Ny blogg

Nå har jeg laget en ny blogg: http://nyhending.blogspot.com/

Denne har et helt nytt konsept (les mer om det der), og blir ikke en erstatning for denne bloggen. Men trått som denne har gått i det siste veit jeg ikke når jeg blir å skrive så mye mer her, men en vakker dag kommer det nok.

Lite blogging

Jeg ser over de siste innleggene mine, og innser at jeg virkelig ikke har teken på det å holde meg oppdatert i bloggingen. Ikke det at jeg føler press, kanskje litt, men i det hele og det store ikke mye. Det var en av forutsetningene mine da jeg laget en blogg. Det kom kanskje til å bli sporadisk, og da fikk det så være.

Jeg kan komme med en liten oppdatering (siden jeg aldri skriver slikt)(jeg tar fra før påske):
Før påske var Ten Sing Norway på en tre-ukers turné på Island, i Sveits og i Tyskland. Det var virkelig herlig!

I påska var jeg hjemme, og det var herlig.

Etter påske kom jeg tilbake til Rønningen, hvor det var musikalforberedelser i en og en halv uke, og deretter musikalturné til Gjøvik, Ulsteinvik, Førde og Bergen. Morsomt, men mye mindre givende enn en TSN-turné (for å si det rett fra levra).

Etter det var det siste uka på folkehøgskola, så på lørdag dro alle hjem. Alle untatt TSN, som er igjen og har studieperiode. Det altså det jeg gjør akkurat nå, studerer...



Jeg har altså ikke skrevet så mye, av en veldig enkel og logisk grunn; jeg har ikke hatt noe jeg har følt for å få ut. Det eneste jeg formulerer inne i hodet mitt er ting som jeg må ha en annen blogg, med et annet konsept, for å få skrevet. Kanskje det kommer en dag, men ikke sitt oppe og vent på den, for hvis jeg først skulle gjort det, måtte det bli gjort skikkelig, og det er tidkrevende. For tidkrevende for hva jeg gidder å legge i det nå.

Så inntil videre kan man bare håpe på at jeg kanskje får noen lyse innfall om ting å skrive, ellers forblir nok bloggen fallitt en stund.

Regn

I kveld regnet det endelig. Den tunge regnskuren som har senket seg over Nordre Aker kom som en fullbyrdelse av min lengsel. Hvilken lengsel det er, veit jeg ikke, men den føltes ut som om den lå dypt inne i meg. Jeg har ikke kjent den lenge, bare denne dagen. Regnet startet så lett med en liten skur i natt, som var nok til å sette i gang en drøm i meg. Da var jeg tilbake i Bodø. Regnet høljet rundt meg, og jeg skulle ut å gå. Mer vettugt var det ikke å få ut av den drømmen, men den gjorde at jeg hele dagen i dag har lengtet etter regn. Det kom to korte perioder med som gikk meg hus forbi (på en eller annen bokstavelig måte, siden jeg satt innendørs). Men nå i kveld kom det en stor en jeg ikke ville gå glipp av, så jeg tok beina fatt og løp ut.

Hva denne følelsen var, veit jeg ikke. Jeg bare veit at det var deilig å stå ute i regnet, og kjenne at klærne og håret ble først bløtt, og deretter heilt vått.

Jeg forstår ikke selv hva jeg har skrevet om, men jeg tror jeg begynner å bli glad i regn.

Mer bevis

Nylig var det et oppslag i Aftenposten.

Bare for å bekrefte det vi allerede vet

Faste

I morgen er det askeonsdag. Fra gammelt av var dette første av de 40 dagene med faste, som ender til palmesøndag. I vår tid er fasten lite på agendaen, og den eneste konnotasjonen som foreligger er til muhammedanernes faste - som vil si ingen mat så lenge solen er oppe i hele fastetiden. Hva fasten innebærer for kristne er så godt som ukjent, fordi tradisjonen for faste har vært død i lang tid. Det gir oss en gylden mulighet til å gjøre fasten til akkurat det vi vil.

Min faste skal være å gi avkall på noe. Jeg har bestemt meg for alt av søtsaker, i en bred definisjon. Det vil si, ingen godteri, is, potetgull, dessert, søtbakst, kake osv. Hvilken sinnsyke dogme er det som får meg til å gjøre slike ting tenker du kanskje? Noen lader fasten med noe religiøst, og med god grunn, men jeg ser god grunn til å sekularisere den (slik som har blitt gjort med alle andre religiøse markeringer). Vi lever i et overflodssamfunn, og selv er jeg pinlig klar over hvor sentral jeg og alle andre er i dette. For meg er søtsaker det største problemet. Her er jeg dårlig til å kutte ned på, og kaster stadig bort penger på ting som ødelegger kroppen min. På samme måte som en bruker andre tider til å vise at man er glad i hverandre o.l., kan fasten være en tid der man tenker litt over seg selv, og hva en selv gjør. Her kan en forbedre seg selv. Når jeg bestemmer meg for å være uten søtt i førti dager, kan det forhåpentligvis hjelpe meg til å se hvordan jeg kan klare meg med mindre søtt til vanlig. Om ikke, så har jeg fortsatt hatt førti dager med mye mindre sukker- og fettinntak, og det er jo ikke å forakte.

Ikke alle vil tre så drastisk til verks, men det finnes som sagt ingen tradisjon, ingen "oppskrift" på fasten, så en kan skreddersy den selv. Jeg kan komme med et par eksempler:

1) Kjøttfri faste
Bruk fasten på å utfordre deg selv til å spise mindre kjøtt, ved å ha en kjøttfri faste. Man kan også sette som mål å ha en faste med bare tre kjøttmåltider i uken. Eller bare kjøtt til brødskiven, ikke til middag. Variantene er uendelige.

2) Rettferdig faste
I hele fasten kan man unngå å spise sjokolade som ikke er Fairtrade-merket, i solidaritet med dem som jobber på kakao-plantasjene. Sjokoladeforbruket ditt kommer nok til å reduseres litt i fasten, men det er jo ikke ensbetydende negativt, langt der fra. I tillegg kan det være du får smaken for litt rettferdig sjokolade, og begynner å kjøpe det.

3) Shoppefri faste
Ingen nye klesplagg i hele fasten. Du har høyst sannsynligvis nok med de klærne du har akkurat nå, og da kan du utfordre deg selv til å ikke kjøpe nytt, med mindre det er et skrikende behov. Det kan du spare penger på, og du sparer miljøet og jordas ressurser. Fordelene er mange med andre ord.

4) Kollektivfaste
Bussen er din venn. Bruk fasten til å ikke kjøre bil, eller kjøre minst mulig bil. Gå, sykkel eller ta bussen de strekningene du skal. Kanskje du kan beregne litt mer tid til veien, og så går du distansen. Da får du mosjon på kjøpet, og du slipper å bruke penger på treningsstudio.

5) Hvit faste
En alkoholfri faste er en annen måte å tilbringe fasten. Prøv ut hvordan det er å være avholds, kanskje det gir noen tankevekkere, eller kanskje du bare sparer litt penger. Uansett kan gevinstene være mange.


Disse eksemplene er bare noen få jeg har. Man kan kombinere dem, velge ut deler av dem, eller finne på helt egne ting. Hvis det er veldig vanskelig, kan man også si at en dag i uken, f.eks. søndagen, gjelds ikke fasten (bare pass på at du ikke gjør opp for hele resten av uken på den dagen, for da går spinninga opp i vinninga). Man kan også sette seg mål som at alle pengene man sparer på den fastingen man gjør, kan doneres til en veldedig organisasjon. Slik hjelper du enda mere med din faste. Og husk, det er ingen vits å lure seg selv. Om du er vegetarianer er det ikke vits å si at du faster ved å ikke spise kjøtt.

Og om du ikke leser dette før fasten har begynt, så er det selvfølgelig lov å hoppe på halveis.

Lykke til!

Hvorfor den gode tanken ikke hjelper

Hver og en av oss er fylt med tanker. Vi tenker om det meste, abstrakt og konkret. Heldige er vi med våre giganthjerner, som er det evolusjonære fortrinnet som har tatt oss mennesker til toppen av jordens hierarki. Da er det vel ikke rart at vi henger oss så opp i tankene våre.

Et veldig kjent uttrykk sier at det er tanken som teller. Jeg veit ikke heilt om det gjør oss veldig heldige, eller uheldige, men om så, gjør det noe med livet. For det første, så kan man i grunnen bare ligge i sengen hjemme og tenke fine tanker hele dagen lang, og dermed være et bedre menneske enn Gandhi. At man må ligge i sengen hjemme for å gjøre dette er ikke et bilde på at man kan være så lat man vil og likevel kvalifisere seg til å være et fantastisk menneske, men heller fordi det er eneste måten det går an å bare tenke positive ting (selv om også da kan vise seg å være vanskelig). I møte med andre mennesker, eller bare med sine egne dårlige sider, oppstår det negativt ladede tanker. Latskap, unnasluntring, misunnelse, sinne, avsky er alle følelser som tar seg dårlig ut i handling, men alle vi har alle disse tankene. Likeledes har vi også gode tanker; glede, vennskap, kjærlighet, såvel som mer nøytrale tanker, slik som abstrakte tanker (hvilken lyd lager et tre dersom det faller baklengs ned i skogen). Vi har hele spekteret, og det gjør oss til det vi er.

Hvem skal arrestere deg for å ha tenkt ting du ikke burde tenkt. Man kan ikke dømmes for de følelser og tanker som svirrer rundt i topplokket, særlig siden man ofte har uønskede tanker som likevel dukker opp. Tankene legger grunnlag for alt man gjør, men tankene kan aldri sees på som et ferdig produkt. Tankene blir heller en skissebok, der vel så mange ideer forkastes, som dem som blir satt i verk. Der kan man analysere og filtrere ut dårlige ideer, og man kan forme gode. Disse ideene, eller meningene, kan så bli til handling.

Det er først når man har satt noe ut i handling, man har vist hvor en egentlig står. Nå sier jeg ikke at alle handlinger er bombastiske bevis på hvem vi er. Mange handlinger blir feil, vi angrer, ting ble oppfattet feil, men disse er unntakene. Hvis vi ser på summen av alle handlinger, stiller vi oss bak de fleste vi gjør. Derfor gjør man dem om og om igjen. Handlingene definerer oss. Derfor må vi ta ut i handling våre gode intensjoner, ikke bare de selvgode, som vi vanligvis styres av, for å vise hvem vi er.

Vi har et enormt tankegods. Nettopp fordi så mye av det er dårlige tanker, kan vi ikke fortjene ros for tankene. Vi har mange gode, og mange dårlige. Da må vi velge ut, hvilke av tankene våre er vi, hvilke gjerninger vil vi være. Hvem skal jeg være for andre rundt meg, for samtiden, og for ettertiden. Bestem deg for det, og handle deretter.

Konserter

Nå har det seg slik at det er mange bra konserter framover, for dem som er så heldig å være i Oslo-området, så i et vagt håp om at jeg kanskje har en ukjent hærskare lesere i Oslo, kommer det her en liten oppsummering av de fire viktigste konsertene framover:

28. februar: Farmers Market og KORK i Oslo konserthus.

Samme greia ble eksperimentert med før, 15. (eller var det 17.?) februar 2007. Da var jeg tilstede, og fikk med meg en heidundrende konsert. KORK er den ekstra prikken over i-en til Farmers Markets eller forrykende live-show, som gjør at dette er nødt til å (nok en gang) bli bra.

14. mars: Ten Sing Norway og Solidaritetsettåringer - The Pamela Peach Show i Furuset kirke.

Dette showet har jeg nå sett mange ganger, faktisk hver eneste gang det har blitt oppført, og i mange forskjellige versjoner. Med andre ord - jeg er ekspert på tema. Jeg kan ikke si annet enn at showet er bedre enn noen gang før, og er noe man ikke kan gå glipp av.
Egen begravelse godtas kanskje som unnskyldning for manglende oppmøte.

25. mars: Pure Reason Revolution på John Dee.

Eg hatar meg sjølv, for at eg ikkje er i Oslo da. Jeg gikk glipp av dem forrige gang de var i Oslo, og denne gangen er jeg på turné. Baisbaisbais. Dette bandet tar innflytelser fra Pink Floyd, og pakker det inn i en mer moderne lyd, som trollbinder alle fra (nesten) alle jevnaldrende jeg har vist det til, til pappaen min. GÅ!

23. april: Neil Cowley Trio på Nasjonal Jazz Scene.

Jeg så dem på Canal Steet i sommer (og skrev om det her), og ble siden hekta. Konserten de skulle ha i Oslo i september ble avlyst, så da er det jammen på tide at de kommer. Etter konserten i sommer har jeg ervervet meg alle deres utgivelser, og de skuffer ikke. Men tross hvor bra trioen er på plate, er det en helt unik live-opplevelse. Så mye energi og tilstedeværelse blir sjeldent levert av neon som helst slags trio. Gå ikke glipp av dette!

Filantropi 2. del: Stopp søppelet

Har du av og til kikket i postkassen din, og blitt glad for at det var post til deg, bare for å oppdage at alt var reklame? Om så, er du ikke den eneste. Men det er ikke bare denne gledesknusingen som gjør uadressert reklame dårlig.

Hvert år sendes det ut om lag 60.000 tonn reklame til norske husstander. Det aller meste av dette ender opp som søppel, kanskje blir det ikke en gang kikket i. Det er slik at noen interesserer seg for enkelte områder, mens andre interesser seg for helt andre ting. Siden uadressert reklame er helt uspesifikt rettet, blir det meste derfor helt uinteressant for mottakeren.

Det skal ikke en mesterhjerne til for å tenke ut at dette er et enormt ressurssluk:

1. Papir og plast. Det meste av reklame kommer i papir og plast, som utvinnes av henholdsvis tømmer og olje. Tømmer har vi i Norge nok av til å drive bærekraftig, men dette burde ikke oppfordre oss til sløsing. Norge har svært lite av de fleste metaller, de importerer vi til bruk i bl.a. smykker og elektronikk (for å nevne et vidt spekter). På samme måte som vi er avhengig av andre land for å kunne utnytte disse ressursene, må vi se at Norge en dag kan spille samme rolle ovenfor andre, mht tømmer (og vann for den saks skyld). Når Norge en gang mister oljerikdommen sin, og kanskje blir konkurransedyktig med resten av Europa/verden, vil vi kunne eksportere tømmer til stor grad, og andre kan bruke vårt tømmer i stedet for f.eks. regnskogtømmer (jeg kan ærlig innrømme at min kjennskap til norsk tømmerindustri ikke er den største, så hvis jeg mener noe helt galt her, er det bare å si i fra). Olje vet vi at vi har begrenset med, så det trengs vel ikke å nevne hvorfor det er dumt å kaste bort plastikk på uadressert reklame.

2. Transport. All reklamen må fraktes rundt i Norges vide land, med det utslippet som det logisk nok fører med seg. Her vil noen argumentere for at det er bra, siden Posten har en stor inntektskilde der, og det gir sysselsetting. Bedrifter og arbeidsplasser tilpasser seg tiden. Når en industri er over, må vi innse det (ellers hadde vi fortsatt hatt telegraverkdamer som satt og omkoblet alle telefonsamtaler for å få dem til riktig sted, med det ekstra bryet det fører med seg). Når en bedrift trengs mindre i samfunnet, og må kuttes ned, må vi innse også det. Dette er tilfellet med Posten når vi endelig får slutt på uadressert reklame.

3. Unødvendige kjøp. Reklame frister. Det er hele poenget, det skal få deg til å tro at du trenger noe du ikke egentlig har bruk for. Mange økonomer mener at dette er viktig, fordi det er denne kjøpingen som sørger for at økonomien går rundt. Kanskje de har rett i det, men når økonomisk vekst tilsvarer økt belastning av naturressurser (og det gjør det per i dag), vil jeg påstå at de økonomene kan ta seg en bolle. Man tiltenker Kina en framtidig økonomisk vekst på 8-10% årlig (man gjorde i hvert fall det før finanskrisen, jeg vet ikke helt hva tallene er nå), og med det ville kineserne tatt igjen USAs inntekt pr innbygger i 2030. hvordan skal dette gå, når vi ikke har naturressurser til at kineserne har denne kjøpekraften? Hvis Kina skal ha tre biler pr fjerde innbygger, slik statistikken er i USA nå, ville det trengs flere biler enn det finnes i verden. Vi har ikke ressurser til dette. Hvis hver enkelt skal leve opp til vår standard, så ville ikke jorda overlevd særlig lenge. Derfor er det en slags selvfølgelighet i det at vi må få bukt med egne forbruksmønster, hvis vi tar likhet for mennesker seriøst.

Nå ble det litt tur på vidda, men jeg skal prøve å hente meg tilbake til tema.

Har du litt lyst til å kutte ut reklame, men er fortsatt skeptisk, fordi du er så glad i å få H&M/Elkjøp/G-sportkatalogen sendt hjem på døra? Hvis det er så viktig for deg, kan du alltids gå innom butikken og hente katalogen selv, eller sjekke ut tilbud på internett. Ofte får man også lastet ned kataloger fra butikkers nettside. Og hvis du ikke gidder såpass for å sjekke ut tilbudene fra butikken din, kanskje det ikke er verdt å få konstante påminnelser om nye tilbud du «ikke kan gå glipp av»? Her er det også penger å spare, ved å ikke utsette seg selv for stadige fristelser.

Nei takk ordner man f.eks. her.

Forsåvidt, hvis det skulle være av interesse for noen: Min blogg har ingen som helst slags lisens på seg, så hvis du ønsker å kopiere, linke til, sitere, eller til å med late som du har skrevet deler eller alt av det som står her, så er du hjertelig velkommen.

Joli er her

Julen er en fin høytid, men jeg får ofte alt for mye. Alt for mye fokus påjulenb, alt for mye pynting, sanger, oppstyr, penger, sløsing, sukker, fråtsing, osv. En dag begynte jeg å synge på tilfeldige julesanger, og improvisere juletekster. Da jeg forsto at det var en særdeles enkel affære, gikk det opp for meg at også en del julesalmer er ganske intetsigende. De gir oss ingenting nytt, de bare gjentar juleevangeliet og sier at vi er/skal være glade. I og for seg er det ingenting galt i det, men det kan bli litt mye av det også.

Derfor var det med stor glede at jeg oppdaget en salme jeg aldri før har hørt, i år. Den heter Joli kjem, og er av palestinsk opphav, og innspilt på Sondre Bratlands album Rosa fra Betlehem. Musikken i den er veldig vakker, men teksten er noe helt annet enn hva som er vanlig for julesalmer, og derfor vil jeg presentere den her:

Joli kjem

Joli kjem når blomar gror
opp frå krigens brende jord.
Joli kjem som mogen frukt
Når me jagar hat på flukt.
Joli kjem som tre or frø
Når me deler vatn og brød.
Då i fredens kvite natt
høyrer hyrding songen att.

Joli kjem når blomar gror
opp frå krigens brende jord.
Joli kjem som mogen frukt
når me jagar hat på flukt.
Joli gjer ein ørken grøn
når me byter hemn med bøn.
Då når kjærleikstankar kjem
syng dei ivi Betlehem.

Joli kjem når blomar gror
opp frå krigens brende jord.
Joli kjem som mogen frukt
når me jagar hat på flukt.
Joli kjem som busk frå grus
når me deler land og hus.
Når me tek ein bror i famn
lovsyng englar Jesu namn.

Hva ligger under?

Tross frykt for å bli hatet og utstøtt av alle verdens nyfeminister, skriver jeg dette.


Den vestlige verden skuler på østen. Ikke bare er vi redde for terrorisme og slike menneskelige påfunn (som finner sted overraskende sjeldent, med tanke på alt medieoppstyret rundt), men også kulturen er vi redd. Alt fra steining av voldtatte kvinnfolk til at det samme kjønnet skal dekke seg til med burka, eller bare hijab, er vi redd for. Sistnevnte, burka og hijab, er blitt den verste, fordi de får lov til å ta med seg denne skikken til Norge, eller hvor enn det er de kommer. Men hvorfor dekker de til kvinnene?

Det har, såvidt meg bekjent, grunnlag i at kvinnen skal dekke seg til, for at mannens lyster ikke skal bli vekket. Hvis det skjer, kan han finne på alt mulig rart, f.eks. å beføle, voldta eller bare begjære en kvinne. Grei nok begrunnelse, jeg kan forstå den, men her til lands prøver vi å løse slike ting på andre måter. Menn skal prøve å læres opp til å ikke begå slike handlinger, bare fordi de ser en pen kvinne. Men altså, til grunn for disse klesplaggene, vil jeg si at det ligger en frykt. Ikke for mannens gjerninger, for da hadde han blitt lenket fast hjemme, og de mennene som har bestemt dette vil da ikke frykte seg selv. Det er altså en frykt for kvinnemennesket, og dets vakre natur, som gjør oss menn helt gale. Snakk om å sette kvinner høyt! Der har vi virkelig noe å lære.

I vår, idylliske, vestlige verden har vi et helt annet kvinnesyn. Mange sier at her skal ikke kvinner dekke seg til, men det er jo akkurat det som skjer. De aller fleste hokjønnmennesker jeg møter hver dag bruker sminke. Noen lite, noen mye, noen nok til å kamuflere hele Cuba fra amerikanske overvåkningsfly. Vesten har også utviklet en frykt for kvinnnen, men vår frykt er rett og slett hånende. Vi er ikke redd for kvinnens skjønnhet, tvert i mot. Vi er redd for hvordan en kvinne faktisk er. Vårt samfunn har konkludert med at en kvinne er ikke bra nok som hun er, hun er rett og slett for stygg. Det trengs noe mer, for at vi skal kunne sette pris på våre bedre halvdeler, og der er vi så heldige at vi har sminke.

Og joda, alle nyfeminister som er sterkt uenig, det er da virkelig frivillig å bruke sminke. Akkurat samme frivillighet som de i Zimbabwe har til å stemme MDC.

Videoblogg

Eg blei med eit inspirert til å lage ein videoblogg i går. Her kjem resultatet: ei lita julehelsing

Filantropi 1. del: Statens vampyrteneste

Filantropi = menneskekjærlighet/nestekjærleik

Med dette introduserar eg ein ny serie i bloggen min: filantrop-serien. Den går ut på at eg ein gong i blant, når eg får ein fiks idé, skal presentere enkle måtar å vere ein god filantrop på, som k\forhåpentligvis kan inspirere.

Først ut er å utnytte Statens vampyrteneste, også kjent som Blodbanken. Blodbank har dei ved dei fleste sjukehus i landet, og her kan ein gå for gratis konsultasjon, om det skule vere noko ein lurar på i forhold til blodgjeving. Blodgjeving er ikkje så skummelt som skulle tru. Første gong ein er der tar dei berre litt blod for å teste at du ikkje har noko farlig i blodet ditt, og deretter tapper de en del meir dei neste gongane du er der.

Men det er mange fordelar: Først har ein den opplagte, filantropiske grunnen: nokon kan komme i ei ulykke, og trenge akkurat ditt blod. Det er jo grunnen til at ein gjev blod, og det er særs viktig i vår medisinske verd. Men det er ikkje berre ueigennyttige grunnar for å gi blod: Når ein gjev blod testast blodet ditt veldig grundig, så det er ein utmerket måte å få sjekka blodet sitt. Om det er så er blodkreft eller jernmangel, så dukkar det opp på testane deira. I tillegg blir du godt oppvarta. Dei pass på at du har det behageleg der du sitt og blir tappa for blod, og dei har saft og kjeks tilgjengeleg for å få blodsukkeret ditt opp i en fart etter tapping. Ein for også jerntablettar for å veie opp for jerntapet rin har når ein tappast. Sist, men ikke minst, så får alle blodgjevarar ein gave kvar gong ein har gitt blod, det kan vere f.eks. håndklede, vinglass, verktøysett, eller min favoritt: Mummi-krus.

For de som er intereserte, er det berre å ta kontakt med sitt næraste sjukehus!

Kreative prosesser

For første gang i mitt liv føler jeg at jeg klarer å være skapende kreativ med musikalske ting! Jeg og Harald på Ten Sing Norway har sammen begynt å lage diverse musikk, noe som begynte som bursdagssanger, og som også har blitt sanger om det vi ser, og aproposanger. Mye mer kommer nok etterhvert (håper jeg). Sannsynligvis blir noe av frukten av vårt arbeid lagt opp på Ten Sing Norway sine hjemmesider (http://www.kfuk-kfum.no/tsn).

Ikke nok med at vi driver og lager disse sangene, i dag var vi ute på gatene i Staple Hill, (utfor Bristol), og drev med det det kaller "busking" her i landet. Det vil si å spille på gaten for penger. Jeg og Harald hadde noen timer å slå i hjel i formiddag, så vi dro ut, men vi hadde ingen formening om å tjene penger. Mens vi satt der enset de færreste oss til å begynne med, men etter en stund kom det noen og satte seg ned med oss. En var halvt svensk, og sang smamen med oss, og spilte for oss. Noen gutter stoppet opp og lurte på om vi kunne spille noe av Oasis. Da ble det stor suksess da vi knotet oss fram til en halvgod versjon av Wonderwall, og de ga oss en Cola, som takk, enda vi sa vi ikke trengte den.
Litt etter det gikk vi inn i en "Healt food shop" (noe de trenger i England, ettersom all maten er full av sukker og særlig fett), hvor vi skulle kjøpe oss litt Fairtrade-sjokolade. Da eieren av butikken så at vi kom inn med gitar på ryggen, ba han oss spille en sang, og etter en framføring av vår sang "Døgnvill", ville han ikke ta betalt for sjokoladen vi skulle kjøpe.
Vel ute igjen satt vi oss ned, og da fortsatte vi med noen av de samme sangene, men vi kom også på at vi kunne synge/spille En stemme for de stemmeløse, og begge gangene vi spilte den kom det folk og ville gi oss penger. Første gang var det en dame som bare slengte pengen til oss. Andre gangen var det to damer som kom fra andre siden av gaten for å gi oss penger, og lurte på hvorfor vi ikke hadde noen hatt ute til å ha penger i. Da vi svarte at vi ikke gjorde det for penger, ble de overrasket, men det var utrolig koslig, for det var tydelig at de likte opptredenen vår.

Busking anbefales altså på det sterkeste!

Brød!

I dag skjedde det noe bra på Rønningen! Vårt fantastiske kjøkken har laget hummus til oss solidariske vegetarianere. Det vil si at endelig kan jeg føle at jeg har noe på brødskiva som ikke bare er søppel (forutenom det økologiske peanøttsmøret jeg spiser til lunsj, men det blandes alltid med Fairtrade-sjokoladepålegg, så det er ikke så sunt).

Nå blir framtidige frokoster lettere å fordøye!

Andreas' ordbok, del 2

spare v2 (norr spara)
1	legge til side, ikke bruke s- 500 kr i måneden / s- nykjolen til jul / bruke mindre du s-r penger på å handle der / s- tid, plass / la være å gjøre spar deg det bryderiet / s- inn vinne, tjene inn / s- opp, sammen samle, legge (seg) opp / bruke minst mulig spinke og s- / s- på kreftene / s- inn tjene, vinne inn / s- opp, sammen legge, samle (seg) opp / ikke spar på noe vær raus

Å spare blir støtt og stadig misbrukt av reklamebransjen.
Når man kjøper noe man ikke trenger, sparer man ikke penger. Selv om en bil koster kr 200 000 i stedet for kr 250 000 vil det ikke si at du har spart 50 000. Tvert i mot har du brukt kr 200 000. Det er en forskjell på å bruke mindre, og å spare.

(I et forsøk på å være folkelig ble dette et kort innlegg)

Rwanda

De fleste veit nok ikke så mye om Rwanda. Noen har kanskje sett Hotel Rwanda, eller på andre måter hørt om folkemordet som fant sted i 1994. Annet enn det er landet lite kjent, og for min del har jeg ikke visst annet enn at det er veldig lite, arealmessig.

For en stund siden fant jeg ut en ny, nokså fascinerende ting om denne lille sentral-afrikanske staten. 17. september ble det avholdt parlamentsvalg og foreløpige tall antyderat kvinner får44 av 80 seter i parlamentet. Landet har 27 reserverte plasser, 24 til kvinner, 2 til ungdom og 1 til handicappede. Det er fascinerende at de har klart å kvotere inn kvinner, og ikke minst, handicappede. I tillegg til dette, at de nå får flertall med kvinner i parlamentet.

Så får vi bare håpe at de kan vise verden at kvinnelige ledere er meir enn Margaret Thatcher

Life's like a box of chocolate

I mitt liv har eg møtt mange vegetarianarar. Eg er sjølv ein av dei (på ein kvasi, sær måte). Disse har hatt alle slags nasjonalitetar, sjølv om det er nokså få av oss i Noreg.
Til min kjennskap var eg sjølv den første eg hadde møtt som sa nei til å ete sjokolade, av etiske årsaker. Ikkje rart at eg følar meg litt dum i mi sak av og til.
Kor vil eg hen? Jo, eg lurar på kvifor i alle dagar det er slik.

Det finst mange grunnar til å vere vegetarianar. Nokon synast det er uakseptabelt å drepe andre for å fø på seg sjølv, når ein klarar seg godt som planteetar. Ei gruppe meiner at det i vår verd er uetisk å ete dyr fordi storindustrien behandlar dei menneskeleg (jfr. Andreas' ordbok, del 1).
Andre igjen (som meg) meiner at matressurstapet som finn stad i oppal av dyr er uetisk når det er for lite mat på jorda, og at ein derfor ikkje burde ete kjøtt.
Grunnen til å ikkje ete sjokolade er først og fremst det at du er nesten garantert å få kakao som er produsert av barnearbeid og/eller slavearbeid under kompromitterande forhold (unntaket blir da den Fairtrade-merkte sjokoladen, som eg et). Gjeld ikkje da alle argumenta for å vere vegetarianar også for ikkje å støtte slavesjokolade? (det finst sjølvsagt fleire argument, slik som villeiande marknadsføring, profitt på fedmeepidemi osv, men disse gjeld for så mange industriar at det vil vere nærast urettferdig å peike ut sjokoladegigantane som syndebukk.)

Dei som synast det er uakseptabelt å drepe dyr eller ha dei under dårlege forhold bruker det argumentet at dyr er like mykje verdt som menneske. Om så, burde det vere utenkjeleg med sjokolade også. Med mindre fjerne afrikanarar er mindre verdt enn dei søte kyrne i Noreg sitt kulturlandskap. Men det er det vel få som meiner?
Kva med argumentet om at det er feil å bruke ressursar på å fø dyr, når ein heller kan gje maten til menneske. Da har man eit filantropisk syn på saken; menneske burde ikkje gjere ting som øydelegg for andre menneske. Da er vi tilbake på sjokoladeproduksjonen igjen, for det er nettopp det ein gjer ved å støtte Freia og Nidar. Ein bidrar til å øydelegge for andre menneske.

Som sagt, der er mange færre som er vegetarianarar enn dei som ikkje et sjokolade, men i mine auge burde det vore fleire. Det er ikkje alle som er einige i at dyr er like mykje verdt som menneske, men dei fleste meiner at menneske i sør er like mykje verdt som menneske i nord. Burde ikkje dei tenkje over sin stønad til slaveriet? Det er også dei som meiner at kjøtt ikkje er ressurssløsing, at det tvert i mot er heilt nødvendig, og at andre tiltak burde gjeres for å mette verda. Men de fleste av disse er ikkje for uretten i verda, om det så er matmessig eller arbeidsforholdmessig. Burde ikkje disse meine at også vest-afrikanarar burde ha rett på ei akseptabel lønn for arbeidet sitt (som forresten er mykje hardare enn noko dags arbeid du nokon gang har gjort)? Generelt burde saken om sjokolade vere mykje klarare og lettare å relatere seg til, men tvert i mot er saka godt ignorert.

Det er nok av denne grunnen at det er meir populært å ikkje spise kjøtt. Problemstillinga med sjokolade er ukjent for folk flest. Det er kjøtt-problemet også (i kvart fall i Noreg), men det er ikkje like ukjent. Det er nok også lettare å slutte seg til vegetarianar-saka, for der finst det mange nettverk med liketenkjande; det finn du vanskelig om du er mot sjokolade, anna enn på samtalegrupper for overvektige. For dei få som har lese Den lille stygge sjokoladeboka av Simen Sætre, eller på anna måte har fått nyss om Nidar sine svin på skogen, er det vanskelig å gå inn for ein sjokolade-boikott. Det er ingen kjente personlegdommar som viser vei, få eller ingen kjente til å støtte deg. I det heile og det store er det få som i det heile tatt forstår at slike tiltak kan vere aktuelle.

Men når denne informasjonen først når fram, kvifor er det så få som bryr seg? Det finst eit einaste argument for å ete sjokolade: det er godt. Å ete kjøtt har mange fleire, og betre argument: det er godt, det er ein viktig kjelde til protein, B12 og jern, og medan sjokolade er godt inkorporert i våre søtsaktradisjonar, er kjøtt inkorporert noko mykje viktigare: våre tradisjonar for sunn mat.

Jeg skal avslutte med et aldri så lite bibelsitat, som i grunnen alle som støtter likeverd burde stå ved:

Rom 14,15a:

Hvis du sårer din bror med det du spiser, går du ikke fram med kjærlighet.

Vorwärts und nicht vergessen

Nå har jeg dratt fra Bodø. Det er særdeles merkelig, ettersom jeg har bodd i denne byen de siste 14 årene av livet mitt, men nå er jeg altså offisielt bodøværing i eksil.

Jeg kommer til å savne flere ting. Familie, venner og kjæreste, uten tvil. Naturen er noe annet jeg kommer til å savne. Å se Børvasstindan hver morgen er noe jeg har fått veldig sansen for. Vi har en fantastisk natur. Ikke bare er den vakker, men den er også helt ufarlig. Det fines ikke den ting her som kan true deg, med mindre du går inn for det selv.

Dette stedet, og folkene her, har formet meg. Hvordan jeg ville vært hvis jeg hadde vokst opp et annet sted er umulig å si. Kanskje hadde jeg vært en perfekt Bærumssoss eller et stolt medlem av trønderbataljonen. Ikke vet jeg, men jeg er glad til for at det gikk som det gikk.

Livet mitt er ikke over, men et kapittel i boken er nok avsluttet. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bosette meg i min barndoms by mer, selv om jeg ikke ser spesielle problemer ved å gjøre det.

Jeg ønsker bare å takke her for alle som i større og mindre grad har vært en del av livet mitt i Bodø by, og de fleste vil nok fortsatt være det. Takk for fjorten år med oppvekst, hvor jeg har såvidt begynt å forstå små biter av verden og livet. Et uvurdeelig fundament for livet videre har blitt skapt her.

Loud... Louder... Stop!

Sommerens store oppdagelse var uten tvil The Neil Cowley Trio. Trioen hadde jeg aldri hørt om, før jeg nokså tilfeldig dro på konsert med dem på Canal Street Festival. Stor var begeistringen da de spilte, for maken til energisk og fengende musikk er sjelden vare. Så bra var det at både jeg, Markus og Kim (som jeg var der sammen med), måtte kjøpe hver vår cd. Cden jeg kjøpte, Displaced, har absolutt ikke skuffet, så langt derfra.



Loud... Louder... Stop! er navnet på deres nyeste album, og er hentet fra en (negativ) kritikk av bandet. Et godt eksempel på hvordan de er lite selvhøytidelige og bruker humor aktivt. Jeg vil anbefale enhver å sjekke dem ut på myspace-siden deres, og for alle i Oslo g omegn: de spiller konsert på Nasjonal Jazzscene 19. september. Møt opp! (for din egen del)

Sommeren som var

Da var jeg kommet hjem etter reise. Knapt er jeg kommet hjem, før ordet "hjem" skal skifte betydning med ca. 1200 km. Hva har jeg så gjort i sommer?

Først var det BOLK (akronym for Bibel- og lederkurs), som er et forkurs for det jeg skal gjøre til høsten, nemlig Ten Sing Norway. På BOLK var det masse studier, først og fremst innen Bibelkunnskap og Ledertrening (logisk nok), men også innen noen andre temaer. I tillegg var det selvfølgelig nok å ta fatt i med å bli kjent med de andre seksten deltakerne og alt annet morsomt og lærerikt program som skjedde. Så var det også den obligatoriske Eplerose-drikkingen (en genial sider-brus som bare er å få tak i i denne landsdelen).

Etter BOLK (som var i Ulsteinvik, litt utenfor Hareid,) gikk turen til Sørlandet, nærmere bestemt Løktene (en liten ø ved den litt større øen Lyngør, som ligger utenfor byen Tvedestrand, som ligger ved Arendal (de som ikke en gang vet hvor Arendal er får stikke nesen i et atlas). Denne hytten er et ferieparadis. Eller i mitt tilfelle: var. Den er nemlig nå solgt, så det var litt sørgmodig å vite at det var siste sommeren der. Etter noen dager på hytten dro jeg videre til Arendal, hvor det var Canal Street Festival, en fantastisk jazz- og bluesfestival, som leverte sakene sine knakende godt. Høydepunkter som kan nevnes er The Neil Cowley Trio, Farmers Market, Ivar Kleive og Knut Reiersrud, Solomon Burke, Kristin Asbjørnsen og tusen artister til. Etter uken med Canal Street var det tilbake til hytten, hvor tiden gikk med til avslapping, lesing, badminton, kjøre båt, oppdagelsesferd på øyene rundt, bærplukking, potetsanking og bading (for å nevne noe).

Jeg hadde bare tid til noen dager der, før jeg gikk over til min siste del av sommerferien: Verdensfestival for Kfuk-kfum i Praha. Hele Nord-Norge tok buss sammen dit, noe som tok lang tid, men var veldig artig. I Praha skjedde det alt for mye for å nevne, så jeg gidder ikke å si så mye annet enn at det var kjempebra. Da det var ferdig var det buss hjem igjen, og da jeg kom hjem var det bare ti dager til jeg skulle dra igjen.

Selv om sommeren har vært ganske fullstappet med program, har den gått overraskende sakte. Det som går fort er disse dagene. De siste jeg har i Bodø, som hjemmeboende Bodøværing.

Dette er en rar sommer, fordi alt blir nytt eller forandret. Jeg skal flytte fra Bodø. Mitt hjem de siste fjorten årene, og hvor jeg har omtrent alle mine minner fra. Det stedet hvor jeg har tilbrakt de fleste sommerferiene mine, hytten på Sørlandet, er nå solgt, så dit kommer jeg nok ikke tilbake til. Noe annet som har skjedd er at mormoren min døde 29. juni. Ikke uventet, tvert i mot, men fortsatt veldig trist og rart. Særlig er det rart fordi det er første gang noen jeg kjenner dør. Hjemmet jeg nå forlater er også noe som snart skal forandres. Foreldrene mine flytter trolig herfra etter et år eller så, det kommer litt an på boligmarkedet. Slik sett føler jeg at mange av mine holdepunkter i livet blir borte. Personene jeg kjenner blir for det meste ikke borte, men jeg kommer til å være rundt en helt ny gjeng mennesker døgnet rundt, derav de fleste er totalt ukjent for meg (på dette tidspunkt).

Det er naturlig med slike overganger, men jeg føler at det kommer veldig mye på en gang. Det føles ubehagelig, men kanskje det bare er et innbilt problem. Tiden får vise.

(Her følger bilder fra hytta <3)

Badmintonbanen der den årlige Aanonsen-cupen finner sted

På hytta er det alle mulige slags bær i bøtter og spann, men disse
markjordbærene får så lite sol der de står at de nok aldri blir helt moden

Stupebrett 1-meter

Stupebrett 3- og 5-meter

Det kunne vært døren til en magisk dimensjon, men det er nok
bare inngangen til grønnsakshagen.


En av tomatene er klar, men de andre trenger litt mer tid

Dusjen på hytta. Vannet er varmet av sola, så på ruskeværsdager
får vi være svett eller dusje i kaldvann.

Og til slutt en fra Tsjekkia som forhåpentligvis (for sin egen del)
ikke drar til bibelbeltet og presenterer seg med etternavn.