noko med. Da må ein berre ta haik med den bilen som kjem, om han tar deg ei mil eller hundre mil, og derfra håpe på det beste.
Sånn sett skal eg vere glad for da eg blei satt av utfor Rognan. Ho som satt meg der hadde tatt meg med frå Tverlandet. Kanskje hadde eg aldri kommet meg derfra om ikkje for ho. Kanskje hadde eg fått haik frå Fauske med ein trailer som skulle til Førde. Men han hadde krasja halvvegs med meg ombord fordi han prata med meg og konsentrerte seg ikkje om vegen. Kanskje. Eg veit ikkje, og kjem aldri til å få vite det. Derimot kan eg vere glad for at eg kom meg fram, trass ein time kor eg gjekk og sveitta.
Dette gjeld ikkje berre når ein er ute på tur. Det gjeld mesteparten av det som skjer i kvardagen.
Det kan sjå trist ut, det kan sjå meiningslaust eller berre undøvendig ut. Men takke seg til, det kan jo kome gode ting ut av dei tinga som ikkje er så gode i utgangspunktet. For å sitere John Butler:
Ein vel sjølv kva for eit lys ein ser ting i. Når nokon tilbyr deg haik, ta i mot. Den bilen som plukkar deg opp kan vere den einaste på lang tid. Den kan ta deg akkurat dit du vil, sjølv om du ikkje ser det med ein gong.
Eg vel å prøve å sjå ting i eit positivt lys, og håpe at det faktisk kjem noko positivt ut av ting. Det gjer nemleg særs ofte det.
I forrige post skreiv eg om turen eg hadde til Sogn og Fjordande. Ein slik post synast eg rett og slett er keisam å skrive, og eg føler at den ikkje gjer lesaren noko. Eg veit ikkje kor rett det er, men eg treng i kvart fall ikkje skrive så mange slike innlegg fordi eg ikkje gjer så mykje spektakulært. Grunnen til at eg faktisk tok meg bryet til å skrive det er at eg hadde noko sakleg å reflektere over i forhold til det eg gjorde. Her kjem det.
Når eg var ute og haika hadde eg, for å si det mildt, mykje tid til å tenkje. Kor mykje av den tida eg benytta til det er ein annan sak, men eg fikk no tenkt litt, og haikinga satte livet i eit litt nytt perspektiv. Det handlar mykje om å akseptere sitt lodd i livet.
Der står eg med tommlen ut, uviss om nokon i det heile tatt stoppar. Plassen er grei, ei god og fin busslomme på ein lang, strak veg. Lang nok til at dei som kjem kan se meg. Lang nok til at dei rekk å stoppe. Etter ei lita stund kjem det nokon. Dei stoppar.
- Eg skal ikkje langt, men eg kan no ta deg eit par mil.
- Tusen takk! Alle monner dreg, svarar eg.
Kva skal eg elles si? Nei du, snille mann/kvinne, det går eg ikkje med på. Det blir litt uhøfleg, men eg hadde av og til litt tvil. Kva om eg blei satt av slik eg blei utfor Rognan, da eg måtte gå i ein time før eg fann eit sted bilar kunne stoppe. Kva om eg da går glipp av han som skal tyve mil?
All tvil til side, eg sett meg inn. Vel framme går eg ut, og opp med tommelen igjen. Ikkje noko tull her i garden. Ein fin plass. Kanskje ikkje like oversekteleg som førre plass, men den dug. Det går eit kvarter, og så stoppar nokon.
-VIl du vere med, så heng deg på!
- Tusen takk! Det var veldig snillt av deg!
Litt uviss om kor det ber, sett eg meg inn. Det viser seg at dette var ein som skulle så langt eg kunne håpe på å få skyss herfra. Noko meir ville ha vore 1.-premien i livets tombola.
-Kor du kjem frå?
-Bodø. Og så skal eg heilt til Florø.
-Oi, du har kommet langt. Ikkje verst må eg seie. Eg brukte å haike da eg var liten. Eg trodde ikkje det var nokon som haika lenger.
-Joda, vi er eit fåtal. Men kor kjem du frå da?
-Eg bur rett ved der eg plukka deg opp. Krysset før.
Da gjekk det opp for meg for ei flaks eg hadde hatt. Dei som tok meg dei to mila, som ikkje er så veldig mykje når ein skal 130 mil på to dagar, hadde gjort meg ein enorm teneste. Enno eg hadde vore så skeptisk.
Slik er det ofte. Ein kan ikkje se verdien av kva som skjer, fordi ein ikkje har overblikket. Ein går og er negativ ovanfor ting som eigentleg ikkje er så veldig negative. I grunnen så må ein berre akseptere det ein får. Og så gjere det beste ut av det.
Om turen min til Russland 6.-9. desember skulle bli avlyst (noko eg ikkje håpar på i det heile tatt), så har eg to val. Å bese, eller akseptere at det er slik. Vel eg nr. 2 så kan eg nyte at eg har ei frihelg til bruk i Bodø, der eg ikkje har nokon spesielle planar, og kan slappe av litt og elles gjere hyggelege ting. Vel eg nr. 1 tener det ingen godt. Det gjer faktisk ingenting godt i heile verda.
Det er ein skilnad mellom det og å akseptere urett, og andre teite ting, t.d. dårlege forhold på skolen eller global skeivfordeling. Slike ting kan ein gjere noko med, og det er viktig å gjere det ein kan. Men nokon ting kan ein rett og slett ikkje gjere noko med. Da må ein berre ta haik med den bilen som kjem, om han tar deg ei mil eller hundre mil, og derfra håpe på det beste.
Sånn sett skal eg vere glad for da eg blei satt av utfor Rognan. Ho som satt meg der hadde tatt meg med frå Tverlandet. Kanskje hadde eg aldri kommet meg derfra om ikkje for ho. Kanskje hadde eg fått haik frå Fauske med ein trailer som skulle til Førde. Men han hadde krasja halvvegs med meg ombord fordi han prata med meg og konsentrerte seg ikkje om vegen. Kanskje. Eg veit ikkje, og kjem aldri til å få vite det. Derimot kan eg vere glad for at eg kom meg fram, trass ein time kor eg gjekk og sveitta.
Dette gjeld ikkje berre når ein er ute på tur. Det gjeld mesteparten av det som skjer i kvardagen.
Det kan sjå trist ut, det kan sjå meiningslaust eller berre undøvendig ut. Men takke seg til, det kan jo kome gode ting ut av dei tinga som ikkje er så gode i utgangspunktet. For å sitere John Butler:
Just like that plane you're late for leaving without you
And now it changes all your plans and puts you in a bad mood
And the plane ends up crashing but at the time man you would not have a clue
That being late would be so good and life is strange this is true
So sometimes life you know it ain't what it seems
Sometimes good presents come in bad wrapping
Strange as it may be
Sometimes bad presents come in good wrapping
And now it changes all your plans and puts you in a bad mood
And the plane ends up crashing but at the time man you would not have a clue
That being late would be so good and life is strange this is true
So sometimes life you know it ain't what it seems
Sometimes good presents come in bad wrapping
Strange as it may be
Sometimes bad presents come in good wrapping
Ein vel sjølv kva for eit lys ein ser ting i. Når nokon tilbyr deg haik, ta i mot. Den bilen som plukkar deg opp kan vere den einaste på lang tid. Den kan ta deg akkurat dit du vil, sjølv om du ikkje ser det med ein gong.
Eg vel å prøve å sjå ting i eit positivt lys, og håpe at det faktisk kjem noko positivt ut av ting. Det gjer nemleg særs ofte det.
søndag 21. oktober 2007
Ut på reise
Nå er det blitt et ork å skrive her. Kanskje det er fordi jeg har mye og gjøre, og generelt sett har vært sliten den siste uken, så forhåpentligvis går det snart over.
I høstferien dro jeg ut på tur. Langt bort, ja heilt til vestlandet. Over 130 mil. Med tommelen min. Ettersom jeg hadde god tid og ikke spesielt mye penger, bestemte jeg meg for å haike. Jeg kan med en gang si at jeg ikke angrer et sekund på det.
Jeg brukte to døgn på å komme meg fra Bodø til Florø, som var mitt første bestemmelsessted. Det høres kanskje litt mye ut, men det var faktisk veldig bra gjort, ettersom jeg nesten ikke sto å ventet på å bli plukket opp. Det lengste jeg sto var utenfor Rognan, hvor jeg gikk i en og en halv time uten å bli plukket opp. Noe som ikke var så veldig rart ettersom jeg ikke sto ved noe egnet sted for å stoppe, og da jeg endelig kom til en busslomme stoppet tredje bilen som kjørte forbi.
Det var mange forskjellige folk som tok meg på, noen unge, noen gamle, noen snakkesalige, noen nesten stumme, andre var opptatt av politikk, mens noen bare var opptatt av religion. Alt i alt hadde jeg en flott tur med mange flotte mennesker som tok meg opp. Faktisk bare flotte mennesker, selv om en del av dem var ganske (helt) forskjellig fra meg selv.
I Florø besøkte jeg min venninne Hanne, som, hvis alt går etter planen, jeg skal være på Ten Sing Norway sammen med til neste år. Det som kan sies om Florø, er vel egentlig svært lite. Lite sted, ganske avsides, men med hav og fjell. Det høres vel strengt tatt ut som resten av Norge det.
Noen dager etter dro jeg videre til en skole som heter noe slikt som United World College litt utenfor Flekke. Det er litt ironisk å si utenfor Flekke, som om man orienterer seg etter det stedet, ettersom Flekke er en Joker-butikk med noen hus rundt.
På skolen besøkte jeg min venninnne Elise som jeg har gått i klasse sammen med i 7 år. Der på skolen hadde de prosjektuke, og Elise var på håndarbeidsgruppa. Vi var begge enige om at det var dumt av meg å komme i akkurat den uken, ettersom jeg da ikke fikk vært med på den vanlige undervisningen deres, som visstnok er veldig bra. Men jeg hadde ingen andre tidspunkt å komme på, så det fikk bare være.
Etter noen fine dager der med mye avslapping, tok jeg turen nordover igjen. Denne gangen tok jeg buss deler av veien, fra Førde til Trondheim, ettersom det var vel mye å satse på å komme hjem på to dager, når jeg hadde skole på mandagen. Fra Trondheim haiket jeg hjem søndags morgen, og alt gikk vel.
Haiking kan jeg trygt si at er undervurdert. Og overvurdert, i forhold til hvor farlig det er. Jeg ahdde aldri en opplevelse som kunne i det hele tatt i nærheten av å være skummel eller farlig. En slik tur anbefales!
I høstferien dro jeg ut på tur. Langt bort, ja heilt til vestlandet. Over 130 mil. Med tommelen min. Ettersom jeg hadde god tid og ikke spesielt mye penger, bestemte jeg meg for å haike. Jeg kan med en gang si at jeg ikke angrer et sekund på det.
Jeg brukte to døgn på å komme meg fra Bodø til Florø, som var mitt første bestemmelsessted. Det høres kanskje litt mye ut, men det var faktisk veldig bra gjort, ettersom jeg nesten ikke sto å ventet på å bli plukket opp. Det lengste jeg sto var utenfor Rognan, hvor jeg gikk i en og en halv time uten å bli plukket opp. Noe som ikke var så veldig rart ettersom jeg ikke sto ved noe egnet sted for å stoppe, og da jeg endelig kom til en busslomme stoppet tredje bilen som kjørte forbi.
Det var mange forskjellige folk som tok meg på, noen unge, noen gamle, noen snakkesalige, noen nesten stumme, andre var opptatt av politikk, mens noen bare var opptatt av religion. Alt i alt hadde jeg en flott tur med mange flotte mennesker som tok meg opp. Faktisk bare flotte mennesker, selv om en del av dem var ganske (helt) forskjellig fra meg selv.
I Florø besøkte jeg min venninne Hanne, som, hvis alt går etter planen, jeg skal være på Ten Sing Norway sammen med til neste år. Det som kan sies om Florø, er vel egentlig svært lite. Lite sted, ganske avsides, men med hav og fjell. Det høres vel strengt tatt ut som resten av Norge det.
Noen dager etter dro jeg videre til en skole som heter noe slikt som United World College litt utenfor Flekke. Det er litt ironisk å si utenfor Flekke, som om man orienterer seg etter det stedet, ettersom Flekke er en Joker-butikk med noen hus rundt.
På skolen besøkte jeg min venninnne Elise som jeg har gått i klasse sammen med i 7 år. Der på skolen hadde de prosjektuke, og Elise var på håndarbeidsgruppa. Vi var begge enige om at det var dumt av meg å komme i akkurat den uken, ettersom jeg da ikke fikk vært med på den vanlige undervisningen deres, som visstnok er veldig bra. Men jeg hadde ingen andre tidspunkt å komme på, så det fikk bare være.
Etter noen fine dager der med mye avslapping, tok jeg turen nordover igjen. Denne gangen tok jeg buss deler av veien, fra Førde til Trondheim, ettersom det var vel mye å satse på å komme hjem på to dager, når jeg hadde skole på mandagen. Fra Trondheim haiket jeg hjem søndags morgen, og alt gikk vel.
Haiking kan jeg trygt si at er undervurdert. Og overvurdert, i forhold til hvor farlig det er. Jeg ahdde aldri en opplevelse som kunne i det hele tatt i nærheten av å være skummel eller farlig. En slik tur anbefales!
torsdag 20. september 2007
Optimisme
Slik jeg ser det, uten særskilt mye refleksjon over temaet, finnes det to typer optimisme. Den ene er den tradisjonelle optimismen, den "søkende, arbeidende optimismen". Denne jobber hele tiden fram mot noe bedre. "Dette ser dårlig ut, men jeg skal virkelig klare det" sier en som har fått sitt tilslag av denne. I mange tilfeller har denne fått inflytelse over meg. Det er ikke for ingenting at jeg er idealist.
Den andre optimismen er den "passive optimismen" (i mangel av et bedre ord. Skulle gjerne hatt et ord med litt mer positiv klang). "Dette ser dårlig ut, men selv om det ikke går, gjør ikke det noe. Dette er jo ikke så ille det" ville være en uttalelse med utspring i denne optimismen.
I det siste har jeg i stor grad vært smittet av denne typen optimisme. Av denne grunnen blir jeg i noen tilfeller sett på som pessimist. Ikke fordi jeg sier "å nei!" eller "huff!", men heller fordi jeg anstrenger meg lite for å få til ting, fordi det er like bra for meg hvis jeg ikke får det til. Vel og merke gjelder ikke de store ting, f.eks. i globale perspektiver. Derimot gjelder dette for de enkle små ting som totalt gjør opp mesteparten av livsførselen. "Andreas hvis du skynder deg nå, når du bussen." "Men hvorfor skal jeg stresse med det, det går jo en ny buss om en halv time." "Andreas, du er så negativ!"
På sett og vis er jeg jo negativ i en slik situasjon, det skal jeg ikke benekte. Men i så fall må jeg få påstå at jeg er "positivt negativ". Og det trives jeg med. Gjennom den tankegangen blir det meste positivt. Tre timers ventetid på Gardermoen, etter å ha kommet tre minutter for sent til flyet, er jo slett ikke til å kimse med. Det gir mye tid til å lese, høre på musikk, se ting jeg ellers ikke ville sett, og jeg får rett og slett tid til å nyte livet, og ikke ha noe å stresse med. I tillegg får jeg skrevet ned mine tanker om min form for optimisme.
Den andre optimismen er den "passive optimismen" (i mangel av et bedre ord. Skulle gjerne hatt et ord med litt mer positiv klang). "Dette ser dårlig ut, men selv om det ikke går, gjør ikke det noe. Dette er jo ikke så ille det" ville være en uttalelse med utspring i denne optimismen.
I det siste har jeg i stor grad vært smittet av denne typen optimisme. Av denne grunnen blir jeg i noen tilfeller sett på som pessimist. Ikke fordi jeg sier "å nei!" eller "huff!", men heller fordi jeg anstrenger meg lite for å få til ting, fordi det er like bra for meg hvis jeg ikke får det til. Vel og merke gjelder ikke de store ting, f.eks. i globale perspektiver. Derimot gjelder dette for de enkle små ting som totalt gjør opp mesteparten av livsførselen. "Andreas hvis du skynder deg nå, når du bussen." "Men hvorfor skal jeg stresse med det, det går jo en ny buss om en halv time." "Andreas, du er så negativ!"
På sett og vis er jeg jo negativ i en slik situasjon, det skal jeg ikke benekte. Men i så fall må jeg få påstå at jeg er "positivt negativ". Og det trives jeg med. Gjennom den tankegangen blir det meste positivt. Tre timers ventetid på Gardermoen, etter å ha kommet tre minutter for sent til flyet, er jo slett ikke til å kimse med. Det gir mye tid til å lese, høre på musikk, se ting jeg ellers ikke ville sett, og jeg får rett og slett tid til å nyte livet, og ikke ha noe å stresse med. I tillegg får jeg skrevet ned mine tanker om min form for optimisme.
torsdag 13. september 2007
Hot Stick Man
I dag fikk jeg tak i Hot Stick Man av The MoMac Trio. Et ekstraspor som bare finnes tilgjengelig for kjøp på internett, fikk jeg endelig kjøpt i dag, etter å ha siklet etter den ganske så lenge.
JaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!
Ps: Gå inn her og kjøp The MoMac Trio-albumet!
(ja, jeg skal gjøre det selv snart)
JaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!
Ps: Gå inn her og kjøp The MoMac Trio-albumet!
(ja, jeg skal gjøre det selv snart)
Abonner på:
Innlegg (Atom)