Mine tanker, refleksjoner og kanskje opplevelser

Ny blogg

2009-07-15T23:21:00.002+02:00

Nå har jeg laget en ny blogg: http://nyhending.blogspot.com/

Denne har et helt nytt konsept (les mer om det der), og blir ikke en erstatning for denne bloggen. Men trått som denne har gått i det siste veit jeg ikke når jeg blir å skrive så mye mer her, men en vakker dag kommer det nok.

Lite blogging

2009-05-13T16:18:00.002+02:00

Jeg ser over de siste innleggene mine, og innser at jeg virkelig ikke har teken på det å holde meg oppdatert i bloggingen. Ikke det at jeg føler press, kanskje litt, men i det hele og det store ikke mye. Det var en av forutsetningene mine da jeg laget en blogg. Det kom kanskje til å bli sporadisk, og da fikk det så være.

Jeg kan komme med en liten oppdatering (siden jeg aldri skriver slikt)(jeg tar fra før påske):
Før påske var Ten Sing Norway på en tre-ukers turné på Island, i Sveits og i Tyskland. Det var virkelig herlig!

I påska var jeg hjemme, og det var herlig.

Etter påske kom jeg tilbake til Rønningen, hvor det var musikalforberedelser i en og en halv uke, og deretter musikalturné til Gjøvik, Ulsteinvik, Førde og Bergen. Morsomt, men mye mindre givende enn en TSN-turné (for å si det rett fra levra).

Etter det var det siste uka på folkehøgskola, så på lørdag dro alle hjem. Alle untatt TSN, som er igjen og har studieperiode. Det altså det jeg gjør akkurat nå, studerer...

Jeg har altså ikke skrevet så mye, av en veldig enkel og logisk grunn; jeg har ikke hatt noe jeg har følt for å få ut. Det eneste jeg formulerer inne i hodet mitt er ting som jeg må ha en annen blogg, med et annet konsept, for å få skrevet. Kanskje det kommer en dag, men ikke sitt oppe og vent på den, for hvis jeg først skulle gjort det, måtte det bli gjort skikkelig, og det er tidkrevende. For tidkrevende for hva jeg gidder å legge i det nå.

Så inntil videre kan man bare håpe på at jeg kanskje får noen lyse innfall om ting å skrive, ellers forblir nok bloggen fallitt en stund.

Regn

2009-04-28T00:29:00.004+02:00

I kveld regnet det endelig. Den tunge regnskuren som har senket seg over Nordre Aker kom som en fullbyrdelse av min lengsel. Hvilken lengsel det er, veit jeg ikke, men den føltes ut som om den lå dypt inne i meg. Jeg har ikke kjent den lenge, bare denne dagen. Regnet startet så lett med en liten skur i natt, som var nok til å sette i gang en drøm i meg. Da var jeg tilbake i Bodø. Regnet høljet rundt meg, og jeg skulle ut å gå. Mer vettugt var det ikke å få ut av den drømmen, men den gjorde at jeg hele dagen i dag har lengtet etter regn. Det kom to korte perioder med som gikk meg hus forbi (på en eller annen bokstavelig måte, siden jeg satt innendørs). Men nå i kveld kom det en stor en jeg ikke ville gå glipp av, så jeg tok beina fatt og løp ut.

Hva denne følelsen var, veit jeg ikke. Jeg bare veit at det var deilig å stå ute i regnet, og kjenne at klærne og håret ble først bløtt, og deretter heilt vått.

Jeg forstår ikke selv hva jeg har skrevet om, men jeg tror jeg begynner å bli glad i regn.

Mer bevis

2009-04-14T15:57:00.003+02:00

Nylig var det et oppslag i Aftenposten.

Bare for å bekrefte det vi allerede vet

Faste

2009-02-24T23:38:00.005+01:00

I morgen er det askeonsdag. Fra gammelt av var dette første av de 40 dagene med faste, som ender til palmesøndag. I vår tid er fasten lite på agendaen, og den eneste konnotasjonen som foreligger er til muhammedanernes faste - som vil si ingen mat så lenge solen er oppe i hele fastetiden. Hva fasten innebærer for kristne er så godt som ukjent, fordi tradisjonen for faste har vært død i lang tid. Det gir oss en gylden mulighet til å gjøre fasten til akkurat det vi vil.

Min faste skal være å gi avkall på noe. Jeg har bestemt meg for alt av søtsaker, i en bred definisjon. Det vil si, ingen godteri, is, potetgull, dessert, søtbakst, kake osv. Hvilken sinnsyke dogme er det som får meg til å gjøre slike ting tenker du kanskje? Noen lader fasten med noe religiøst, og med god grunn, men jeg ser god grunn til å sekularisere den (slik som har blitt gjort med alle andre religiøse markeringer). Vi lever i et overflodssamfunn, og selv er jeg pinlig klar over hvor sentral jeg og alle andre er i dette. For meg er søtsaker det største problemet. Her er jeg dårlig til å kutte ned på, og kaster stadig bort penger på ting som ødelegger kroppen min. På samme måte som en bruker andre tider til å vise at man er glad i hverandre o.l., kan fasten være en tid der man tenker litt over seg selv, og hva en selv gjør. Her kan en forbedre seg selv. Når jeg bestemmer meg for å være uten søtt i førti dager, kan det forhåpentligvis hjelpe meg til å se hvordan jeg kan klare meg med mindre søtt til vanlig. Om ikke, så har jeg fortsatt hatt førti dager med mye mindre sukker- og fettinntak, og det er jo ikke å forakte.

Ikke alle vil tre så drastisk til verks, men det finnes som sagt ingen tradisjon, ingen "oppskrift" på fasten, så en kan skreddersy den selv. Jeg kan komme med et par eksempler:

1) Kjøttfri faste
Bruk fasten på å utfordre deg selv til å spise mindre kjøtt, ved å ha en kjøttfri faste. Man kan også sette som mål å ha en faste med bare tre kjøttmåltider i uken. Eller bare kjøtt til brødskiven, ikke til middag. Variantene er uendelige.

2) Rettferdig faste
I hele fasten kan man unngå å spise sjokolade som ikke er Fairtrade-merket, i solidaritet med dem som jobber på kakao-plantasjene. Sjokoladeforbruket ditt kommer nok til å reduseres litt i fasten, men det er jo ikke ensbetydende negativt, langt der fra. I tillegg kan det være du får smaken for litt rettferdig sjokolade, og begynner å kjøpe det.

3) Shoppefri faste
Ingen nye klesplagg i hele fasten. Du har høyst sannsynligvis nok med de klærne du har akkurat nå, og da kan du utfordre deg selv til å ikke kjøpe nytt, med mindre det er et skrikende behov. Det kan du spare penger på, og du sparer miljøet og jordas ressurser. Fordelene er mange med andre ord.

4) Kollektivfaste
Bussen er din venn. Bruk fasten til å ikke kjøre bil, eller kjøre minst mulig bil. Gå, sykkel eller ta bussen de strekningene du skal. Kanskje du kan beregne litt mer tid til veien, og så går du distansen. Da får du mosjon på kjøpet, og du slipper å bruke penger på treningsstudio.

5) Hvit faste
En alkoholfri faste er en annen måte å tilbringe fasten. Prøv ut hvordan det er å være avholds, kanskje det gir noen tankevekkere, eller kanskje du bare sparer litt penger. Uansett kan gevinstene være mange.

Disse eksemplene er bare noen få jeg har. Man kan kombinere dem, velge ut deler av dem, eller finne på helt egne ting. Hvis det er veldig vanskelig, kan man også si at en dag i uken, f.eks. søndagen, gjelds ikke fasten (bare pass på at du ikke gjør opp for hele resten av uken på den dagen, for da går spinninga opp i vinninga). Man kan også sette seg mål som at alle pengene man sparer på den fastingen man gjør, kan doneres til en veldedig organisasjon. Slik hjelper du enda mere med din faste. Og husk, det er ingen vits å lure seg selv. Om du er vegetarianer er det ikke vits å si at du faster ved å ikke spise kjøtt.

Og om du ikke leser dette før fasten har begynt, så er det selvfølgelig lov å hoppe på halveis.

Lykke til!

Hvorfor den gode tanken ikke hjelper

2009-02-21T18:18:00.000+01:00

Hver og en av oss er fylt med tanker. Vi tenker om det meste, abstrakt og konkret. Heldige er vi med våre giganthjerner, som er det evolusjonære fortrinnet som har tatt oss mennesker til toppen av jordens hierarki. Da er det vel ikke rart at vi henger oss så opp i tankene våre.

Et veldig kjent uttrykk sier at det er tanken som teller. Jeg veit ikke heilt om det gjør oss veldig heldige, eller uheldige, men om så, gjør det noe med livet. For det første, så kan man i grunnen bare ligge i sengen hjemme og tenke fine tanker hele dagen lang, og dermed være et bedre menneske enn Gandhi. At man må ligge i sengen hjemme for å gjøre dette er ikke et bilde på at man kan være så lat man vil og likevel kvalifisere seg til å være et fantastisk menneske, men heller fordi det er eneste måten det går an å bare tenke positive ting (selv om også da kan vise seg å være vanskelig). I møte med andre mennesker, eller bare med sine egne dårlige sider, oppstår det negativt ladede tanker. Latskap, unnasluntring, misunnelse, sinne, avsky er alle følelser som tar seg dårlig ut i handling, men alle vi har alle disse tankene. Likeledes har vi også gode tanker; glede, vennskap, kjærlighet, såvel som mer nøytrale tanker, slik som abstrakte tanker (hvilken lyd lager et tre dersom det faller baklengs ned i skogen). Vi har hele spekteret, og det gjør oss til det vi er.

Hvem skal arrestere deg for å ha tenkt ting du ikke burde tenkt. Man kan ikke dømmes for de følelser og tanker som svirrer rundt i topplokket, særlig siden man ofte har uønskede tanker som likevel dukker opp. Tankene legger grunnlag for alt man gjør, men tankene kan aldri sees på som et ferdig produkt. Tankene blir heller en skissebok, der vel så mange ideer forkastes, som dem som blir satt i verk. Der kan man analysere og filtrere ut dårlige ideer, og man kan forme gode. Disse ideene, eller meningene, kan så bli til handling.

Det er først når man har satt noe ut i handling, man har vist hvor en egentlig står. Nå sier jeg ikke at alle handlinger er bombastiske bevis på hvem vi er. Mange handlinger blir feil, vi angrer, ting ble oppfattet feil, men disse er unntakene. Hvis vi ser på summen av alle handlinger, stiller vi oss bak de fleste vi gjør. Derfor gjør man dem om og om igjen. Handlingene definerer oss. Derfor må vi ta ut i handling våre gode intensjoner, ikke bare de selvgode, som vi vanligvis styres av, for å vise hvem vi er.

Vi har et enormt tankegods. Nettopp fordi så mye av det er dårlige tanker, kan vi ikke fortjene ros for tankene. Vi har mange gode, og mange dårlige. Da må vi velge ut, hvilke av tankene våre er vi, hvilke gjerninger vil vi være. Hvem skal jeg være for andre rundt meg, for samtiden, og for ettertiden. Bestem deg for det, og handle deretter.

Konserter

2009-02-19T16:51:00.007+01:00

Nå har det seg slik at det er mange bra konserter framover, for dem som er så heldig å være i Oslo-området, så i et vagt håp om at jeg kanskje har en ukjent hærskare lesere i Oslo, kommer det her en liten oppsummering av de fire viktigste konsertene framover:

28. februar: Farmers Market og KORK i Oslo konserthus.

Samme greia ble eksperimentert med før, 15. (eller var det 17.?) februar 2007. Da var jeg tilstede, og fikk med meg en heidundrende konsert. KORK er den ekstra prikken over i-en til Farmers Markets eller forrykende live-show, som gjør at dette er nødt til å (nok en gang) bli bra.

14. mars: Ten Sing Norway og Solidaritetsettåringer - The Pamela Peach Show i Furuset kirke.

Dette showet har jeg nå sett mange ganger, faktisk hver eneste gang det har blitt oppført, og i mange forskjellige versjoner. Med andre ord - jeg er ekspert på tema. Jeg kan ikke si annet enn at showet er bedre enn noen gang før, og er noe man ikke kan gå glipp av.
Egen begravelse godtas kanskje som unnskyldning for manglende oppmøte.

25. mars: Pure Reason Revolution på John Dee.

Eg hatar meg sjølv, for at eg ikkje er i Oslo da. Jeg gikk glipp av dem forrige gang de var i Oslo, og denne gangen er jeg på turné. Baisbaisbais. Dette bandet tar innflytelser fra Pink Floyd, og pakker det inn i en mer moderne lyd, som trollbinder alle fra (nesten) alle jevnaldrende jeg har vist det til, til pappaen min. GÅ!

23. april: Neil Cowley Trio på Nasjonal Jazz Scene.

Jeg så dem på Canal Steet i sommer (og skrev om det her), og ble siden hekta. Konserten de skulle ha i Oslo i september ble avlyst, så da er det jammen på tide at de kommer. Etter konserten i sommer har jeg ervervet meg alle deres utgivelser, og de skuffer ikke. Men tross hvor bra trioen er på plate, er det en helt unik live-opplevelse. Så mye energi og tilstedeværelse blir sjeldent levert av neon som helst slags trio. Gå ikke glipp av dette!

Filantropi 2. del: Stopp søppelet

2009-02-05T14:34:00.003+01:00

Har du av og til kikket i postkassen din, og blitt glad for at det var post til deg, bare for å oppdage at alt var reklame? Om så, er du ikke den eneste. Men det er ikke bare denne gledesknusingen som gjør uadressert reklame dårlig.

Hvert år sendes det ut om lag 60.000 tonn reklame til norske husstander. Det aller meste av dette ender opp som søppel, kanskje blir det ikke en gang kikket i. Det er slik at noen interesserer seg for enkelte områder, mens andre interesser seg for helt andre ting. Siden uadressert reklame er helt uspesifikt rettet, blir det meste derfor helt uinteressant for mottakeren.

Det skal ikke en mesterhjerne til for å tenke ut at dette er et enormt ressurssluk:

Papir og plast. Det meste av reklame kommer i papir og plast, som utvinnes av henholdsvis tømmer og olje. Tømmer har vi i Norge nok av til å drive bærekraftig, men dette burde ikke oppfordre oss til sløsing. Norge har svært lite av de fleste metaller, de importerer vi til bruk i bl.a. smykker og elektronikk (for å nevne et vidt spekter). På samme måte som vi er avhengig av andre land for å kunne utnytte disse ressursene, må vi se at Norge en dag kan spille samme rolle ovenfor andre, mht tømmer (og vann for den saks skyld). Når Norge en gang mister oljerikdommen sin, og kanskje blir konkurransedyktig med resten av Europa/verden, vil vi kunne eksportere tømmer til stor grad, og andre kan bruke vårt tømmer i stedet for f.eks. regnskogtømmer (jeg kan ærlig innrømme at min kjennskap til norsk tømmerindustri ikke er den største, så hvis jeg mener noe helt galt her, er det bare å si i fra). Olje vet vi at vi har begrenset med, så det trengs vel ikke å nevne hvorfor det er dumt å kaste bort plastikk på uadressert reklame.
Transport. All reklamen må fraktes rundt i Norges vide land, med det utslippet som det logisk nok fører med seg. Her vil noen argumentere for at det er bra, siden Posten har en stor inntektskilde der, og det gir sysselsetting. Bedrifter og arbeidsplasser tilpasser seg tiden. Når en industri er over, må vi innse det (ellers hadde vi fortsatt hatt telegraverkdamer som satt og omkoblet alle telefonsamtaler for å få dem til riktig sted, med det ekstra bryet det fører med seg). Når en bedrift trengs mindre i samfunnet, og må kuttes ned, må vi innse også det. Dette er tilfellet med Posten når vi endelig får slutt på uadressert reklame.
Unødvendige kjøp. Reklame frister. Det er hele poenget, det skal få deg til å tro at du trenger noe du ikke egentlig har bruk for. Mange økonomer mener at dette er viktig, fordi det er denne kjøpingen som sørger for at økonomien går rundt. Kanskje de har rett i det, men når økonomisk vekst tilsvarer økt belastning av naturressurser (og det gjør det per i dag), vil jeg påstå at de økonomene kan ta seg en bolle. Man tiltenker Kina en framtidig økonomisk vekst på 8-10% årlig (man gjorde i hvert fall det før finanskrisen, jeg vet ikke helt hva tallene er nå), og med det ville kineserne tatt igjen USAs inntekt pr innbygger i 2030. hvordan skal dette gå, når vi ikke har naturressurser til at kineserne har denne kjøpekraften? Hvis Kina skal ha tre biler pr fjerde innbygger, slik statistikken er i USA nå, ville det trengs flere biler enn det finnes i verden. Vi har ikke ressurser til dette. Hvis hver enkelt skal leve opp til vår standard, så ville ikke jorda overlevd særlig lenge. Derfor er det en slags selvfølgelighet i det at vi må få bukt med egne forbruksmønster, hvis vi tar likhet for mennesker seriøst.

Nå ble det litt tur på vidda, men jeg skal prøve å hente meg tilbake til tema.

Har du litt lyst til å kutte ut reklame, men er fortsatt skeptisk, fordi du er så glad i å få H&M/Elkjøp/G-sportkatalogen sendt hjem på døra? Hvis det er så viktig for deg, kan du alltids gå innom butikken og hente katalogen selv, eller sjekke ut tilbud på internett. Ofte får man også lastet ned kataloger fra butikkers nettside. Og hvis du ikke gidder såpass for å sjekke ut tilbudene fra butikken din, kanskje det ikke er verdt å få konstante påminnelser om nye tilbud du «ikke kan gå glipp av»? Her er det også penger å spare, ved å ikke utsette seg selv for stadige fristelser.

Nei takk ordner man f.eks. her.

Forsåvidt, hvis det skulle være av interesse for noen: Min blogg har ingen som helst slags lisens på seg, så hvis du ønsker å kopiere, linke til, sitere, eller til å med late som du har skrevet deler eller alt av det som står her, så er du hjertelig velkommen.

Joli er her

2008-12-29T01:39:00.002+01:00

Julen er en fin høytid, men jeg får ofte alt for mye. Alt for mye fokus påjulenb, alt for mye pynting, sanger, oppstyr, penger, sløsing, sukker, fråtsing, osv. En dag begynte jeg å synge på tilfeldige julesanger, og improvisere juletekster. Da jeg forsto at det var en særdeles enkel affære, gikk det opp for meg at også en del julesalmer er ganske intetsigende. De gir oss ingenting nytt, de bare gjentar juleevangeliet og sier at vi er/skal være glade. I og for seg er det ingenting galt i det, men det kan bli litt mye av det også.

Derfor var det med stor glede at jeg oppdaget en salme jeg aldri før har hørt, i år. Den heter Joli kjem, og er av palestinsk opphav, og innspilt på Sondre Bratlands album Rosa fra Betlehem. Musikken i den er veldig vakker, men teksten er noe helt annet enn hva som er vanlig for julesalmer, og derfor vil jeg presentere den her:

Joli kjem

Joli kjem når blomar gror
opp frå krigens brende jord.
Joli kjem som mogen frukt
Når me jagar hat på flukt.
Joli kjem som tre or frø
Når me deler vatn og brød.
Då i fredens kvite natt
høyrer hyrding songen att.

Joli kjem når blomar gror
opp frå krigens brende jord.
Joli kjem som mogen frukt
når me jagar hat på flukt.
Joli gjer ein ørken grøn
når me byter hemn med bøn.
Då når kjærleikstankar kjem
syng dei ivi Betlehem.

Joli kjem når blomar gror
opp frå krigens brende jord.
Joli kjem som mogen frukt
når me jagar hat på flukt.
Joli kjem som busk frå grus
når me deler land og hus.
Når me tek ein bror i famn
lovsyng englar Jesu namn.

Hva ligger under?

2008-12-11T13:02:00.004+01:00

Tross frykt for å bli hatet og utstøtt av alle verdens nyfeminister, skriver jeg dette.

Den vestlige verden skuler på østen. Ikke bare er vi redde for terrorisme og slike menneskelige påfunn (som finner sted overraskende sjeldent, med tanke på alt medieoppstyret rundt), men også kulturen er vi redd. Alt fra steining av voldtatte kvinnfolk til at det samme kjønnet skal dekke seg til med burka, eller bare hijab, er vi redd for. Sistnevnte, burka og hijab, er blitt den verste, fordi de får lov til å ta med seg denne skikken til Norge, eller hvor enn det er de kommer. Men hvorfor dekker de til kvinnene?

Det har, såvidt meg bekjent, grunnlag i at kvinnen skal dekke seg til, for at mannens lyster ikke skal bli vekket. Hvis det skjer, kan han finne på alt mulig rart, f.eks. å beføle, voldta eller bare begjære en kvinne. Grei nok begrunnelse, jeg kan forstå den, men her til lands prøver vi å løse slike ting på andre måter. Menn skal prøve å læres opp til å ikke begå slike handlinger, bare fordi de ser en pen kvinne. Men altså, til grunn for disse klesplaggene, vil jeg si at det ligger en frykt. Ikke for mannens gjerninger, for da hadde han blitt lenket fast hjemme, og de mennene som har bestemt dette vil da ikke frykte seg selv. Det er altså en frykt for kvinnemennesket, og dets vakre natur, som gjør oss menn helt gale. Snakk om å sette kvinner høyt! Der har vi virkelig noe å lære.

I vår, idylliske, vestlige verden har vi et helt annet kvinnesyn. Mange sier at her skal ikke kvinner dekke seg til, men det er jo akkurat det som skjer. De aller fleste hokjønnmennesker jeg møter hver dag bruker sminke. Noen lite, noen mye, noen nok til å kamuflere hele Cuba fra amerikanske overvåkningsfly. Vesten har også utviklet en frykt for kvinnnen, men vår frykt er rett og slett hånende. Vi er ikke redd for kvinnens skjønnhet, tvert i mot. Vi er redd for hvordan en kvinne faktisk er. Vårt samfunn har konkludert med at en kvinne er ikke bra nok som hun er, hun er rett og slett for stygg. Det trengs noe mer, for at vi skal kunne sette pris på våre bedre halvdeler, og der er vi så heldige at vi har sminke.

Og joda, alle nyfeminister som er sterkt uenig, det er da virkelig frivillig å bruke sminke. Akkurat samme frivillighet som de i Zimbabwe har til å stemme MDC.

Videoblogg

2008-12-05T23:47:00.004+01:00

Eg blei med eit inspirert til å lage ein videoblogg i går. Her kjem resultatet: ei lita julehelsing

Filantropi 1. del: Statens vampyrteneste

2008-12-03T07:51:00.005+01:00

Filantropi = menneskekjærlighet/nestekjærleik

Med dette introduserar eg ein ny serie i bloggen min: filantrop-serien. Den går ut på at eg ein gong i blant, når eg får ein fiks idé, skal presentere enkle måtar å vere ein god filantrop på, som k\forhåpentligvis kan inspirere.

Først ut er å utnytte Statens vampyrteneste, også kjent som Blodbanken. Blodbank har dei ved dei fleste sjukehus i landet, og her kan ein gå for gratis konsultasjon, om det skule vere noko ein lurar på i forhold til blodgjeving. Blodgjeving er ikkje så skummelt som skulle tru. Første gong ein er der tar dei berre litt blod for å teste at du ikkje har noko farlig i blodet ditt, og deretter tapper de en del meir dei neste gongane du er der.

Men det er mange fordelar: Først har ein den opplagte, filantropiske grunnen: nokon kan komme i ei ulykke, og trenge akkurat ditt blod. Det er jo grunnen til at ein gjev blod, og det er særs viktig i vår medisinske verd. Men det er ikkje berre ueigennyttige grunnar for å gi blod: Når ein gjev blod testast blodet ditt veldig grundig, så det er ein utmerket måte å få sjekka blodet sitt. Om det er så er blodkreft eller jernmangel, så dukkar det opp på testane deira. I tillegg blir du godt oppvarta. Dei pass på at du har det behageleg der du sitt og blir tappa for blod, og dei har saft og kjeks tilgjengeleg for å få blodsukkeret ditt opp i en fart etter tapping. Ein for også jerntablettar for å veie opp for jerntapet rin har når ein tappast. Sist, men ikke minst, så får alle blodgjevarar ein gave kvar gong ein har gitt blod, det kan vere f.eks. håndklede, vinglass, verktøysett, eller min favoritt: Mummi-krus.

For de som er intereserte, er det berre å ta kontakt med sitt næraste sjukehus!

Kreative prosesser

2008-10-30T00:44:00.002+01:00

For første gang i mitt liv føler jeg at jeg klarer å være skapende kreativ med musikalske ting! Jeg og Harald på Ten Sing Norway har sammen begynt å lage diverse musikk, noe som begynte som bursdagssanger, og som også har blitt sanger om det vi ser, og aproposanger. Mye mer kommer nok etterhvert (håper jeg). Sannsynligvis blir noe av frukten av vårt arbeid lagt opp på Ten Sing Norway sine hjemmesider (http://www.kfuk-kfum.no/tsn).

Ikke nok med at vi driver og lager disse sangene, i dag var vi ute på gatene i Staple Hill, (utfor Bristol), og drev med det det kaller "busking" her i landet. Det vil si å spille på gaten for penger. Jeg og Harald hadde noen timer å slå i hjel i formiddag, så vi dro ut, men vi hadde ingen formening om å tjene penger. Mens vi satt der enset de færreste oss til å begynne med, men etter en stund kom det noen og satte seg ned med oss. En var halvt svensk, og sang smamen med oss, og spilte for oss. Noen gutter stoppet opp og lurte på om vi kunne spille noe av Oasis. Da ble det stor suksess da vi knotet oss fram til en halvgod versjon av Wonderwall, og de ga oss en Cola, som takk, enda vi sa vi ikke trengte den.
Litt etter det gikk vi inn i en "Healt food shop" (noe de trenger i England, ettersom all maten er full av sukker og særlig fett), hvor vi skulle kjøpe oss litt Fairtrade-sjokolade. Da eieren av butikken så at vi kom inn med gitar på ryggen, ba han oss spille en sang, og etter en framføring av vår sang "Døgnvill", ville han ikke ta betalt for sjokoladen vi skulle kjøpe.
Vel ute igjen satt vi oss ned, og da fortsatte vi med noen av de samme sangene, men vi kom også på at vi kunne synge/spille En stemme for de stemmeløse, og begge gangene vi spilte den kom det folk og ville gi oss penger. Første gang var det en dame som bare slengte pengen til oss. Andre gangen var det to damer som kom fra andre siden av gaten for å gi oss penger, og lurte på hvorfor vi ikke hadde noen hatt ute til å ha penger i. Da vi svarte at vi ikke gjorde det for penger, ble de overrasket, men det var utrolig koslig, for det var tydelig at de likte opptredenen vår.

Busking anbefales altså på det sterkeste!

Brød!

2008-10-15T23:07:00.002+02:00

I dag skjedde det noe bra på Rønningen! Vårt fantastiske kjøkken har laget hummus til oss solidariske vegetarianere. Det vil si at endelig kan jeg føle at jeg har noe på brødskiva som ikke bare er søppel (forutenom det økologiske peanøttsmøret jeg spiser til lunsj, men det blandes alltid med Fairtrade-sjokoladepålegg, så det er ikke så sunt).

Nå blir framtidige frokoster lettere å fordøye!

Andreas' ordbok, del 2

2008-10-09T00:10:00.004+02:00

spare v2 (norr spara)
1 legge til side, ikke bruke s- 500 kr i måneden / s- nykjolen til jul / bruke mindre du s-r penger på å handle der / s- tid, plass / la være å gjøre spar deg det bryderiet / s- inn vinne, tjene inn / s- opp, sammen samle, legge (seg) opp / bruke minst mulig spinke og s- / s- på kreftene / s- inn tjene, vinne inn / s- opp, sammen legge, samle (seg) opp / ikke spar på noe vær raus

Å spare blir støtt og stadig misbrukt av reklamebransjen.
Når man kjøper noe man ikke trenger, sparer man ikke penger. Selv om en bil koster kr 200 000 i stedet for kr 250 000 vil det ikke si at du har spart 50 000. Tvert i mot har du brukt kr 200 000. Det er en forskjell på å bruke mindre, og å spare.

(I et forsøk på å være folkelig ble dette et kort innlegg)

Rwanda

2008-10-01T17:55:00.001+02:00

De fleste veit nok ikke så mye om Rwanda. Noen har kanskje sett Hotel Rwanda, eller på andre måter hørt om folkemordet som fant sted i 1994. Annet enn det er landet lite kjent, og for min del har jeg ikke visst annet enn at det er veldig lite, arealmessig.

For en stund siden fant jeg ut en ny, nokså fascinerende ting om denne lille sentral-afrikanske staten. 17. september ble det avholdt parlamentsvalg og foreløpige tall antyderat kvinner får44 av 80 seter i parlamentet. Landet har 27 reserverte plasser, 24 til kvinner, 2 til ungdom og 1 til handicappede. Det er fascinerende at de har klart å kvotere inn kvinner, og ikke minst, handicappede. I tillegg til dette, at de nå får flertall med kvinner i parlamentet.

Så får vi bare håpe at de kan vise verden at kvinnelige ledere er meir enn Margaret Thatcher

Life's like a box of chocolate

2008-09-17T00:18:00.000+02:00

I mitt liv har eg møtt mange vegetarianarar. Eg er sjølv ein av dei (på ein kvasi, sær måte). Disse har hatt alle slags nasjonalitetar, sjølv om det er nokså få av oss i Noreg.
Til min kjennskap var eg sjølv den første eg hadde møtt som sa nei til å ete sjokolade, av etiske årsaker. Ikkje rart at eg følar meg litt dum i mi sak av og til.
Kor vil eg hen? Jo, eg lurar på kvifor i alle dagar det er slik.

Det finst mange grunnar til å vere vegetarianar. Nokon synast det er uakseptabelt å drepe andre for å fø på seg sjølv, når ein klarar seg godt som planteetar. Ei gruppe meiner at det i vår verd er uetisk å ete dyr fordi storindustrien behandlar dei menneskeleg (jfr. Andreas' ordbok, del 1).
Andre igjen (som meg) meiner at matressurstapet som finn stad i oppal av dyr er uetisk når det er for lite mat på jorda, og at ein derfor ikkje burde ete kjøtt.
Grunnen til å ikkje ete sjokolade er først og fremst det at du er nesten garantert å få kakao som er produsert av barnearbeid og/eller slavearbeid under kompromitterande forhold (unntaket blir da den Fairtrade-merkte sjokoladen, som eg et). Gjeld ikkje da alle argumenta for å vere vegetarianar også for ikkje å støtte slavesjokolade? (det finst sjølvsagt fleire argument, slik som villeiande marknadsføring, profitt på fedmeepidemi osv, men disse gjeld for så mange industriar at det vil vere nærast urettferdig å peike ut sjokoladegigantane som syndebukk.)

Dei som synast det er uakseptabelt å drepe dyr eller ha dei under dårlege forhold bruker det argumentet at dyr er like mykje verdt som menneske. Om så, burde det vere utenkjeleg med sjokolade også. Med mindre fjerne afrikanarar er mindre verdt enn dei søte kyrne i Noreg sitt kulturlandskap. Men det er det vel få som meiner?
Kva med argumentet om at det er feil å bruke ressursar på å fø dyr, når ein heller kan gje maten til menneske. Da har man eit filantropisk syn på saken; menneske burde ikkje gjere ting som øydelegg for andre menneske. Da er vi tilbake på sjokoladeproduksjonen igjen, for det er nettopp det ein gjer ved å støtte Freia og Nidar. Ein bidrar til å øydelegge for andre menneske.

Som sagt, der er mange færre som er vegetarianarar enn dei som ikkje et sjokolade, men i mine auge burde det vore fleire. Det er ikkje alle som er einige i at dyr er like mykje verdt som menneske, men dei fleste meiner at menneske i sør er like mykje verdt som menneske i nord. Burde ikkje dei tenkje over sin stønad til slaveriet? Det er også dei som meiner at kjøtt ikkje er ressurssløsing, at det tvert i mot er heilt nødvendig, og at andre tiltak burde gjeres for å mette verda. Men de fleste av disse er ikkje for uretten i verda, om det så er matmessig eller arbeidsforholdmessig. Burde ikkje disse meine at også vest-afrikanarar burde ha rett på ei akseptabel lønn for arbeidet sitt (som forresten er mykje hardare enn noko dags arbeid du nokon gang har gjort)? Generelt burde saken om sjokolade vere mykje klarare og lettare å relatere seg til, men tvert i mot er saka godt ignorert.

Det er nok av denne grunnen at det er meir populært å ikkje spise kjøtt. Problemstillinga med sjokolade er ukjent for folk flest. Det er kjøtt-problemet også (i kvart fall i Noreg), men det er ikkje like ukjent. Det er nok også lettare å slutte seg til vegetarianar-saka, for der finst det mange nettverk med liketenkjande; det finn du vanskelig om du er mot sjokolade, anna enn på samtalegrupper for overvektige. For dei få som har lese Den lille stygge sjokoladeboka av Simen Sætre, eller på anna måte har fått nyss om Nidar sine svin på skogen, er det vanskelig å gå inn for ein sjokolade-boikott. Det er ingen kjente personlegdommar som viser vei, få eller ingen kjente til å støtte deg. I det heile og det store er det få som i det heile tatt forstår at slike tiltak kan vere aktuelle.

Men når denne informasjonen først når fram, kvifor er det så få som bryr seg? Det finst eit einaste argument for å ete sjokolade: det er godt. Å ete kjøtt har mange fleire, og betre argument: det er godt, det er ein viktig kjelde til protein, B12 og jern, og medan sjokolade er godt inkorporert i våre søtsaktradisjonar, er kjøtt inkorporert noko mykje viktigare: våre tradisjonar for sunn mat.

Jeg skal avslutte med et aldri så lite bibelsitat, som i grunnen alle som støtter likeverd burde stå ved:

Rom 14,15a:

Hvis du sårer din bror med det du spiser, går du ikke fram med kjærlighet.

Vorwärts und nicht vergessen

2008-08-22T12:15:00.001+02:00

Nå har jeg dratt fra Bodø. Det er særdeles merkelig, ettersom jeg har bodd i denne byen de siste 14 årene av livet mitt, men nå er jeg altså offisielt bodøværing i eksil.

Jeg kommer til å savne flere ting. Familie, venner og kjæreste, uten tvil. Naturen er noe annet jeg kommer til å savne. Å se Børvasstindan hver morgen er noe jeg har fått veldig sansen for. Vi har en fantastisk natur. Ikke bare er den vakker, men den er også helt ufarlig. Det fines ikke den ting her som kan true deg, med mindre du går inn for det selv.

Dette stedet, og folkene her, har formet meg. Hvordan jeg ville vært hvis jeg hadde vokst opp et annet sted er umulig å si. Kanskje hadde jeg vært en perfekt Bærumssoss eller et stolt medlem av trønderbataljonen. Ikke vet jeg, men jeg er glad til for at det gikk som det gikk.

Livet mitt er ikke over, men et kapittel i boken er nok avsluttet. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bosette meg i min barndoms by mer, selv om jeg ikke ser spesielle problemer ved å gjøre det.

Jeg ønsker bare å takke her for alle som i større og mindre grad har vært en del av livet mitt i Bodø by, og de fleste vil nok fortsatt være det. Takk for fjorten år med oppvekst, hvor jeg har såvidt begynt å forstå små biter av verden og livet. Et uvurdeelig fundament for livet videre har blitt skapt her.

Loud... Louder... Stop!

2008-08-16T20:40:00.003+02:00

Sommerens store oppdagelse var uten tvil The Neil Cowley Trio. Trioen hadde jeg aldri hørt om, før jeg nokså tilfeldig dro på konsert med dem på Canal Street Festival. Stor var begeistringen da de spilte, for maken til energisk og fengende musikk er sjelden vare. Så bra var det at både jeg, Markus og Kim (som jeg var der sammen med), måtte kjøpe hver vår cd. Cden jeg kjøpte, Displaced, har absolutt ikke skuffet, så langt derfra.

Loud... Louder... Stop! er navnet på deres nyeste album, og er hentet fra en (negativ) kritikk av bandet. Et godt eksempel på hvordan de er lite selvhøytidelige og bruker humor aktivt. Jeg vil anbefale enhver å sjekke dem ut på myspace-siden deres, og for alle i Oslo g omegn: de spiller konsert på Nasjonal Jazzscene 19. september. Møt opp! (for din egen del)

Sommeren som var

2008-08-16T16:51:00.001+02:00

Da var jeg kommet hjem etter reise. Knapt er jeg kommet hjem, før ordet "hjem" skal skifte betydning med ca. 1200 km. Hva har jeg så gjort i sommer?

Først var det BOLK (akronym for Bibel- og lederkurs), som er et forkurs for det jeg skal gjøre til høsten, nemlig Ten Sing Norway. På BOLK var det masse studier, først og fremst innen Bibelkunnskap og Ledertrening (logisk nok), men også innen noen andre temaer. I tillegg var det selvfølgelig nok å ta fatt i med å bli kjent med de andre seksten deltakerne og alt annet morsomt og lærerikt program som skjedde. Så var det også den obligatoriske Eplerose-drikkingen (en genial sider-brus som bare er å få tak i i denne landsdelen).

Etter BOLK (som var i Ulsteinvik, litt utenfor Hareid,) gikk turen til Sørlandet, nærmere bestemt Løktene (en liten ø ved den litt større øen Lyngør, som ligger utenfor byen Tvedestrand, som ligger ved Arendal (de som ikke en gang vet hvor Arendal er får stikke nesen i et atlas). Denne hytten er et ferieparadis. Eller i mitt tilfelle: var. Den er nemlig nå solgt, så det var litt sørgmodig å vite at det var siste sommeren der. Etter noen dager på hytten dro jeg videre til Arendal, hvor det var Canal Street Festival, en fantastisk jazz- og bluesfestival, som leverte sakene sine knakende godt. Høydepunkter som kan nevnes er The Neil Cowley Trio, Farmers Market, Ivar Kleive og Knut Reiersrud, Solomon Burke, Kristin Asbjørnsen og tusen artister til. Etter uken med Canal Street var det tilbake til hytten, hvor tiden gikk med til avslapping, lesing, badminton, kjøre båt, oppdagelsesferd på øyene rundt, bærplukking, potetsanking og bading (for å nevne noe).

Jeg hadde bare tid til noen dager der, før jeg gikk over til min siste del av sommerferien: Verdensfestival for Kfuk-kfum i Praha. Hele Nord-Norge tok buss sammen dit, noe som tok lang tid, men var veldig artig. I Praha skjedde det alt for mye for å nevne, så jeg gidder ikke å si så mye annet enn at det var kjempebra. Da det var ferdig var det buss hjem igjen, og da jeg kom hjem var det bare ti dager til jeg skulle dra igjen.

Selv om sommeren har vært ganske fullstappet med program, har den gått overraskende sakte. Det som går fort er disse dagene. De siste jeg har i Bodø, som hjemmeboende Bodøværing.

Dette er en rar sommer, fordi alt blir nytt eller forandret. Jeg skal flytte fra Bodø. Mitt hjem de siste fjorten årene, og hvor jeg har omtrent alle mine minner fra. Det stedet hvor jeg har tilbrakt de fleste sommerferiene mine, hytten på Sørlandet, er nå solgt, så dit kommer jeg nok ikke tilbake til. Noe annet som har skjedd er at mormoren min døde 29. juni. Ikke uventet, tvert i mot, men fortsatt veldig trist og rart. Særlig er det rart fordi det er første gang noen jeg kjenner dør. Hjemmet jeg nå forlater er også noe som snart skal forandres. Foreldrene mine flytter trolig herfra etter et år eller så, det kommer litt an på boligmarkedet. Slik sett føler jeg at mange av mine holdepunkter i livet blir borte. Personene jeg kjenner blir for det meste ikke borte, men jeg kommer til å være rundt en helt ny gjeng mennesker døgnet rundt, derav de fleste er totalt ukjent for meg (på dette tidspunkt).

Det er naturlig med slike overganger, men jeg føler at det kommer veldig mye på en gang. Det føles ubehagelig, men kanskje det bare er et innbilt problem. Tiden får vise.

(Her følger bilder fra hytta <3)

Badmintonbanen der den årlige Aanonsen-cupen finner sted

På hytta er det alle mulige slags bær i bøtter og spann, men disse
markjordbærene får så lite sol der de står at de nok aldri blir helt moden

Stupebrett 1-meter

Stupebrett 3- og 5-meter

Det kunne vært døren til en magisk dimensjon, men det er nok
bare inngangen til grønnsakshagen.

En av tomatene er klar, men de andre trenger litt mer tid

Dusjen på hytta. Vannet er varmet av sola, så på ruskeværsdager
får vi være svett eller dusje i kaldvann.

Og til slutt en fra Tsjekkia som forhåpentligvis (for sin egen del)
ikke drar til bibelbeltet og presenterer seg med etternavn.

Andreas' ordbok, del 1. (kanskje første og siste del)

2008-06-29T08:55:00.000+02:00

menneskelig ~lig a2
1 som gjelder mennesker allmennm- / den m-e organismen / det er m- å feile / det står ikke i m- makt / årsaken til ulykken var m- svikt / som er et menneske (i motsetning til en maskin) dette problemet må løses av en m- ekspert
2 mild, human; naturlig, liketil få en m- behandling / presidenten virket så m-

Dette er et av de mest feildefinerte ordene vi har i språket vårt, særdeles når det gjelder det motsatte, umenneskelig. Ordbokbeskrivelsen sier følgende: noe som gjelder mennesker, noe som er naturlig, humant (som i grunnen er akkurat det samme som menneskelig, bare på et annet "språk"). Men en av definisjonene passer ikke: mild. Ikke det at jeg kan huske at menneskelig blir brukt i betydningen av "mild" så veldig ofte. Men det dere må legge merke til i ordbokdefinisjonen, er at våre mest brukte synonymer for menneskelig ikke finnes der: nestekjærlighet, snill, selvoppofrende, fredfull, harmonisk. Det eneste som står er at noe som er menneskelig, skal knyttes til menneskenes natur. Hvilken uendelig, blind selvopphøyelse er det ikke da å tro at ting som er umenneskelige er fæle, grusomme ting?

http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/E52E5B86D50ACFF9C12571D20026F3D0
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=520289
http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/07/10/505884.html

USA, Iran og Burma er visstnok umenneskelige. Helt grusomme, med andre ord. Jeg vil definere dem som ganske menneskelige. Det eneste de gjør er å oppfylle menneskeslektens gode tradisjoner for brutalitet, urettmessige henrettelser og folkemord. Det er strengt tatt ikke noe revolusjonerende ved dette. Dette burde som sådan ikke være sjokkerende eller frastøtende for oss heller. Vi er like ille selv.

Jeg skal ikke gå i detaljer på hvorfor vi er så bunnløst grusomme, jeg har vel nevnt det tidligere. Men jeg skal bare utdype om hvorfor vi er dårligere ennn tidligere slekter av Hvermannsen.

Verden var grusommere før, alt var blodig, kriger, utnyttelse osv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det, men slike tanker er direkte frastøtende for meg. Vi har fortsatt kriging og utnyttelse, de finner bare sted i andre verdensdeler, slik at vi nyter godt av det og slipper å bli konfrontert med det. Men tidligere var det ikke Hvermannsens skyld. Folk flest hadde ingen påvirkningskraft på samfunnsordenen og de visste lite om hva som skjedde. I tillegg hadde de nok med sitt. Den norske bonden måtte bruke sin hverdag på å holde gården på stell, og det måtte hans døtre og sønner også, folk hadde ikke så mye tid til å se til andre. Dem som styrte var et lite sjikt på toppen, gjerne referert til som overklassen, og det var de som tok seg av det meste av grusomheter. Nå er det ikke så enkelt.

Vi er rik. Ufattelig rik. Rikdommen kommer ganske enkelt fra utnyttelse av andre land, og her er hver og en av oss en sentral del. Før visste man ikke hva som skjedde. Vi har alle forutsetninger for å finne ut av hva som står bak våre varer, og det burde anses som vår plikt. Før hadde folk flest ingen innflytelse på samfunnet. Det har vi fått, men i større og større grad velger vi bort den rettigheten. Allikevel er det menneskelige det som gjelder de opphøyde kristne og humanistiske verdier. Det bestialske derimot, det er grusomt det. De lever på rene overlevelsesinnstinkter, de er grusomme de. Mennesker som lever etter egoistiske prinsipper som er helt bortenfor egen overlevelse, de betegnes som bestialske. Men det de gjør er jo bare det vi alle gjør. Derfor vil jo det være det humane.

Vi tror alltid at vi er bedre enn vi er. Vi innbiller oss at vi er de gode, de som gjør godt, simpelthen fordi vi av og til donerer en liten sum til veldedighet, og fordi vi mener at noe burde gjøres med verdens fattigdom. Slikt blir det ikke mye resultat av.

Andreas' ordbok:

menneskelig ~lig a2
1 som gjelder mennesker allmennm- / den m-e organismen / det er m- å feile / det står ikke i m- makt / årsaken til ulykken var m- svikt / som er et menneske (i motsetning til en maskin) dette problemet må løses av en m- ekspert
2 grusomt, egoistisk, hensynsløst, human; naturlig, liketil få en m- behandling / presidenten virket så m-

Ny blogg

2008-06-27T20:34:00.002+02:00

Eg veit ikkje korvidt eg blir å skrive så mykje her, for no har eg fått ein anna blogg som er å så mykje betre.

Bloggen finn du her, og er administrert av ei gruppe av oss på TSN. Det blir nok ikkje stort betre.

For øvrig har eg det bra.

Å bombe menneskeverdet

2008-06-12T10:31:00.001+02:00

«Alle har rett til liv, fridom og personleg tryggleik» heiter det i Menneskerettsfråsegna i den 3. artikkel. Sjølv om disse fråsegna gjeld for alle land i FN, dvs. 192 land over heile verda, brytast dei kvar dag. Kvifor kan ein ikkje slå seg til ro med at menneskeverdet er totalt, og så jobbe ut i frå det?

Det er vanskeleg å forklare for eit lite barn korleis det er mogleg at menneska tek livet av kvarandre. Dei forstår rett og slett ikkje at nokon vil gjere noko som er så slemt og grufullt. Eg kan skrive under på at det gjeld for meg også. Vel er eg eldre enn eit barn, eg har større innsikt og forstår kva som driv menneska og i nokre tilfelle kvifor ein kan drepe ein annan. Men at land som Noreg tar til slike tiltak for å løyse problem, der det er tydeleg at det er ikkje-militære problem som ligg i botns i saka, det forstår ikkje eg.

Al-Qaida er ein terrororganisasjon som driv med direkte brot på Menneskerettsfråsegna, men vil det nokon gang vere ei endeleg løysing å nedkjempe eld med eld? At Noreg sender soldatar til Afghanistan for å halde orden og «skremme vekk» terroristsoldatar, viser at landet vårt ikkje har nokon kvalar med å myrde for «det større godet». Og kva slags hensikt har eigentleg dette? Særleg kritisk er det når ein seier at ein kjempar mot brot på Menneskerettsfråsegna, for ein går jo da, gjennom sin kamp, mot det ein kjempar for.

Ikkje forstår eg at ein kan påstå å forbetre situasjonen til eit folk, når ein jobbar mot vilja til det folket. At folk i Afghanistan støttar Al-Qaida, fortel oss at det faktisk ikkje berre er for å vere slem at gruppa driv på. I dei fleste kulturar har ein grupper som driv på med vondskapsfulle ting, men dei har som regel aldri brei støtte hos kvarmann. Det har derimot Al-Qaida. Dette tyder på at dei delvis kjempar saka til folket, enn kor vulgære metodar dei bruker. Og om folket er misnøgd med noko, kvifor ty til makt mot desse opprørarane, når ein heller kan innfri krava til folket, og dermed fjerne folket si støtte til terroristane.

Sjølvsagt veit eg at dette ikkje er berre berre, men det er i kvart fall ikkje berre berre å føre krig mot terroristar, som går på belastning av sivilbefolkninga. Ja, ikkje veit eg eingong korleis ein skal gå fram. Men heller ikkje veit eg korleis ein skal gå fram for å forbetre arbeidskåra til produsentar i den tredje verda, men eg meiner framleis at vi burde gjere det.

Enda meir merkeleg blir det når ein ser korleis media dekkjer desse militære operasjonane i utlandet. I Dagbladet og VG blir det ramaskrik når norske soldatar har vore i skotveksling der dei er utplassert, og da ein soldat blei drepen for ei stund tilbake, blei det nesten erklært landesorg. Forstå meg rett; og syns ikkje at det er særleg triveleg at ein norsk soldat blir drepen, men ikkje syns eg heller at det er særleg triveleg at andre blir drepen av norske soldatar. Det kan strengt tatt vere det same kven som drep, det går ut på eit: å krenkje menneskeverdet. For å sitere sjølvaste Stalin (sjølv om det stridast om dette sitatet faktisk kom frå han): «Om ein mann dør, er det ein tragedie. Om fleire millionar dør, er det statistikk». At ein nordmann dør er forferdeleg. At 200.000 menneske, deriblant ein del nordmenn, dør i ei flodbølgje er heilt uverkeleg og det verste som kan skje. At 50.000 menneske døyr kvar dag av mangel på mat er ein del av verdsordninga.

Menneskeverdet er til stades i alle menneske. Om dei så meiner at alle andre menneske burde utryddast, har dei framleis menneskeverdet sitt. Når vi blir selektive i forhold til kven vi «deler ut» menneskeverd til, da er vi blitt like god som terroristane. I dei fleste døma vil ikkje terroristar vedkjenne menneskeverdet i sine offer, men når vi gjer det same, har vi tapt. Vi har kome ned på deira nivå, og da er ikkje kampen verdig å kjempe lenger.

Med andre ord så må vi sjå på alternative måtar å få bukt med terrorisme på. Vi er kome til det punktet der vi har vett nok til å seie: «Dette er vi for god for». Tar ein ikkje menneskeverdet på alvor, kan ein aldri forvente det av andre, minst av alt dei ein kjempar mot. Det er denne bevisstheita som må kome til alle dei som trur at målet alltid helligar middelet.

Dette er ein skolestil eg skreiv for åtte månadar sidan, som eg fant då eg gjekk gjennom ei bunke gamle papir, og så va den ikke så verst, så eg tenkte eg kunne leggje den ut her.

Hyklersk piss

2008-06-10T11:59:00.003+02:00

Nå har jeg forberedelse til arr/komp-eksamen. I god stil klarer jeg ikke helt å konsentrere meg, men fant til gjengjeld en skikkelig fæl side: http://ethisphere.com/wme2008/

Dene siden inneholder vistnok en liste over 2008 sine mest etiske store selskaper. Det er mildt sagt skremmende å se hva slags selskaper som er på listen. Jeg skrev en kommentar til dette, men den kan inneholde mye skrivefeil og slikt, men det driter jeg i, for jeg skal forberede meg til eksamen:

This is a really sick list.

Take McDonalds as an example. Livestock is the perfect way of being unethical. Not only does livestock eat 5-8 times more food than we get when we eat them, food that could have gone to those who are in need of it, but the craving for fodder for livestock is one of the greatest causes of deforestation in South-America. Yeah, beef is actually killing the rainforest. And this food isn’t good for us either, the number of obese people are just going up, and is causing a greater and greater problem all over the world. Thank you McDonalds.

Let’s not forget one of McDonald’s main partner, Coca-Cola Company. The people who are decontaminating ground water around their factories in poor countries, and denying their workers the right for labour unions. And by the way, PepsiCo is no better, and they’re also on this list.

How nice to read about Starbucks, to see that they are so kind to their workers, IN THE US! Accidentally they didn’t mention how the coffee farmers don’t make enough money to make ends meet, how they can’t educate their children because the children have to help with farming. They didn’t mention wastelands that once were nutritious farmlands, now desolate because of over-production of coffee.

Oh, and Google. Thank you for helping China with censoring the internet. It’s probably good for the Chinese to get a feeling that the west is supportive of their government, ant that since the western sites says exactly the same as the Chinese sites, it is undoubtedly true.

Caterpillar sells their machines to Israel, fully aware that the only purpose is to ruin the homes of civilian Palestinians. But of course, this is from the US, and one can’t consider Palestinians as human beings, i forgot that. Stupid me.

And of course, clothing retailers. So maybe Gap is getting a cleaner chain of production, good for all, but the whole concept of these clothing retailers can actually be considered unethical. Their whole goal is to sell more and more clothes, trying to break sales records over and over. Well, this costs the earth. Take a look at the Aral Sea. It’s shrunk down to almost nothing now, because of irrigation for cotton farmers, because cotton takes a lot of water. And the water that’s left is polluted by pesticides from the same cotton farmers. There aren’t actually enough resources to keep this up, with out laying the whole world barren. But who can blame the companies, as it’s the consumer who’s always craving more?

This list is a disgrace.

Frynsegoder og slikt

2008-05-26T00:51:00.005+02:00

Et av de største problemene vi har (eller en av de største årsakene til problemer) er mangelen til å bedømme hva som er nødvendig. Ekstra goder har blitt en så inkorporert del av hverdagen at det er vanskelig å oppdage hva som egentlig er det ekstra i livene våre, kontra det som er av nødvendig karakter.

Sukkervarer er et godt eksempel på hva som er unødvendig. Sukkertøy, sjokolade, potetgull og lignende, det som bergenserer så godt oppsumerer med snop, er et godt eksempel. Dette er på ingen måte nødvendig for oss. Vi får ikke noe positivt, fysisk utbytte av det, det er ikke bra for økonomien vår og det gir oss ikke noe lykke, utover øyeblikket. Det fysiske aspektet merker samfunnet, gjennom stadig økende fedmeepidemier som fører til mer sykemeldinger og er generelt veldig samfunnsøkonomisk ugunstig. Vi som enkeltpersoner merker ikke den kommende diabetes, karies, og blodpropp før det gjerne er for sent. Før den tid anser vi det som svært usannsynlig at slikt kan ramme oss, så da er det ikke vits å bry seg med det. Økonomisk sett kunne vi ikke brydd oss mindre. Vi har så mye å rutte med at dette kan da aldri i verden framstå som noe problem. Når studenter klager over dårlig økonomi, er det gjerne når den økonomiske delen av godterhandelen er regnet inn, altså den står som en av nødvendighetene i livet. Dette på grunn av den kortvarige nytelsen. Man vet hva man går til når man spiser, man vet at det kommer til å smake godt. Men tydeligvis er ikke minnet av det verdt mye, for det gir bare mersmak.

Godter er selvfølgelig bare et av mange eksempler på helt unødvendige ting som vi bruker penger, tid og krefter på. Så ille er det, at vi mister helt oversikt over våre verdiers plass i dagliglivet. De fleste mener medmenneskelighet er viktig. Rettferd, frihet og alt det der. Men hvor mye tid og krefter vier vi til disse sakene? Det er vel å bra å ønske å støtte veldedige formål, men når summen vi bruker daglig på rene unødvendigheter er større enn det vi bruker månedlig på de verre stilte, sier dette noe om prioriteringene våre.

Handlinger taler bedre enn ord.

Fairtrade

2008-05-23T00:03:00.002+02:00

Eg har nevnt Fairtrade før. og kanskje alle mine lesarar (kor mange de er, veit eg ikkje), veit kva Fairtrade er, men eg skal i korte trekk forklare det. Alle som føler seg trygg på kva Fairtrade innebærer, og som bor i Bodø kan hoppe til slutten av innlegget. Dei som ikkje bor i Bodø og har kunnskap om Fairtrade, kan smøre seg med tålmod til neste innlegg (eller sjå på eldre innlegg, og kommentere dei).

Kort og godt består Fairtrade av to ord, "Fair" og "trade". Dei omsetjast til "rettferdig" og "handel". Det er nemleg rettferdig handel som er heile greia. Fairtrade-merket er din garanti for at bonden som produserte råvarane i produktet fikk ein anstendig pris for arbeitet sitt. Ikkje nok med det, men produsentane har også krav på gode arbeidsforhold og verneutstyr om det trengst. I tillegg får kooperativane som produsentane er tilslutta ein "premium", ein bonus i tillegg til lønna, som kan brukast til t.d. skole eller helsepleie til lokalsamfunnet eller betre arbeitsverktøy til kooperativet. Fairtrade stiller også krav til bærekraftig landbruk, slik at ikkje jorda blir utarma eller lokale vannkildar blir forurensa av sprøytemidler.

Det er meir å seie, men eg sa kort og godt, så om du lurar på noko er det berre å spørje (du kan t.d. bruke kommentarfeltet nederst i innlegget).

Fairtrade i Bodø

No har det seg slik at eg er med i styringsgruppa for Bodø kommune som Fairtrade-kommune, og i den samanhengen har eg laga ei produktliste for Fairtradevarar i Bodø kommune. Om du skulle vere interessert i slik, finn du den her: Produkoversikt Bodø

Om hvor meget jord et menneske må ha

2008-05-21T17:52:00.003+02:00

I dag skal eg ikkje gjere anna enn å presentere ei novelle eg fann på Prosjekt Gutenberg.
Novella er skrevet av Leo Tolstoj rundt slutten av 1800-tallet, og resten skal den få seie sjølv.

How Much Land Does a Man Need?
(den er på engelsk)

Gid jeg levde på 30-tallet...

2008-05-20T16:43:00.002+02:00

"Hadde jeg bare levd da kunne jeg ha vist folk. Jeg ville stått på barrikadene, advart folk mot nazistene, og sett den uretten som foregikk i Tyskland."

En fin visjon, og mange har nok tenkt den. Om du ikke har tenkt slik, har du kanskje beundret klarsynet til diktere som Claes Gill, Arnulf Øverland eller Nordahl Grieg, som alle gjorde sitt for å advare mot de eksisterende grusomhetene og den kommende krigen.

Det står for oss som nokså vanskelig å forstå hvordan en hel verden kunne akseptere slike grove brudd på alt vi forbinder med menneskelighet. Det er rett og slett groteskt. Men for å være helt ærlig, mener jeg at situasjonen er helt lik i dag. Forskjellen mellom 30-tallet og dagens grusomheter er:
1) Vi bidrar alle til det som skjer i dag
2) Vi nyter goder av det som skjer i dag

Likhetene er:
1) Når folk blir konfrontert med det som skjer vender de det døve øret
2) Det som skjer er så grusomt at folk synes det er bedre å la være å få vite om det

Jeg er flink til å utsette ting, å få ting jeg burde gjort på avstand. Hvis det er en telefonsamtale jeg burde tatt, særlig hvis den er litt på etterskudd, er jeg veldig flink til å utsette den. Det hjelper ingenting, men det føles godt å slippe å konfrontere det. På samme måte velger folk å ta på avstand det fæle i verden. Forskjellen er at det finnes ingen tidsfrist for det som skjer i verden. Hvis man skulle satt en tidsfrist på det, ville den i så fall være alt fra seksti til ett tusen ni hundre og syttiåtte år over tiden.

Mange av dem som levde på 30-tallet tenkte sikkert "Tenk om jeg hadde levd i 1800-tallets USA. Jeg skulle talt slaveriet midt i mot." Eller så beundret de folk som for eksempel Abraham Lincoln som tok et oppgjør mot slaveriet. Men de hadde jo nærere ting de faktisk kunne tale i mot, og prøve å gjøre noe med.

Vi liker å se tilbake. Det er godt å se på dem som har gjort det bra, dem som har talt Rom midt i mot, og forbedret menneskehetens livsløp. Det er litt kjipere å se på nåtiden, for der er det så mye som fremdeles ikke stemmer. Så mye en selv kan gjøre noe med. Og det krever jo handling, som er en kjedelig ting. Kanskje det er derfor vi har historie på skolen, men ikke én time handler om pågående globale konflikter eller katastrofer.

Fremmendgjering

2008-05-18T23:01:00.003+02:00

I dag følte eg meg fremmend for heile eksistensen. Ikkje at det var noko særleg dramatisk i det, det var berre rart. Eg hang meg opp i noko så kvardagsleg som eit tallsystem. Då selvfølgeleg det tallsystemet vi brukar heile tida, titallssystemet.

Det verkar så logisk på oss å bruke titallssystemet. Det finns nærast ingen anna måte å rekne på. Alt kva vi tenkjer skal vere i dette systemet, og alle system blir ulogiske. Men eigentleg er det berre éin grunn til at titallssystemet er meir logisk enn t.d. åttetallssystemet, og det er antall fingre vi har til saman.

Når eg rekner med femtallssystemet (som vi liksågreit kunne ha hatt, sidan vi har fem fingre på kvar hand), tenkjer eg at det er upraktisk å ikkje bruke fem av sifra våre (5-9). Men eigentleg er det jo teit å ha begrensa seg til ti siffer kan ein liksågodt seie. Kvifor har vi ikkje tolv tiffer, der dei to siste kunne ha sett korleis som helst ut. Det er tross alt ikkje nokon logisk grunn til at talla ser ut som dei gjer. Det berre følast logisk fordi vi har vakse opp med dei.

Det er kjempeirriterande å tenkje på dette. Når eg tenkjer at vi kunne rekna i fjortentallssystemet, byrjar eg med ein gong å tenkje på kor upraktisk det ville vore, fordi det passar så dårleg med titallssystemet. Titallssystemet er rett og slett ein del av meg, ein rein innstudert del av meg, som er umogleg å få bort eller dempe.

Tanken på dette gjer at eg tenkjer på to ting: 1) Vi har ein utrolig konstruert verden. Berre tanken på kor konstruert alt vi tenkjer, gjer, ser, osv er, gjer meg forfjamsa. Der er så uhorveleg vanskeleg å forstå. Ikkje det at eg trur det kunne vore på ein annan måte, men det er berre rart. Det er særleg rart at vi tar ting for så gitt. Det er så selvfølgeleg å bruke ti siffer som ein setter i rekke etter kvarandre frå venstre mot høgre for å definere kvanta av alle slags handgripelege og svevande ting.

2) Eg forstår så alt for godt at det er mogleg å bli hjernevaska. Alle slike formar for system kan bli sett på som ein form for hjernevasking. Og strengt tatt, så definerer vi hjernevasking som indoktrinering til å tro det motsatte av det vi har blitt overbevist om at er rett. Det kan jo seiast at vi har blitt hjernevaska til å meine at menneskerettsfråsegna (mennskerettighetene) er rette. Frå vi var små har vi alltid høyrt kor bra dei er, så på sett og vis er vi indoktrinert der, men nokså subtilt, i forhold til oppdraginga i t.d. det tredje rike, og ein kan jo stille spørsmålsteikn på kor bra den subtiliteten er. Men uansett: Når da nokon andre har fått noko anna i morsmelka si, t.d. vi er meir verdt enn de, så definerer vi det med ein gong som hjernevasking. Men det er berre eit system, akkurat som vårt tallsystem, som er nærast ein del av oss.

PS. Eg støttar ikkje hjernevasking, og eg talar ikkje i mot menneskerettsfråsegna, men tankesprella mine tar meg berre til dei mest underlege plassar.

Feministen Andreas

2008-05-11T09:46:00.003+02:00

Norsk feminisme er, mildt sagt, tragisk. Etter å ha hørt om kvinnegrupper som har kjempet om saker som: "Nøytral fotgjengerovergangsskilt - det er feil at det er bilde av en mann på disse skiltene", så forstår jeg at feminismen har utspilt sin rolle i Norge. Jeg sier ikke at likestillingskampn er fullbyrdet, men jeg mener at å kjempe ytterligere for den gir seg sirka like mye utslag som å drepe mygg for å utrydde myggbestanden. Det som provoserer meg emst de norske rødstrømpene, er at de oppfører seg som om saker slik som fotgjengerovergangsskiltene er viktige. Som om de er av noen som helst konsekvens. Jeg har sett hva feminismen en gang betydde, og hva den burde handle om.

I sommer ble jeg kjent med ei jevnaldrende jente fra Palestina. Hun var et unikum, for å være helt ærlig. Hun var smart, oppvakt, intelligent og alt annet positivt som omhandler hjernens territorium. Samtidig var hun et flott medmenneske, hyggelig, grei, og så videre.

Hun hadde studert ved et universitet i Palestina, og gjort det utmerket i sine studier. Eneste problemet var at hun ved det universitetet møtte på sitt søskenbarn, og begynte å få kontakt med ham. Ikke noe amorøst ved det, bare to personer som er oppriktig interessert i å lære hverandre å kjenne. Da denne nyheten nådde familien hennes, ble hun straks forflyttet til et annet, mye dårligere universitet, som lå nærmere hvor hun bodde. Her hadde de ikke samme studietilbud, og hun endte opp med å studere noe hun fant nokså uinteressant.

Etterhvert sluttet hun på det universitet, men uten at det var noen krise, for hun fikk seg en jobb ved Dødehavet, for å markedsføre dødehavsprodukter. Selv om det ikke var dette hun brente etter, gjorde hun det så skarpt her, at hun snart fikk gode muligheter for avansement. Tilbudet gjaldt å jobbe noen uker i Sambandsstatene, i Texas, med god lønn og en sjanse til å komme seg ut og opp i verden. Dette var for drøyt for foreldrene hennes, som mente at hvis hun dro til USA ville hun bli en alkoholisert stoffmisbruker og det som verre var, og nok en dør ble lukket for henne.

Da jeg møtte henne i sommer fortalte hun meg dette, i tillegg til hvordan situasjonen hennes var nå. Hun fikk jevnlig besøk av noen som ønsket å fri til henne, og som foreldrene hennes målte opp og ned med alle mulige (metaforiske) mål, og heldigvis for henne var det enda ikke kommet noen som var blitt godkjent. Men hun visste at en dag ville han komme, han som ble akseptert, og ville blir hennes ektemann, og hun håpte bare at han ikke var så ille, at hun kunne like ham, og kanskje til og med lære seg å elske ham.

Et lite notabene for dem av dere som tenker at dette er så "typisk muslimer", så består det palestinske folket av både muslimer, kristne og jøder, og denne jenta og hennes familie er kristen.

Fra før av har jeg syntes at den norske feminismen er latterlig, men hun fikk meg til å innse at den var nærmest for bespottende å regne mot alle verdens kvinner som blir bastet og bundet fra dag én i livene sine. Selv om jeg nok aldri kommer til å vie livet mitt til de stakkars kvinneskjebner, det kan jeg ærlig innrømme, vil jeg etter dette møtet kunne si med hånden på hjertet at jeg er feminist, dog ikke i den norske forstanden.

Beklager, men jeg hater deg

2008-05-08T18:44:00.004+02:00

Det har seg kanskje ikke slik at jeg hater deg, men jeg kan garantere at jeg hater handlingene dine.

Vi lever i en forferdelig verden. Kall meg pessimistisk, men det ordet er alt for ofte ensbetydende med realistisk. Selv om det finnes mange fine ting i verden, er den grusom og fæl. Og vi er alle en del av det.

Det er ikke Exxon Mobile, Coca-Cola Company og USA som er skyld i verdens smuss. De har sine svin på skogen, men vi er ikke noe ulik. Dette er en ubehagelig erkjennelse, og folk flest møter den med benektelse. Det er så alt for lett å stå på barrikadene mot et stort multinasjonalt selskap. Å gå inn i seg er mye mer skummelt. Nært. Samvittighetsbetyngende.

Det er vanskelig å skulle innse at ting vi tar for gitt er produkter av bestialitet. Det kan til og med være nedbrytende, men spør du meg er det helt nødvendig. Jeg vil ikke støtte opp om grov utnyttelse av mennesker andre steder i verden, og prøver å endre mine forbruksvaner. Ofte lurer jeg på hvorfor. Enda oftere lurer jeg på hvorfor så få andre gjør det samme.

Vi flagger frihet, demokrati og likeverd høyt, men hva i pokker hjelper disse ordene når handlingene våre sier det stikk motsatte? Vi ser med avsky tilbake på den transatlantiske slavehandelen, men støtter opp om slavehandel med de frynsegodene vi elsker å ha.

Jeg lurer sterkt på hvorfor det er så vanskelig å innse. Folk behandler det som en sykdom de er redde for å dra til legen med. Den er der uansett hva de gjør, men de vil ikke ha den fram i lyset, for innrømmelsens øyeblikk kan bli for smertefylt. Jeg kan ikke si annet enn at dette er smertefylt. Men det er like fullt vårt moralske ansvar å ta et oppgjør med århundrer med systematisk utnyttelse for egen vinning.

Ikke er jeg perfekt. Jeg hater deg, men jeg hater meg selv like fullt. Jeg prøver hva jeg kan for å befri meg fra min avhengighet til slaveri, men problemet er at jeg ikke er fullt opplyst. Jeg vet ikke alt hva som er skadelig for produsenter, men jeg prøver. Alltid har jeg et åpent øre for hva som kan være grusomt, og alltid prøver jeg å endre mine forbruksmønster i takt med ny informasjon som bringes opp i lyset. Prøver, men lykkes ikke alltid.

Men jeg får ikke sagt det nok. Det forbløffer meg mest at oppegående, fornuftige mennesker bare hører på det døve øret når slikt blir tatt opp.

Hvordan endrer man vaner? En ting jeg har gjort er å slutte å kjøpe konvensjonell sjokolade. I underkant av ett og et halvt år har jeg ikke spist annen sjokolade enn den som er Fairtrade-sertifisert (med et par pinlige unntak). Hvorfor?

"Child labor. Seventy percent of the world’s cocoa (and most of the United States’) comes from West Africa, where nearly 300,000 children under the age of 14 toil in dangerous conditions on cocoa plantations. In the Ivory Coast, where more than half of the region’s cocoa is produced, more than 100,000 children work in near slavery, subject to both injury from the machetes used to harvest the plant and from toxic pesticides that are banned in the United States and Europe."
Kilde: Foreign Policy

I tillegg til barnearbeid er det grov utnyttelse arbeidere i slave-lignende forhold. Det er ikke noe jeg ønsker å støtte opp om.

Klær er en annen luguber ting. Prisen på bomull er i dag, i forhold til kjøpekraften, den laveste siden før 30-tallet. Det vil si at de som produserer bomullen knapt har nok til å overleve, og ikke nok til å leve (i hvert fall slik vi ser på konseptet med å leve). I tillegg krever bomullsplanten enormt med sprøytemidler, og de fleste av de sprøytemidlene som brukes er stoffer som i Vest-Europa og USA er ulovlig nå, fordi de er så farlig for mennesker. Så produsenten har det mildt sagt ganske dårlig. Ikke nok med det: de som syr klærne dine har det ikke som plommen i egget. En gjennomsnittlig fabrikkarbeider i Kina tjener 45% av det han trenger til livets opphold (da regnet mat, strøm, bolig, klær osv.) i tillegg til lange arbeidsdager på over ti timer, og helseskadelige arbeidsforhold. Og nå har jeg ikke engang nevnt hvor ressurskrevende bomullsplanten er for nærområdets vannreserver.

Det finnes mye drit i verden. Gjør noe med det!

Folk nå til dags

2008-04-28T19:42:00.004+02:00

I morgen har jeg tentamen i musikkhistorie, og neste tirsdag (0m åtte dager) har jeg tentamen i hovedinstrument. Egentlig burde jeg nå øve til en av dem, men jeg tar en liten pause. I dag er en dårlig dag. Den begynte bra, med vakkert vær og en følelse av at alt her i verden kan fikses. Men så ble alt bare gradvis verre. Det var ikke noe spesielt ille som skjedde, bare mange små teite ting som gjør at humøret er dårlig. F.eks. var det en pakke jeg har ventet på som endelig kom, men halvparten av innholdet hadde fallt ut under transport. Så har det også vist seg at gitaren min streiker litt. Mange slike små ting har totalt gjort denne dårlig. Men den blir sikkert bedre.

Det var ikke dette jeg egentlig skulle skrive om, men når fingrene først slår seg løs, er det vanskelig å stoppe dem, men nå kommer det egentlige innholdet.

For en stund siden satt jeg på bussen, og midtveis på turen kjørte sjåføren feil i forhold til ruten. Bare en liten feil (22-ruta kjørte ikke forbi City Nord), men allikavel veik den fra ruta si. Da tenkte jeg om jeg burde kanskje gå fram og si i fra til bussjåføren at han kjørte feil nå, eller om jeg bare skulle sitte i ro og mak slik alle andre gjorde det. Den neste tanken var at uansett hva jeg gjorde kunne en eller annen avisskribent skrive om folk nå til dags som gjorde slik som meg (med et verbalt hoderist).

Tenk deg en av disse kommentarene på side to eller tre i avisa, skrevet av en i avisens stab. Her skal de alltid påpeke et eller annet ved vårt samfunn, vår livsførsel eller andre dagligdagse ting, og vi skal nikke og tenke "ja, ja, mhm, stemmer," mens vi leser. Det kan være om alt fra ungdommen nå til dags til hvor skummelt det er med russiske jagerfly ved grensen vår.

En dag kunne det stått i en slik kommentar: "Folk nå til dags er ikke hva de en gang var. Bare navnet "68-erne" står igjen etter den aktive generasjonen. Nå har likegyldigheten slått seg til ro i folks hjerter, og de fleste av oss gidder ikke bry seg med hva som skjer rundt dem en gang. For eksempel hvis en buss kjører feil rute, vil ikke noen gjøre annet enn å sitte stille i egne tanker. Så lenge det ikke gjør noe for dem at bussen kjører en omvei eller ei, så bryr de seg ikke." Og så videre. På samme måte kunne det en dag stått noe slikt som: "Det er ikke lett å skulle være flink til noe i vår tid. Nå har folk blitt så allsidig, og tror at de kan alt mulig rart, om de bare har lest litt om det på internett. Det er blitt en farsott å skulle blande seg inn i andres affærer og fortelle dem hva de gjør feil og hvordan ting burde gjøres. En dag jeg satt på bussen, kjørte bussjåføren i ro og mak, inntil noen kom og skulle fortelle ham hvilken rute han skulle kjøre, for nå kjørte han vistnok feil."

I begge tilfellene kunne jeg sikkert lest teksten selv, og bare nikket og tenkt "ja, slik er det blitt". Kanskje ting ikke er blitt. Kanskje ting er, og har vært som de er, og mennesker bare oppfører seg slik som mennesker har oppført seg i lang lang tid. Men allikevel er det blitt populært å skulle komme å synse i det vide og det breie og hvordan folk nå tildags er, og hvordan de gjør ditt og datt, og det er så teit.

Ja, nå har det seg at det jeg skriver er akkurat det jeg skriver om. Jeg skriver om folk nå til dags, som absolutt skal skrive om hvordan folk er nå til dags.

Nå skal jeg øve til tentamen.

Janteloven mot idealister

2008-03-22T16:03:00.002+01:00

Du skal ikke tro du er noe.
Du skal ikke tro du er like meget som oss.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.
Du skal ikke tro du vet mer enn oss.
Du skal ikke tro du er mer enn oss.
Du skal ikke tro du duger til noe.
Du skal ikke le av oss.
Du skal ikke tro noen bryr seg om deg.
Du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Jeg kom til å tenke på janteloven her en dag, og hvordan den ofte blir satt mot idealister. En skal ikke komme og si noe som helst på hvordan andre lever livet sitt, de skal få leve det som de selv vil. Aldri skal en få påpeke hva som kan være galt. Betingelsesløs personlig glede er blitt så godt som det største idealet i samfunnet, og en skal aldri tale mot det som skaper glede. Enten det er bomull, kakao, gull, teak eller andre (som oftest) uetiske ting, så kan man ikke si i mot disse. De skaper nemlig glede. Og kjøperkraft.

Det gikk opp for meg at djanteloven passet jo perfekt inn i denne sammenhengen, så jeg fant ut at jeg skulle skrive den litt om for å tilpasse den til situasjonen. Problemet var at min versjon ikke blei noe annerledes enn Sandemoses. Den var jo "perfekt" til situasjonen allerede.

Kaval!

2008-03-05T21:55:00.004+01:00

Jeg har kjøpt meg en kaval! (Ka-hvafornoe?)

Da klasse Mu3a ved Bodø VGS var på klassetur i Budapest var jeg så heldig å komme over ("lete opp" er vel egentlig mer rett enn "komme over") en fantastisk liten butikk som solgte folkeinstrumenter fra Balkan og deromkring. I denne butikken hadde de også flere kavaler.

En kaval er en fløyte med opprinnelse som hyrdeinstrument i Tyrkia , men nå til dags er den kanskje bulgarerne som er mest kjent for sine kavaler. Nettopp derfor var det at de hadde en bulgarsk kaval i butikken, som jeg fikk prøve. Ikke fikk jeg noe lyd i den, men skitt au, jeg kjøpte den for det. Selv om prisen var på 45 000, skremte ikke det meg heller. Ungarske forinter er nemlig ikke så veldig mye verdt.

Nå er jeg altså en heldig eier av en kaval, som jeg prøver så godt jeg kan å mestre, selv om det ikke høres så veldig fint ut. Men slikt kommer seg. Det beste med å være helt analfabet på noe, er at det er så mye forbedringspotensiale. Jeg var i lykkerus andre dagen jeg hadde den, fordi jeg klarte å lage en tone med den.

Hvis noen lurer på hvordan en kaval høres ut, kan du sjekke det ut her: Yambolsko Trite Puti

Litt sær lyd i den, men det er vel det som gjør at jeg har falt sånn for den, og har ønsket meg en slik i underkant av et år. Det merkelige er at det er så utrolig artig å spille på den, og kan bli kjempeglad bare ved å tenke på at jeg har en kaval. Merkelig, men faktisk sant!

Slik ser den altså ut:

Neste år

2008-02-29T16:16:00.003+01:00

Eeg er komet inn på Ten Sing Norway!!!!

Meget glad og nøgd kam ein trygt seie at eg er.

Men i dag kom eit brev i posten som sa noko anna: Staten Noreg vil ha meg. Sjølv om eg fylte ut ein søknad om å få sivilteneste vil dei ha meg. Til drap. Eller assistanse til drap. Eller mord. Eller militære operasjoner i utlandet. Eller krig. Kall det kva ein vil, eg ser at det er ein spade uansett. Eg vil ikkje vere med.

Da eg var på sesjon måtte eg setje opp ei prioritering til kor eg ville om eg av ein eller annen grunn skulle inn i militæret (offiseren kalte det "for ordens skuld, fordi det er datamaskiner som skal lese svararka"), og der satt eg opp saniteten i Kystvakta. For å komme meg så langt unna vold og slike deilige greier som eg kunne komme meg innanfor militæret sine ramma. Allikevel blei eg kalla inn til Luftforsvaret.

Men krise er det ikkje, eg skal klage og det KJEM til å gå bra. Eg blir berre litt irritert.
(til gjengjeld er eg veldig glad for tida, men set skal eg skrive om ved eit anna høve)

меня жен

2008-02-03T20:41:00.001+01:00

Nå er det lenge siden sist jeg skrev her. Først og fremst er det fordi jeg bestemte meg for å skrive om Russlandsturen jeg hadde i begynnelsen av desember, før jeg skrev om noe annet, for å få skrevet om den. Noe som førte til at jeg skrev ingenting på lang tid. Men her kommer altså en liten beretning om Moder Russland.

Turen til er det ikke mye å si om, jeg og Thea tok fly til Tromsø en torsdags morgen, deretter til Kirkenes, og så Murmansk. Da flygingen var overstått skjedde det derimot noe litt mer interessant.

Russisk passkontroll er alltid skummelt. Man føler litt at man spiller rulletten deres, ikke fordi det alltid skjer noe galt, men først og fremst fordi alle skal være så seriøse, nærmest skumle, og strenge. Og så tar det lang tid. Ikke vet jeg hvorfor, men det føles ut som om de må trippeltsjekke alt, fordi en liten skrivefeil e.l. kan være en trussel mot rikets tilstand. Denne følelsen i russisk passkontroll gjorde at jeg ble litt ekstra satt ut da mannen som kontrollerte passet mitt begynte å stusse.

Han tilkalte en annen vakt, som så snilt spurte om navnet mitt, og deretter om kjønnet mitt. Så ble jeg også spurt om jeg kunne russisk. Jeg måtte skuffe ham, noe som brydde ham. Etterhvert fikk jeg vite at det sto i passet mitt at jeg var jente, hunkjønn, og da ble det problemer. Etter omlag et kvarter kunne jeg endelig gå, og lettet var jeg.

Ute ventet Jane som jeg møtte i sommer på Global Week, og henne var det veldig trivelig å se igjen! Så skulle vi kjøre til Kirovsk, som tok omlag 3-4 timer, en god del lengre tid enn normalt, fordi det var så utrolig tåkete at det var vanskelig å se i det hele og det store på veien.

Vel framme i Kirovsk ble vi innkvartert hos verten vår, Olga. Som de aller fleste andre i Kirovsk bodde Olga i en liten leilighet, i en stor, grå blokk. Her fikk vi hele stuen til å sove i, og stuen var det største rommet i den lille leiligheten. Så skulle vi få en matbit, og her ser dere kjøkkenet, proposjonert med meg og den lille Sofia, jenta i hjemmet.
Snill og gjestfri som russere er, ble vi tilbydt diverse å spise og drikke. En av tingene vi ble tilbydt var te fra denne kannen. Ettersom jeg så smått har begynt å drikke te takket jeg ja, og jeg fikk i koppen min. Jeg fikk ikke så mye, og regnet med at det var fordi jeg skulle smake om jeg likte den, og så kunne jeg få mer. Jeg smakte på den, og det var den beskeste, sterkeste teen jeg noengang har smakt, ikke på langt nær noen annen te. Så gjestfri som de var her, kunne jeg ikke gjøre annet enn å ha i en god dunge av sukkeret som var satt fram, og smile og late som om jeg nøyt teen. Thea tok også av teen, og hun likte den heller ikke. Hva som var gått galt forsto vi snart, da Olga tok vannkokeren som nettopp var ferdig å koke bort til oss og helte den i teen vår. Det var nemlig tekonsentrat vi hadde fått, som skulle blandes ut med kokende vann. Vi fikk aldri mer av den teen, noe som var litt dumt, fordi den var jo faktisk veldig god, når den bare hadde fått litt vann i seg. Men jeg turte aldri å spørre etter den.
Etter mat ble vi vist en tur rundt i byen, og det var ikke så mye å si om det. Den var full av høye, grå bygninger. De to få byggene som ikke var grå hadde en turkis farge som ikke akkurat var oppløftende.
Hele inntrykket av tung gråhet ble nok forsterket av været. Hvorvidt det var overskyet eller ikke var det helt umulig å vite, for tåken lå så tykk at vi knapt så tyve meter framover. Dette gjorde at mitt forsøk på å ta bilde av vår alles kjære Vladimir Iljitsj Uljanov (som det faktisk finnes en statue av, etter det russerne sa, i ALLE byer i Russland) ble som dere ser her, ikke særlig vellykket.
Neste dag var vi med Jane på universitetet hun studerte, hvor vi var med i en engelsketime, og fortalte om det norske skolesystemet. Disse russerne var like gamle som meg, men det fleste turte ikke si et kløyva ord på engelsk. Noen tror jeg knapt kunne si en sammenhengende setning på engelsk. Det fikk til å tenke på om hvorvidt Putin ønsker at de skal lære engelsk, med tanke på at språk er makt, og engelsk åpner en god del dører for demokratiske kilder, som er vanskelig å begrense.

Resten av den dagen gikk med til shopping i Kirovsk, noe som for det meste var ganske kjedelig for min del. Jeg følte meg som en atypisk turist. Jeg fikk med meg to ting fra alle butikkene i Russland hjem. Det ene var en minijack-til-phono-kabel (som nesten ikke virket), og det andre var en grønnsaksskjærer. Grønnsaksskjærer er slikt man aldri finner i Norge, og det er kjekt å ha når jeg om noen år står på egne ben, så da jeg kom over en slik måtte jeg bare kjøpe det.

Da vi kom tilbake til der vi bodde fant vi ut at stua, der vi sov, hadde stått urørt hele dagen. De hadde rett og slett avsatt hele stua til oss hele døgnet. Maken til gjestfrihet finner man sjeldent i Norge, det er sikkert og visst. Samme kvelden fant vi ut at den skjønne lille jenta, Sofia, var veldig glad i musikk. Theas mobil hadde musikk, og dette likte hun veldig godt. Det hun likte best var, tro det eller ei, Nu blir det liv, rai, rai, av DDE. Hun ble heltfrelst på den sangen, og begynte å danse og styre. I grunnen er det ikke så rart at hun ble så glad for musikken. Alt vi hørte av "musikk" i Russland, var dårlig trance. Som oftest hadde de tatt en strofe fra en vestlig sang, og så laget en trancesang rundt det. Og den musikken var overalt. Da er det vel ikke så rart at man blir glad når man blir presentert for musikk som var litt annerledes enn det.
Neste dag skulle vi egentlig i de enorme gruvene i Kirovsk, men den turen måtte avlyses på grunn av været (fortsatt tåke som ertesuppe), så vi dro heller til byens kulturpalass (navnet på kultursenteret i hver by). Søylene utfor huset var enorme (og doriske, meds de rundt inngangspartiet var korintiske (Andreas mimrer fra kunst- og kulturhistoriefaget)), litt typisk russisk propagandastil, for å si det mildt.

Da vi kom inn i bygget ble vi møtt av et av disse russiske særtrekk: Der ga vi jakkene våre til en dame som ahdde ansvar for garderoben. Gratis, selvfølgelig. Russere har mange folk, og tradisjon tro fra sine tidligere regimer, problemer med å få brukt all arbeidskraften sin. Derfor vil du i de alle fleste offentlige, og en del private, litt større bygg, bli møtt av noen som tar jakken din. I en bokhandel vi var i, som var kanskje på 10-20 kvadrat (jeg er kjempedårlig til å anslå slikt), var det tre ansatte, selv om det ikke akkurat var rushtid for kunder. To bak disken, og en til å stå midt i butikken og passe på. I Norge ville det ha ha vært maks en person på jobb der.

En ting som forundret oss veldig var at vi aldri fant noen søppelbøtter. Det var et sted, forutenom i hjemmene, vi fant søppelbøtter, og det var på flyplassen. Søppelbøtter må jo gi arbeidsplasser, tenkte jeg, noen må jo tømme dem og vedlikeholde og slikt. Men nei, da jeg kom hjem fortalte min eldste bror meg at de hadde et enda bedre system. Det er kilospris på søppel, så det er noen som jobber som søppelplukkere frilans, gjerne gamle damer som står tidlig opp for å plukke søppel, og leverer det in og får penger for det. Effektivt er det også, for det var særdeles lite søppel ute i gatene da vi var der.

Et annet sted vi var på shopping-runden vår, et supermarket nesten i europeisk stil (ikke varer bak disk), ble vi møtt av samme fenomen. Rett etter vi kom inn i butikken så vi en isbod med følgende syn:

Norsk sørlandsis i russland. Dette var så stort at vi måtte jo ta bilde av det. Men da kom det en vakt bort til oss, og gjorde oss forstått (han kunne ikke si det, ettersom han ikke snakket annet russisk) med at det å ta bilder var strengt verboten. Vi beklaget oss som best vi kunne, og gikk videre i den nokså store butikken, og gikk over hele butikken for å se på vareutvalget, som alltid er spennende på nye plasser. Jeg merket fort at han som tidligere hadde tiltalt oss fulgte etter meg. Ikke nok med det, men det var andre som også sto og hadde et varsomt øye med meg, og de hadde kontakt over walkie-talkie. Etter en stund gikk vi ut, og ingenting mer skjedde En nokså artig opplevelse, synes jeg.

Seinere samme dagen dro vi til nabobyen, Apatiti, og besøkte den lokale Ten Sing-gruppen der. Der var det litt leking av forskjellig slag, noen som viste fram dansingen og syngingen sin, og så var det over. Så spiste vi litt i Apatiti, og dro tilbake til Kirovsk.

Tidligere på dagen hadde vi flyttet fra verten vår til et hotell i nærheten hvor vi skulle bo siste natten, og hit dro vi nå og slappet av, før vi skulle på diskotek den kvelden. Diskoteket var en sak for seg selv. Eller, for å bruke fine ord: ganske kjedelig. Den russiske musikken dundret, noen danset, noen mer "løst" kledt enn andre, og røyken lå tjukk i lokalet. Etter noen timer dro vi, og da skjedde det mest interessante på hele diskoteket. I inngangen sto det en vakt. Med maskingevær. Det var da betryggende.

Hvis du noen gang drar til Russland, og du skal ta deg bryet å lære én russisk setning, drit i å lære deg spasiba, minja savot eller lignende. Lær deg følgende setning: Ja nje gavaro Parusska - Jeg snakker ikke russisk. utrolig hjelpsom overalt! Sørlig siden folk flest ikke snakker noe engelsk. Bare de som var "guidene" våre, Jane og noen til, snakket engelsk, og knapt nok det. Den setningen gjør at folk gir opp å prate med deg, og heller prøver å gjøre seg forstått, og å forstå, uten bruken av ord.

Neste morgen var det opp tidlig, for da skulle vi til Murmansk og slå i hjel noen timer på kjøpesenter før vi omsider skulle hjem igjen. Den dagen bestod av pur venting. Da vi kom til flyplassen måtte vi vente et par timer før flyet gikk. Passkontrollen gikk helt greit (ingen som bryr seg om kjønnet på dem som drar ut av landet), og flyet tok av 16:40 fra Murmansk, og landet omlag 15:30 i Kirkenes, takket være tidssoneforskjeller. Flyet videre gikk til Oslo, og ikke før åttetiden om kvelden. I Oslo var det ikke lange ventetiden, og 0050 var det hjemme i Bodø igjen.

Av alle fine ting...

2007-11-24T10:17:00.000+01:00

Det finst mange fine ting i verda. Av dei er dei fleste kvardagslig. Fjella som fyller horisonten kvar morgon, skogen som eg alt for sjelden tar meg tida til å nyte, menneska som fyller livet mitt, musikken eg er så heldig at eg kan høyre på. Lista kunne vore lang.

Men det var ein spesiell ting eg skulle trekke fram: Nemleg soloppgangen! Få ting er like fint:

Når eg fyrst var i gong...

2007-11-15T19:35:00.001+01:00

med å skrive i bloggen min, kjenner eg at eg berre kan fortsetje.

Eg har mista gnisten min. Ikkje livsgnisten, men det å brenne skikkeleg for noko. For rettferd, for kva alle kan gjere i sin kvardag for at verden skal bli betre.

Den kjenslen er ikkje dau, men den er ikkje like sterk som før. Eg huskar da eg tenkte på å bli vegetarianar. Eg gledde meg til at folk skulle spørje kvifor eg var vegetarianar. Da skulle eg kome med alle dei (meget gode, faktisk,) argumenta for kvifor ein burde vere vegetarianar.

No hatar eg det. Eg kjenn at eg kasta bort pusten min, kasta bort orda. Dei fall i dau jord, og vil aldri spire. Slik tenkjer eg kvar gong. Det gjeld ikkje berre den saken, det gjeld dei fleste av mine prinsipp.

Eg blir nesten flau over at eg trur eg kan utrette noko. Korleis i alle dagar kan vesle meg gjere noko? Eg må jo vere skada når eg tenkjer det. Slik er det nok ikkje, det er eg viss på, men det kjennast slik ut. Når nokon begynner å dele nokon av mine tankar eller prinsipp, enten på grunn av meg eller andre, merkar eg at eg blir overraska. Det ligg masse gode årsakar til grunn, så det er jo berre logisk. men eg blir overraska.

Kvifor har eg blitt skadeskutt på denne måten. Ein skulle tru at det er på grunn av den "hjernedaue massen" (stor overdriving som eg ikkje støttar sjølv) av folk i eit kvart samfunn, som i stor grad ikkje tek stilling til sakar. Problemet er alle dei oppegåande menneska eg kjenner. Dei som er smarte og reflekterte. I stor grad hørte dei orda mine. Dei forsto, dei var enige. Men dei var ikkje villige til å akseptere kva eg sa, fordi det hadde betydning for liva deira. Det var for skummelt, det krevde noko. Gjerne kunne dei og sjølv til andre tidar gå rundt og kritisere andre for at dei ikkje gjer noko, eller fordi dei er så passive eller dumme. Alle seier til meg: Alle kan ikkje gjere alt. Eg trur det er ein livsløgn. I kvart fall i stor grad. Kvar og ein har moglegheit til å utrette meir enn vi trur, gjennom daglege handlingar. Ein blir berre ikkje trudd når ein sei det, fordi det er tradisjon og kultur her til lands at kvar enkelt ikkje kan utrette noko særleg.

Noko der stemte ikkje. Noko gjorde at eg mista håpet, mista trua på kva eg kan fortelje andre. Så altfor mykje har eg mista trua. No tenkjer eg annleis. Eg jobbar på større skala. Det er ikkje noko problem å prate til store mengder, masse folk, eller presse på i politiske innstansar. Da slepp eg å gå åleine fram som enkeltperson, mot ein annan enkeltperson. Da er eg sårbar, og eg ser kor lite det funkar. Kor lite folk bryr seg. Sett frå mitt ståsted vel å merke.

Dette gjekk opp for meg i dag. Eg veit ikkje kvifor. Eg veit ikkje om eg ønskjar gnisten tilbake. Har eg bruk for den? Nyttar den, eller er det berre bortkasta? Eg lar det vere retorisk.

Livet sin haik

2007-11-15T18:27:00.000+01:00

No skriv eg på nynorsk. Eg har ein god grunn, eg har nemleg eksamen i neste veke, så eg treng all øvinga eg kan få. Når det er sagt kan innlegget begynne.

I forrige post skreiv eg om turen eg hadde til Sogn og Fjordande. Ein slik post synast eg rett og slett er keisam å skrive, og eg føler at den ikkje gjer lesaren noko. Eg veit ikkje kor rett det er, men eg treng i kvart fall ikkje skrive så mange slike innlegg fordi eg ikkje gjer så mykje spektakulært. Grunnen til at eg faktisk tok meg bryet til å skrive det er at eg hadde noko sakleg å reflektere over i forhold til det eg gjorde. Her kjem det.

Når eg var ute og haika hadde eg, for å si det mildt, mykje tid til å tenkje. Kor mykje av den tida eg benytta til det er ein annan sak, men eg fikk no tenkt litt, og haikinga satte livet i eit litt nytt perspektiv. Det handlar mykje om å akseptere sitt lodd i livet.

Der står eg med tommlen ut, uviss om nokon i det heile tatt stoppar. Plassen er grei, ei god og fin busslomme på ein lang, strak veg. Lang nok til at dei som kjem kan se meg. Lang nok til at dei rekk å stoppe. Etter ei lita stund kjem det nokon. Dei stoppar.
- Eg skal ikkje langt, men eg kan no ta deg eit par mil.
- Tusen takk! Alle monner dreg, svarar eg.

Kva skal eg elles si? Nei du, snille mann/kvinne, det går eg ikkje med på. Det blir litt uhøfleg, men eg hadde av og til litt tvil. Kva om eg blei satt av slik eg blei utfor Rognan, da eg måtte gå i ein time før eg fann eit sted bilar kunne stoppe. Kva om eg da går glipp av han som skal tyve mil?

All tvil til side, eg sett meg inn. Vel framme går eg ut, og opp med tommelen igjen. Ikkje noko tull her i garden. Ein fin plass. Kanskje ikkje like oversekteleg som førre plass, men den dug. Det går eit kvarter, og så stoppar nokon.
-VIl du vere med, så heng deg på!
- Tusen takk! Det var veldig snillt av deg!

Litt uviss om kor det ber, sett eg meg inn. Det viser seg at dette var ein som skulle så langt eg kunne håpe på å få skyss herfra. Noko meir ville ha vore 1.-premien i livets tombola.
-Kor du kjem frå?
-Bodø. Og så skal eg heilt til Florø.
-Oi, du har kommet langt. Ikkje verst må eg seie. Eg brukte å haike da eg var liten. Eg trodde ikkje det var nokon som haika lenger.
-Joda, vi er eit fåtal. Men kor kjem du frå da?
-Eg bur rett ved der eg plukka deg opp. Krysset før.

Da gjekk det opp for meg for ei flaks eg hadde hatt. Dei som tok meg dei to mila, som ikkje er så veldig mykje når ein skal 130 mil på to dagar, hadde gjort meg ein enorm teneste. Enno eg hadde vore så skeptisk.

Slik er det ofte. Ein kan ikkje se verdien av kva som skjer, fordi ein ikkje har overblikket. Ein går og er negativ ovanfor ting som eigentleg ikkje er så veldig negative. I grunnen så må ein berre akseptere det ein får. Og så gjere det beste ut av det.

Om turen min til Russland 6.-9. desember skulle bli avlyst (noko eg ikkje håpar på i det heile tatt), så har eg to val. Å bese, eller akseptere at det er slik. Vel eg nr. 2 så kan eg nyte at eg har ei frihelg til bruk i Bodø, der eg ikkje har nokon spesielle planar, og kan slappe av litt og elles gjere hyggelege ting. Vel eg nr. 1 tener det ingen godt. Det gjer faktisk ingenting godt i heile verda.

Det er ein skilnad mellom det og å akseptere urett, og andre teite ting, t.d. dårlege forhold på skolen eller global skeivfordeling. Slike ting kan ein gjere noko med, og det er viktig å gjere det ein kan. Men nokon ting kan ein rett og slett ikkje gjere noko med. Da må ein berre ta haik med den bilen som kjem, om han tar deg ei mil eller hundre mil, og derfra håpe på det beste.

Sånn sett skal eg vere glad for da eg blei satt av utfor Rognan. Ho som satt meg der hadde tatt meg med frå Tverlandet. Kanskje hadde eg aldri kommet meg derfra om ikkje for ho. Kanskje hadde eg fått haik frå Fauske med ein trailer som skulle til Førde. Men han hadde krasja halvvegs med meg ombord fordi han prata med meg og konsentrerte seg ikkje om vegen. Kanskje. Eg veit ikkje, og kjem aldri til å få vite det. Derimot kan eg vere glad for at eg kom meg fram, trass ein time kor eg gjekk og sveitta.

Dette gjeld ikkje berre når ein er ute på tur. Det gjeld mesteparten av det som skjer i kvardagen.
Det kan sjå trist ut, det kan sjå meiningslaust eller berre undøvendig ut. Men takke seg til, det kan jo kome gode ting ut av dei tinga som ikkje er så gode i utgangspunktet. For å sitere John Butler:

Just like that plane you're late for leaving without you
And now it changes all your plans and puts you in a bad mood
And the plane ends up crashing but at the time man you would not have a clue
That being late would be so good and life is strange this is true

So sometimes life you know it ain't what it seems
Sometimes good presents come in bad wrapping
Strange as it may be
Sometimes bad presents come in good wrapping

Ein vel sjølv kva for eit lys ein ser ting i. Når nokon tilbyr deg haik, ta i mot. Den bilen som plukkar deg opp kan vere den einaste på lang tid. Den kan ta deg akkurat dit du vil, sjølv om du ikkje ser det med ein gong.

Eg vel å prøve å sjå ting i eit positivt lys, og håpe at det faktisk kjem noko positivt ut av ting. Det gjer nemleg særs ofte det.

Ut på reise

2007-10-21T20:07:00.001+02:00

Nå er det blitt et ork å skrive her. Kanskje det er fordi jeg har mye og gjøre, og generelt sett har vært sliten den siste uken, så forhåpentligvis går det snart over.

I høstferien dro jeg ut på tur. Langt bort, ja heilt til vestlandet. Over 130 mil. Med tommelen min. Ettersom jeg hadde god tid og ikke spesielt mye penger, bestemte jeg meg for å haike. Jeg kan med en gang si at jeg ikke angrer et sekund på det.

Jeg brukte to døgn på å komme meg fra Bodø til Florø, som var mitt første bestemmelsessted. Det høres kanskje litt mye ut, men det var faktisk veldig bra gjort, ettersom jeg nesten ikke sto å ventet på å bli plukket opp. Det lengste jeg sto var utenfor Rognan, hvor jeg gikk i en og en halv time uten å bli plukket opp. Noe som ikke var så veldig rart ettersom jeg ikke sto ved noe egnet sted for å stoppe, og da jeg endelig kom til en busslomme stoppet tredje bilen som kjørte forbi.

Det var mange forskjellige folk som tok meg på, noen unge, noen gamle, noen snakkesalige, noen nesten stumme, andre var opptatt av politikk, mens noen bare var opptatt av religion. Alt i alt hadde jeg en flott tur med mange flotte mennesker som tok meg opp. Faktisk bare flotte mennesker, selv om en del av dem var ganske (helt) forskjellig fra meg selv.

I Florø besøkte jeg min venninne Hanne, som, hvis alt går etter planen, jeg skal være på Ten Sing Norway sammen med til neste år. Det som kan sies om Florø, er vel egentlig svært lite. Lite sted, ganske avsides, men med hav og fjell. Det høres vel strengt tatt ut som resten av Norge det.

Noen dager etter dro jeg videre til en skole som heter noe slikt som United World College litt utenfor Flekke. Det er litt ironisk å si utenfor Flekke, som om man orienterer seg etter det stedet, ettersom Flekke er en Joker-butikk med noen hus rundt.

På skolen besøkte jeg min venninnne Elise som jeg har gått i klasse sammen med i 7 år. Der på skolen hadde de prosjektuke, og Elise var på håndarbeidsgruppa. Vi var begge enige om at det var dumt av meg å komme i akkurat den uken, ettersom jeg da ikke fikk vært med på den vanlige undervisningen deres, som visstnok er veldig bra. Men jeg hadde ingen andre tidspunkt å komme på, så det fikk bare være.

Etter noen fine dager der med mye avslapping, tok jeg turen nordover igjen. Denne gangen tok jeg buss deler av veien, fra Førde til Trondheim, ettersom det var vel mye å satse på å komme hjem på to dager, når jeg hadde skole på mandagen. Fra Trondheim haiket jeg hjem søndags morgen, og alt gikk vel.

Haiking kan jeg trygt si at er undervurdert. Og overvurdert, i forhold til hvor farlig det er. Jeg ahdde aldri en opplevelse som kunne i det hele tatt i nærheten av å være skummel eller farlig. En slik tur anbefales!

Optimisme

2007-09-20T17:56:00.000+02:00

Slik jeg ser det, uten særskilt mye refleksjon over temaet, finnes det to typer optimisme. Den ene er den tradisjonelle optimismen, den "søkende, arbeidende optimismen". Denne jobber hele tiden fram mot noe bedre. "Dette ser dårlig ut, men jeg skal virkelig klare det" sier en som har fått sitt tilslag av denne. I mange tilfeller har denne fått inflytelse over meg. Det er ikke for ingenting at jeg er idealist.

Den andre optimismen er den "passive optimismen" (i mangel av et bedre ord. Skulle gjerne hatt et ord med litt mer positiv klang). "Dette ser dårlig ut, men selv om det ikke går, gjør ikke det noe. Dette er jo ikke så ille det" ville være en uttalelse med utspring i denne optimismen.

I det siste har jeg i stor grad vært smittet av denne typen optimisme. Av denne grunnen blir jeg i noen tilfeller sett på som pessimist. Ikke fordi jeg sier "å nei!" eller "huff!", men heller fordi jeg anstrenger meg lite for å få til ting, fordi det er like bra for meg hvis jeg ikke får det til. Vel og merke gjelder ikke de store ting, f.eks. i globale perspektiver. Derimot gjelder dette for de enkle små ting som totalt gjør opp mesteparten av livsførselen. "Andreas hvis du skynder deg nå, når du bussen." "Men hvorfor skal jeg stresse med det, det går jo en ny buss om en halv time." "Andreas, du er så negativ!"

På sett og vis er jeg jo negativ i en slik situasjon, det skal jeg ikke benekte. Men i så fall må jeg få påstå at jeg er "positivt negativ". Og det trives jeg med. Gjennom den tankegangen blir det meste positivt. Tre timers ventetid på Gardermoen, etter å ha kommet tre minutter for sent til flyet, er jo slett ikke til å kimse med. Det gir mye tid til å lese, høre på musikk, se ting jeg ellers ikke ville sett, og jeg får rett og slett tid til å nyte livet, og ikke ha noe å stresse med. I tillegg får jeg skrevet ned mine tanker om min form for optimisme.

Hot Stick Man

2007-09-13T23:48:00.001+02:00

I dag fikk jeg tak i Hot Stick Man av The MoMac Trio. Et ekstraspor som bare finnes tilgjengelig for kjøp på internett, fikk jeg endelig kjøpt i dag, etter å ha siklet etter den ganske så lenge.

JaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!

Ps: Gå inn her og kjøp The MoMac Trio-albumet!

(ja, jeg skal gjøre det selv snart)

Dårlig dag

2007-09-12T20:06:00.000+02:00

I dag har vært min definitivt dårligste dag på lenge. Grunnen? En nyhet jeg så på vei til skolen: http://www.hegnar.no/hegnar/newsdet.asp?id=264634

Jeg visste ikke hva jeg skal gjøre. Uten bedre å ta meg til har jeg skrevet en mail til Sveriges statsminister, Fredrik Reinfeldt. Ikke vet jeg om han i det hele tatt kommer til å lese den, men jeg ser meg bare lei på denne typen ugjenomtenkte "miljøtiltak". Jeg gidder ikke forklare nærmere, men legger bare hele mailen jeg sendte under her, så får den tale for seg:

Greetings to you!

I read the news today about you wanting to remove all customs on biofuels from Brazil. My first reaction was that I became really depressed. Have you really studied all the effects and consequences of biofuels?

Firstly: You save some carbon emissions by using biofuels yes. But by transporting these fuels all the way across the Atlantic Ocean, you have already lost much of what you have gained.

Secondly: By doing this, it will be much more lucrative for brazilians to produce biofuels than it is now. Though this in itself is not a bad thing, I really believe in developing the whole world as much as we have been, it has negative consequences for the rest of the world. Already the rain forests of Brazil are threatened, and when they can get even more money from agriculture, the deforestation will almost certainly speed up. This is not sad only because the forests hold unimaginable resources, species and eco-systems, yet to be discovered, but this is also a problem because these forests take away a great deal of carbon dioxide from the atmosphere, in the natural process of photosynthesis. Once again you will lose much of the advantage you have gained by switching to biofuels.

Thirdly: This will make it more attractive to make biofuels than food for people, and it is a fact that many people in the world, and Brazil, are starving. When the food markets get competition for their producers from the energy industry, the prices of food will rise, if not soar, and this will be a huge problem for the poorest people in the world.

For further reading about this issue, please see: http://esa.un.org/un-energy/pdf/susdev.Biofuels.FAO.pdf

A short resumé of the facts stated here can be seen in BBC's website: http://news.bbc.co.uk/2/hi/science/nature/6636467.stm

I don't know what are the best solutions for the climate crisis, but I can see many indicators saying that what you are planning to do are the wrong things. One thing I know that may be smart, is to give subsidies to your own farmers, which would stimulate them to produce biofuels, instead of turning away from agriculture (if you have that problem in Sweden, as we do in Norway).

Please, take what I have written into consideration, and read more about the issue before taking a final stand.

Best wishes
Andreas Normann Aanonsen

Burde kanskje tatt meg tid til å gjennomarbeide den litt bedre, men som sagt, dårlig dag. Jeg orker ikke mer. Alt jeg gjør er å tenke på hvor dårlig dette kan bli, og det er nærmest kvelende.

Argh

Min største rival

2007-09-10T22:38:00.000+02:00

Jeg er heldig. Alt det som verden gir meg av motgang er så som så, men det får så være. I forhold til andre (les: f.eks. i den tredje verdenen) har jeg intet å klage på, og sammenlignet med de fleste jeg kjenner er jeg ikke verre stilt i de fleste sammenhengene. Det som jeg da får i mot meg, skal jeg tåle. Det er jeg fast bestemt på.

Men jeg har funnet ut at det er bare en person som hindrer meg fra en konstant lykkerus, en evig glede. Nesten evig og konstant i hvert fall. Det er mange andre personer som ikke akkurat gir meg direkte lykke i livet, men disse kan jeg hamle opp med. Enten på snille, overbærende måter, eller, noe jeg ikke liker, ved å overse dem. Men rent bortsett fra det, er det som sagt bare en person som er til hinder for meg. Takket være denne personen blir jeg bedrøvet. Jeg er ofte for dårlig for denne personen, ofte strekker jeg ikke til og oppfyller ikke de krav som den stiller. Ofte føler jeg at den personen er til hinder for det jeg prøver å utrette. Som om ikke det er nok, gir denne personen meg et et inntrykk av at andre baktaler meg, eller tidvis bare misliker meg.

Hvordan skal jeg hamle opp med dette mennesket? Ja, det er ikke godt å si, men jeg synes jeg er godt på vei. Det er rett og slett en hindring som er nødvendig å komme seg over for å få til et lykkelig og gledesfylt liv. Tror jeg i hvert fall. Jeg gjør så godt jeg kan for å tvinge denne skikkelsen til å ta til seg mine "beste synspunkter" når den prøver å motarbeide meg.

Svaret på hvem det er ganske lett. Det er meg selv.

Når noe dumt skjer med meg er jeg ofte alene. Alene med et valg. Er dette noe jeg skal dvele ved, eller skal jeg kaste det av meg for best mulig å kunne ta livet et skritt videre. Der blir jeg motarbeidet, mot min bedre vilje, av meg selv. Når noe irriterer meg, er det bare fordi jeg lar det irritere meg. Mange ganger har jeg vært sint, skikkelig forbannet, og tenkt: "Det lureste nå vil være å legge dette fra seg, ettersom det ikke tjener noen hensikt." Ofte møter jeg da meg selv med tanken: "Men dette er jo bra, jeg fortjener å være sint", enda jeg vet at dette er feil. Det prøver jeg daglig å endre på.

Nå som det er sagt må jeg påpeke at jeg ikke mener at man bare skal finne seg i slike ting, hvis ting er dårlige. Langt derfra. Men hvordan man lar de ytre omstendighetene påvirke en som person, tror jeg de fleste er i stand til å styre, selv om det er vanskelig å velge det mest oppbyggelige.

Jeg har faktisk sett personer som setter seg selv inn i (nærmest) destruktive mønstre, fordi de ikke får seg til å reagere på en god nok måte på det som skjer med dem. Hvis det skjer noe slikt som en endring i sin daglige rutine som følge av f.eks. overgang fra ungdomsskole til videregående skole, har jeg sett folk som velger å ikke tilpasse seg. I stedet er de innesluttet i problemet sitt, dveler ved problemet i stedet for løsningen, og derfor bryter seg selv ned. Kanskje er det noe som endrer seg i sitt forhold til en person. Når den daglige omgangen, eller den naturlige omgangen med et menneske som kommer av delte interesser e.l. endres, må en gjøre om sine mønstre. Ta kontakt på en annen måte. Jeg har selv mistet venner på denne måten. Fordi jeg ikke omstilte meg, og aksepterte at nå måtte jeg gjøre noe annerledes for at ting skal bli ved det vante, behagelige. Andre igjen tar den lengre, og sliter med det faktum at ting endres, og bruker tiden på å fortvile over problemet, i stedet for å gjøre noe.

Alltid er det en selv som motarbeider en. Å, hvor tungt det skal være. Men når en lærer seg å akseptere det, og se på årsak i stedet for virkning, finner man ut at endringen som må skje for å gjøre om hverdagen, er i en selv. Det gjør ting lettere, og man kan nyte livet mer. I hvert fall jeg

Livet i perspektiv

2007-08-23T22:26:00.001+02:00

Hva er livets grunnlag?

TIl dette kan det gis mange svar, men akkurat nå vil jeg fokusere på en liten ting som for mange vil virke irrelevant, men som jeg finner helt sentral i min måte å leve livet på. Er livet godt? Er livet ondt?

Mange vil si at livet er nøytralt, og det skjer oss gode og dårlige ting, andre igjen at livet er dårlig, men det skjer oss vel gode ting også. Jeg hører til den siste gruppen: dem som mener at livet er godt, men at det skjer oss (v)onde ting også. Hhvor dette kommer inn i bildet, må jo være i all hverdagshandlingene våre. Jeg tror ikke de fleste er klar over, jeg vet ikke engang om det gjelder andre enn meg, men jeg ble obs på dette i dag. Måten jeg møter verden på bestemmes av hva livet er basert på.

Ettersom jeg mener livet er godt, er det med et smil om munnen jeg skal møte det. Jeg prøver etter beste evne å møte alt med et smil, uten baktanker. Derimot ser jeg noe jeg ikke liker, er det heller på tide å trekke tilbake smilet. Ikke bare er det direkte uhøflig å gå bort til noen som ligger nedslått på bakken og smile bredt, men jeg føler meg ikke i humør til å smile hvis jeg ser slikt. Det samme gjelder folk som røyker inne i busskur, grov forfengelighet og andre (i mine øyne) ulumskheter.

Folk flest ser ut til å ta livet som noe dårlig, eller nøytralt med en bismak av noe negativt. Smiler man, er det fordi noen har sagt noe morsomt, eller det skjer en noe veldig positivt der og da. Få smiler fordi livet rett og slett er godt for dem.

For de fleste jeg kjenner, om ikke alle, så tror jeg min teori er gjeldende: livet er godt, men det skjer oss dårlige ting også. Hvorfor skal vi ikke vise dette fram? Min oppfatning er at samfunnet i alt for stor grad er bygd opp rundt at vi ikke skal være fornøyde med det gode vi har, men hele tiden kreve mer. Greit nok er ikke samfunnet perfekt, det skal jeg være den første til å si meg enig i, men vi kan da si til oss selv: jeg har det bra, jeg kan være glad for det, og vise verden hvor flott livet egentlig er!

Gleden

2007-08-01T00:11:00.000+02:00

Sporadisk sa jeg, og sporadisk ble det.

Jeg har et greit liv. Nei. Endre det til supert. For å være helt ærlig, så vet jeg egentlig ikke hva som kunne vært verre. Greit nok, jeg er ikke foruten motbakker hver en dag, har ikke alle tingene som hadde vært kjekt å ha, har ikke alltid de egenskapene jeg skulle ønske jeg hadde. Men skit au. Det kunne da vært så mye verre. Jeg er så heldig at jeg har en fantastisk familie, og masse utrolige venner. Ja atpåtil for utrolige, ettersom det alltid er jeg som blir den minst "pliktoppfyllende" i mine venneforhold.

Selv om jeg kan se på mitt liv og si: jeg er utrolig heldig, tror jeg ikke det er så mye bedre enn andres. I mange tilfeller ikke det spøtt bedre. Nøkkelen ligger bare i å innse hvor bra man egentlig har det.

Hvordan det fungerer vet ikke jeg, men etter to år har jeg kommet tilbake til den tilstanden igjen, der jeg rett og slett er glad. En spesiell gladhet som gjennomsyrer hele mitt vesen, og nesten gjør meg immun mot andre følelser når den fyller meg. Det høres kanskje rart ut og ikke forstår jeg det. Selv om det burde kommet for et halvt år siden, eller bare to måneder siden, da jeg selv tror at jeg egentlig var lykkerligere enn nå, på tross av det, så er det nå denne gleden har kommet over meg.

Eneste forklaring jeg finner på den, er en innsikt i hvor bra jeg egentlig har det. Kanskje kommer den av å ha møtt folk fra hele verden, der noen levde med daglige trusler om vold, bortføringer eller arrestasjoner. Eller det å ha møtt folk som ikke kan fyllburde livet sitt på grunn av tradisjon har hatt sitt å si. Eller det bare kommer av en frihet jeg kjenner veldig sterkt på i ferien, friheten fra mange ansvarsverv. Kanskje kommer det av at jeg har hørt masse på Kristin Asbjørnsen i det siste.

Ikke vet jeg, men jeg vet bare at jeg er glad for at jeg har denne gleden. Den kom ikke i mitt livs mest lykkelige øyeblikk, men kanskje er det mer forståelig, fordi jeg trenger noe slikt å støtte meg på i større grad enn jeg gjorde tidligere.

Min blogg

2007-01-14T02:44:00.000+01:00

Nå har jeg etterhvert fått mange tanker og idéer i mitt hode, og siden jeg ikke har så mange andre steder å få dem ut, blir jeg å skrive dem her. Oppdateringene blir sporadiske, og kanskje blir det bare en eller to skriv her, men da får det være så.

Foreløpig har jeg tenkt at det først og fremst skal komme tanker og refleksjoner jeg har/har gjort meg her, men kanskje jeg også skriver om mer trivielle ting. Bare tiden vil vise.

Andreas